Av Rolf Gupta, kunstnerisk leder og sjefdirigent for Kristiansand Symfoniorkester og Norsk Barokk Orkester
Kritkerstanden er de skapende og utøvende kunstneres fremste advokat. Både som aktor, forsvarer og som vitne.
Det verserer mange apokryfe historier om imaginære kritikere som hevner seg på dem som står i rampelyset fordi de selv har higet etter publikums bifall, blomster og champagne.
I musikerkretser gapskrattes det av kritikeren som begynte som komponist uten talent med en påfølgende kort og smertefull periode som orkester-dirigent, for tilslutt å ende som bitter og hevngjerrig kritiker.
Idag lar jeg det gå troll i ord i det jeg tillater meg å innta kritikerens posisjon: Til støtte for norsk kritikerstand.
Jeg ønsker å benytte denne, for meg svært gledelige anledningen, til å rette oppmerksomhet mot den uholdbare posisjonen særlig kritikere av kunst-musikk må utholde i flere av landets fremste medier.
I radio og TV tvinges kompetente musikkvitere i beste fall til å trivialisere kunst-musikken gjennom skrinne pludre-program der den dypt menneskelige utfoldelsen og erkjennelsen kunst-musikken kan romme sjelden blir tillatt et velfundert resonnement.
I riksdekkkende aviser nektes publikum, utøvere og komponister å motta en seriøs kvalitativ vurdering av verk og fremførelser. En sjelden gang blir virkeligheten tilgodesett med forstemmende liten spalteplass der kritikeren ofte ikke får anledning til å bidra med noe mer enn å konstatere at en konsert fant sted.
Kjære Kritikere!
Som dere alle så inderlig godt vet har vårt land kunstnere av høyeste internasjonale kvalitet. Som følge av den solide kunstutdanningen som innen mange fagfelt først ble tilgjengelig tidlig på 70-tallet, har kunstlivet i Norge blomstret på en måte uten historisk presedens. Et stort antall norske kunstnere har høy fagkunnskap, integritet, originalitet, erfaring og yrkesstolthet.
Samtidig som de i høy grad er informert om internasjonale strømninger, makter mange å skape kunstverk som er unike og tilfører det internasjonale kunstlivet nye måter å betrakte tilværelsen. Fra et norsk ståsted.
Tiden er kommet for å spise fruktene av 30 års profesjonell skolering av norske kunstnere. Men vi har visst glemt innhøstingen. Akkurat som med plommene i hagen min. De råtner, eller blir spist av kråkene fordi jeg ikke gidder å plukke dem.
I en tid der media eksklusivt fokuserer på gode gamle Mammon, tilgodesees kunst-musikken med deprimerende liten plass og oppmerksomhet.
Kjære Kritikere!
Dere nektes å gjøre den jobben dere både er høyt kvalifisert til og ansatt til å gjøre. Deres faglighet og integritet blir svekket fordi dere ikke tillates plass i det offentlige rom. Publikum, utøvere og skapende kunstnere er sulteforet på deres kunnskap, refleksjoner og perspektiv.
Jeg har lyst til å trekke frem et spesielt eksempel:
I sommer hadde jeg gleden av å lede norges nasjonale ungdomsorkester, Ungdoms-symfonikerne på Elverum i Mahlers 5. symfoni. Maken til faglig nivå, identifikasjon og ren og skjær spilleglede savner sitt sidestykke. Norge har et ungdomssymfoniorkester av eksepsjonelt høy kvalitet, men de færreste er klar over det. Dette er tragisk for både publikum og disse dedikerte ungdommene. Hvert år nedlegges et iherdig team-arbeid av unge norske musikere uten at publikum får anledning til å ha med-eierskap i en entitet som Norge kan være stolte av.
Hvem var det som sa at dette ikke er interessant nok? Hvem var det som sa at det som foregår på Elverum ikke fortjener oppmerksomhet? (Jeg tilføyer at årets siste konsert ble fremført i Konzerthaus Berlin på Gendermenmarkt.) Hvem var det som arrogant klatret opp på sin porøse pidestall og mente at «folk flest» ikke er interessert i annet enn kulturell fast-food?
Til redaktører, kulturredaktører- og sjefer i norske medier vil jeg si: Gi kritikerne av kunst-musikken spalteplass. La dem grise-slakte oss. La dem få publikum til å le og gråte over deres vurderinger. La dem utfolde seg som skribenter, stilister, ironikere, synsere, bedrevitere, kunnskaps- og informasjonsspredere til et sulteforet publikum som både var tilstede og ikke var tilstede da den umistelige LIVE-opplevelsen fant sted i en konsertsal eller et kulturhus i eller utenfor hovedstaden.
Føler dere ikke ansvar for at virkeligheten synliggjøres? Hele virkeligheten, og ikke bare den kommersielle underholdningsindustrien? Jeg ber provinsavisenes redaktører om å ansette faglig kompetente kritikere. Det er direkte pinlig når dere engasjerer musikk- studenter som kritikere. Jeg har selv hatt den selsomme glede å være eksamens-sensor for min egen kritiker.
Slipp de profesjonelle kritikerne til!
Mynt ut den ressursen dere allerede har ansatt. La kritikk være en viktig del av det journalistiske stoffet: Ansett kritikere med god penn, integritet og nådeløs ærlighet.
Ikke vend det døve øret til virkeligheten!
La publikum få tilgang til det faktum at Norge ER en kulturnasjon.
Gi kunstmusikken den plass den fortjener i kulturbildet!
Til slutt vil jeg takke mine musiker-kolleger i KORK for deres heftige spill under fremføringen av Beethovens Eroica-symfoni tidligere i år. Jeg deler denne prisen med dem.
Takk for prisen!
Talen ble første gang lest etter at Rolf Gupta hadde mottat musikk-kritikerprisen 2006 fra Norges Kritikerlag den 28. september. Denne skriftlige versjonen bringes videre på Ballade med velvillig tillatelse fra Rolf Gupta.
Ny programsjef i Arktisk Filharmoni: – Ingen skal gå likegyldig fra konsert
Han er den nye programsjefen i det nordnorske orkesteret.
KI i musikken: Blir reglene en papirtiger?
INNLEGG: Hvordan skal en forvaltningsorganisasjon kunne overprøve om en beat stammer fra en 19-åring, eller generert av en serverpark? Musiker Anders Odden skisserer det han mener er de viktigste utfordringene rundt kunstig intelligens i det nye året.
Godt nytt år! Slik oppsummerte vi det forrige
Nothing Personal, Tuvaband, Leif Ove Andsnes og Reolô var blant de beste i året som gikk. Les Johanna Holt Kleive, Ola Nordal, Torkjell Hovland og Siri Narverud Moen om norske tendenser.
Musikkåret 2025: Reolô best i åpen klasse
Torkjell Hovland melder jazz, eller «jazz» for Ballade. Han gjer det helst analogt.
Har fått nok av tullete og ulovlig fordeling i musikkbransjen
– Bransjen har et litt rufsete rykte, så jeg syntes det var morsomt å gi folk et innblikk i hvor mye tull og tøys man kan møte. Elsie Bay om å slippe låter hun tror på, og samtidig løfte fram ugreie forhandlinger en musikkskaper møter.
Ballade jazz: Over til noko anna
Motto for 2026: Når ferdige svar og automatiske val tek over, blir gleda ved å leite etter noko anna desto større. I årets siste Ballade Jazz skriv Torkjell Hovland om levande utgjevingar frå Cortex og Hedvig Mollestad, Egil Kalman, Kristian Enkerud Liens KRISE og Dykdypp.
