Bettina Smith, mezzosopran og professor i klassisk sang ved Universitetet i Stavanger (Foto: bettinasmith.com)

Frem fra glemselen

«The Artist’s Secret» inneholder 25 store og små stykker innen kunstsang fra slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet, skrevet av ni «glemte» komponister. Litt strengere og mer involvert regi fra produsent-teamet kunne gjort dette til en ypperlig innspilling, skriver anmelder Ola Nordal om Bettina Smith og Jan Willem Nellekes utgivelse.

Kalender

Fagerborgfestspillene 2021 – Brytningstid

23/04/2021 Kl. 18:00

Viken

Judith Hill

15/10/2021 Kl. 19:00

Viken

Scott Henderson trio

18/03/2022 Kl. 19:00

Oslo

 

 

Albumcover The Artist’s Secret (Foto: Lawo / Design ved Anna-Julia Granberg, BLUNDERBUSS)

The Artist’s Secret
Bettina Smith – mezzosopran
Jan Willem Nelleke – piano
Komponister: Henriëtte Bosmans, Luise Greger, Lili Boulanger, Rebecca Clarke,
Cécile Chaminade, Anna Cramer, Borghild Holmsen, Marguerite Canal, Poldowski/Régine Wieniawski
Lawo Classics, 2021
Produsert av Vegard Landaas
Innspilt i Sofienberg Kirke, Oslo

 

«And it came to pass that after a while the artist was forgotten…». Dette synger Bettina Smith i siste tekstlinje i «The Artist’s Secret» – sangen som åpner denne utgivelsen og som også har gitt plata sitt navn. Og troll gikk i ord. Både komponisten Henriëtte Bosmans (1895–1952) og tekstforfatter Olive Schreiner (1855–1920) ble mer eller mindre glemt etter sin død. Det samme gjelder for de fleste av de ni komponistene som er representert på albumet. Men så, rett før de siste tonene dør ut, kommer det et mer håpefullt «…but the work lived on».

Bettina Smith er professor i klassisk sang ved Universitetet i Stavanger, hvor hun leder et forskningsprosjekt innen kunstnerisk utviklingsarbeid kalt «Die Frauen, o die Frauen»: Kvinnelige komponister i Art Song. The Artist’s Secret inneholder 25 store og små stykker innen kunstsang – lieder – fra slutten av 1800-tallet og starten av 1900-tallet, skrevet av ni «glemte» komponister fra fire språkområder.

Hovedtyngden ligger på det franske og det tyske, men det har også blitt gjort plass til to romanser fra en norsk komponist; Borghild Holmsens «I de forunderlige blonde netter» (med tekst av Vilhelm Krag) og «Det staar en sorg» (tekst O.J. Bierbaum). Utgivelsen kan også knyttes opp til en av Smiths tidligere utgivelser på Lawo, Voices of Women (2015), hvor hun hentet fram kvinnestemmer fra verdenslitteraturen. Den gang var det i hovedsak kvinnestemmer forfattet av menn. Nå er det altså snakk om kvinnelige komponister, og, i noen tilfeller, også kvinnelige tekstforfattere.

Albumet starter med nederlandske Henriëtte Bosmans’ ni minutter lange «The Artist’s Secret», en lied om en kunstner som maler med sitt eget blod, og langsomt svinner hen etter hvert som han maler flere og flere bilder. Det handler om hvordan kunstnere må ofre alt for å skape genuine kunstverk, og tematikken er psykologisk og tung.

At det brettes ut spennende reportoar av denne typen er dette albumets store styrke.

Vi går så rett over i en lett romantisk lied, Luise Gregers «Der Frühling Lockt», som tilsynelatende er en jublende hyllest til våren. Men sangen kan også tolkes som en kampsang for kvinnenes vår. – Hinaus, hinaus, hinaus! Die Seele frei zu baden [Gå ut, gå ut, gå ut! La sjelen bade fritt], synges det, og det er vanskelig å tolke ordene som noe annet enn et frigjøringsrop i «kvinnenes vår». De ble jo skrevet nettopp på den tiden som kvinner sloss for stemmerett og frihet som selvstendige individer. Det er fin kontrast mellom disse to sporene, og det forteller noe om det stilistiske og tematiske spennet i denne utgivelsen.

Mezzosopran Bettina Smith og pianist Jan Willem Nelleke (Foto: Thomas Wolden / Lawo)

The Artist’s Secret viser fram en fin blanding av noen ganske kjente og noen helt ukjente navn. Blant de mindre kjente er nederlandske Anna Cramer den som jeg har satt størst pris på å bli kjent med. Hun skriver en spennende sats som nesten er Schubertsk med sine besnærende melodier, og tette og teatralske komposisjon. Dette er rett og slett knallgode sanger, som virkelig fortjener å bli framført. At det brettes ut spennende reportoar av denne typen er dette albumets store styrke.

Hva velger vi å huske – og hva velger vi å glemme? Og ikke minst: hvorfor?

Bettina Smiths forskningsprosjekt og utgivelse kan knyttes til en større bevegelse innen historieskriving der det søkes i de historiske kildene etter nye fortellinger om fortiden – fortellinger som føles relevante i vår langt mer mangfoldige samtid. Mekanismene rundt minnekultur som slike prosjekter pirker borti er fascinerende. Hva velger vi å huske – og hva velger vi å glemme? Og ikke minst: hvorfor?

I følge Nora Taksdals covertekst var opphavspersonene på denne platen svært populære i sin samtid, og det er derfor en «gåte hvorfor disse bejublede komponistene ikke har inngått blant våre senere klassikere». Det nærliggende svaret på «gåten», og som det naturlig nok spilles opp til, er at både komponistene og komposisjonene ble glemt fordi de var kvinner. Men er det noe ekstra ved disse verkene som har gjort at de ufortjent forsvant inn i glemselen? Er det noe ved disse sangene som gjør dem kvalitativt annerledes enn sanger skrevet av deres mannlige kollegaer?

Vi kan muligens generalisere litt rundt tekstvalg. I mange av romansene tas vi med rundt i borgerskapets stuer, hager og lysthus, og kanskje blir det påfallende mye om hus, hjem og de nære ting? Men vi blir også invitert inn i symbolistenes salonger og modernistenes kafeer. Og mange av de hjemlige scenene som har blitt valgt ut som tekstmateriale er skrevet av menn. Og kunne man ikke like gjerne vise til Rebecca Clarkes «Eight O’clock», hvor en dødsdømt står på skaffoldet venter på at klokken skal slå og dommen fullbyrdes, eller Bosmans allerede nevnte kunstfilosofiske utlegning om den genuine kunstens menneskelige kostnader. Er ikke dette «typiske mannlige» temaer, hvis vi forholder oss til stereotypiene?

Som privilegert hvit mann er jeg kanskje ikke den som står best posisjonert til å ta opp slike spørsmål, men etter min oppfattelse er det altså ikke mye som er spesifikt feminint med disse komposisjonene. At de ble glemt handler like mye om hvilke kanaler disse komponistene hadde for å få musikken utgitt (og dermed spilt), som noe annet. Og Smith demonstrerer helt tydelig at det ikke er noen estetisk grunn til at disse sangene ikke skulle få nytt liv på konsertscenen og innspillinger.

Selve forskningsprosjektet er imidlertid i stor grad holdt unna utgivelsen. Kanskje det er fordi jeg selv har akademisk bakgrunn, men for meg blir dette er et stort savn når jeg leser coverteksten. Jeg skulle ønske jeg fikk vite mer om hva som skjedde underveis i prosjektet, og ikke bare det endelige resultatet. Var sangene enkle å få tak i, eller har dette vært et omfattende detektivarbeid? Var det bare noen kreative søk på IMSLP (nettside for søk i noter som er falt i det fri, https://imslp.org., red. mrk.), eller har Smith sittet i obskure tyske Bundesarkiv og snust inn hundre år gammelt støv? Hva bekreftet det vi allerede visste? Hva var det mest overraskende? Hvilken kunnskap har vi nå om dette repertoaret som vi ikke hadde tidligere? Og hvor unik var Borghild Holmsen i norsk sammenheng? Finnes det flere som henne som også burde fram fra glemselen? Mange spørsmål av denne typen blir hengende litt i luften. Men det taler til Smiths fordel at utgivelsen har pirret min historiske nysgjerrighet.

Utgivelsens «forskningsprosjektkarakter» har også sine negative sider. Jeg forstår behovet for å presentere så mye som mulig av dette viktige materialet, men albumet hadde nok blitt bedre av å fokusere de kreative kreftene. Jeg liker mange av enkeltsporene, men som helhet blir albumets 75 minutter nokså tungt fordøyelig. Antagelig burde produsent Vegard Landaas ha tatt en tydeligere og strengere rolle, og sørget for at 4–5 svakere spor hadde blitt klippet vekk.

Smith synger kraftfullt med krystallklar diksjon og gjennomgående høy teknisk kompetanse, men i flere av sporene virker hun litt distansert og det føles som at sangene presenteres mer enn at de tolkes. Den nederlandske pianisten Jan Willem Nelleke er helt klart en dyktig utøver og en god partner på pianoet, men jeg opplever at også han blir litt tilbakeholden. Jeg liker dermed best sporene hvor det inviteres mer til utmaling av tekstenes innhold, og Smith og Nelleke får utfolde seg dramatisk, som for eksempel i den mørke og mystiske klangverdenen i Lili Boulangers «Dans l’immense tristesse», i de gjennomkomponerte liedene til Anna Clarke, eller i Rebecca Clarkes høydramatiske «Eight O’clock». Men det blir også i overkant mange sanger som glir raskt forbi og som mangler «det lille ekstra» som gjør at jeg åpner ørene.

Tidvis er det også noen øyeblikk som faller gjennom rent teknisk. Materialet på platen er skrevet for flere ulike stemmetyper, og langt fra alt passer til Smiths stemme, som tydelig trives best midt i mezzosopran-registeret. Noen av dem går for høyt, andre igjen for lavt, og et par av sporene blir rett og slett litt slitsomme å høre på.

Litt strengere og mer involvert regi fra produsent-teamet kunne altså gjort dette til en ypperlig innspilling. Og det hadde et såpass aktverdig prosjekt fortjent.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Stillinger

Arrangementsansvarlige

Nasjonal jazzscene

Dagleg leiar

Storfjord Kulturhus SA

Slagverkpedagog – 20 % fast stilling

Kulturskolen Rakkestad Kommune

Førsteamanuensis II i eufonium

Norges musikkhøgskole (NMH)

Kulturskolerektor

Østre Toten kommune

Kulturskolelærer sang

Molde kulturskole

Universitetslektor II i fløyte

Norges musikkhøgskole (NMH)

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev