Høytflyvende og jordnært

Forholdet mellom musikk og språk har vært diskutert og problematisert omtrent så lenge det har eksistert musikk.

Er musikken et eget språk, og hva kan den i tilfelle si – og ikke si? Og hvordan i all verden kan vi bruke språket, det kategoriserende, nådeløse språket som tvinger frem definisjoner og betydninger, til å si noe meningsfylt om noe så grunnleggende språkløst som musikk? Og hva skjer når språket tonesettes, og disse to vesensforskjellige uttrykkene forsøker å si noe sammen?

Fordi jeg synes disse spørsmålene er noe av det mest interessante livet på jordkloden har å by på, trekkes jeg som en møll mot lyset i retning av kunstuttrykk som forsøker å kombinere musikk og tekst. Derfor innfant jeg meg nylig på to helt ulike konserter som hadde dette til felles, og dét i den kanskje mest krevende varianten av dem alle: å sammenstille allerede skrevne, godt etablerte tekster og musikkverk til en ny helhet.

Sang, dikt og dagbok
Den første var Som i ein draum på Gamle Raadhus Scene, av og med Lars Klevstrand, Håvard Gimse og Hildegunn Riise.

Opphavspersonene kaller det en «lyrikkonsert», og den er viet verk av komponist Geirr Tveitt (1908–1981) og lyriker Olav H. Hauge (1908–1994). Konserten ble opprinnelig laget til de to kunstnernes felles 100-årsjubileum i 2008, men de siste årene har trioen tatt den frem igjen i form av omfattende turnévirksomhet.

Som i ein draum med Håvard Gimse, Hildegunn Riise og Lars Klevstrand fra 2008 har de siste årene turnert rundt i landet. Nylig spilte de på Gamle Raadhus Scene i Oslo. (Foto: Pressefoto)

Programmet veksler mellom ulike formater: Gimse spiller et utvalg av Tveitts korte klaverstykker, Klevstrand synger sanger som enten har melodi av Tveitt, tekst av Hauge eller begge deler, og Riise leser utvalgte dikt – noen ganger akkompagnert, noen ganger ikke.

I tillegg er det hele bundet sammen av utdrag av Hauges omfattende dagboksnotater, også lest av Riise. Tekstene danner ikke noe kronologisk narrativ, men en velbalansert dramaturgisk veksling mellom ulike stemninger og temaer. Vi får høre om Hauges betraktninger om naturen rundt hjemstedet, såre fremstillinger av egen psykiske sykdom, den forsiktige gleden over å gifte seg som 70-åring, og ikke minst om møter med Tveitt og avtaler om tonesetting.

Jordnær inderlighet
De tre utøverne virker samkjørte og samspilte, uten at det fremstår strømlinjeformet og forutsigbart. De later til å ha en felles estetisk idé – en stillferdig inderlighet som virker ektefølt og lite pretensiøs.

Under den snakkenære visestilen høres et glimt av en dypere kjerne i Klevstrands stemme, som gir sangene karakter og nærvær. Riises opplesning er jordnær, hverdagslig og lite melodramatisk, og Gimses pianotoner har en særegen kombinasjon av ruhet og raffinement.

Fra lyrikkonserten Som i ein draum på Gamle Raadhus Scene 17. januar. (Foto: Gjøril Songvoll)

Prosjektet bringer ingen banebrytende nyskapning eller innsikter – det er rett og slett bare veldig godt tenkt og solid gjennomført. Og viktigst av alt i denne sammenhengen; det lykkes dem å blande sammen tekst og musikk på en måte som ikke føles forsert. Sammenstillingen får musikken til å løfte teksten – og omvendt.

Tidens tann(løshet)
Neste konsert var sesongåpningen i Oslo-grenen av de såkalte Aulaseriene, en rekke kammerkonserter i universitetsaulaene i både Oslo og Bergen og Ramme gård i Hvitsten.

Årets sesong har fått «tid» som overordnet tema, og i tillegg til musikk av Bach, Brahms og Caroline Shaw, leser skuespiller Juni Dahr dikt av Rainer Maria Rilke og Stein Mehren.

En direkte sammenligning mellom de to konsertene er selvsagt urettferdig i utgangspunktet, fordi den første er et veletablert og gjennomarbeidet konsept som er spilt en lang rekke ganger, mens aulakonserten er et enkeltstående tilfelle. Likevel mener jeg forsøket på å skape en høyere himmel over til dels svært velkjent kammermusikk fortjener å bli tatt alvorlig.

Publikum under sesongåpningen i Universitetets aula i januar. (Foto: Marius Dale)

Rent tematisk har Aulakonsertene gjort det vanskelig for seg. Når det gjelder å beskrive musikk med språk, har klassisk musikk en magnetisk tiltrekningskraft på floskler, kanskje nettopp fordi det er så vanskelig å sette ord på noe som i utgangpunktet taler for seg selv.

Hvis man i tillegg tar på seg å si noe vettugt om noe så uhåndgripelig og utsnakket som «tid», har man virkelig laget seg en motbakke. Og det forblir dessverre uklart hvordan akkurat disse verkene og akkurat disse diktene sammen skal forsøke å si noe spesifikt om tid, eller om noe annet.

Sterke tolkninger
Konserten åpner med Bachs cellosuite nr. 1 i G-dur, og i programteksten kan vi lese at Bachs musikk «tilhører evigheten» og er en «definisjon på tidløsheten selv». Når man ser på Bachs resepsjonshistorie, er det utvilsomt dekning for den påstanden, men det vil i tilfelle gjelde majoriteten av verkene hans. Dessuten – hvorfor ikke for Mozart, for Beethoven, og ikke minst for Brahms?

Heldigvis er fremføringen til den unge norske cellisten Clara Yuna Friedensburg på ingen måte like svevende. Med brede strøk nærmest graver hun buen ned i strengene og presenterer en følelsesladet og intenst kommuniserende tolkning av de første satsene. Denne intensiteten holder hun på til siste tone, selv om tempoet blir litt i raskeste laget og påvirker artikulasjonen i de siste dansesatsene.

Den norske cellisten Clara Yuna Friedensburg under fremføringen av Tid i Universitetets aula i Oslo, 18. januar. (Foto: Marius Dale)

I det påfølgende verket tematiseres derimot «tid» helt konkret. Caroline Shaws Entr’acte er elleve minutter langt og bygget på ett enkelt øyeblikk i Haydns strykekvartett i F-dur, op. 77, nr. 2.

Det kan således leses som en helt bokstavelig utvidelse av tiden. Den opprinnelige, korte figuren spilles, utvides, forandres, smuldrer opp, strekkes og krympes, men hele tiden vender den tilbake og gir inntrykk av at tiden står stille. Uttrykket strekker seg fra fyldige buestrøk til sprettent pizzicato og lavmælt gnissing, glimrende spilt av strykekvartetten Opus13 (se navn i faktaboks under).

Det musikalske høydepunktet kommer til slutt, med Johannes Brahms’ strykesekstett nr. 1 i B-dur, op. 18, der ensemblet Opus13 blir forsterket med cellist Friedensburg og bratsjist Henninge Landaas. Sekstetten maler ut Brahms gåtefullt sofistikerte patos med en voldsom fremdrift, og de er så samspilte at jeg tar meg i å puste i takt med dem.

Opus13 med med cellist Friedensburg og bratsjist Henninge Landaas er «så samspilte at jeg tar meg i å puste i takt med dem», skriver kritiker Hilde Halvorsrød. (Foto: Marius Dale)

Lagt utenpå
Mellom Bach og Shaw leser Juni Dahr de tre Rilke-diktene «Jeg klinger ved timens berøring», «Lyset fra mitt øye» og «Stille time», så vidt jeg kan bedømme i André Bjerkes gjendikting fra diktsamlingen som har fått navn etter førstnevnte dikt.

Før Brahms får vi høre det hun forteller er et upublisert dikt av Stein Mehren, med tittelen «Det finnes musikk». Det finnes holdepunkter for å si at disse tekstene handler om både tid og musikk, men koblingene er for generelle til å skape noen reelle berøringspunkter.

Av en eller annen merkelig grunn har arrangørene i tillegg gjort de praktiske forutsetningene for at diktene skal henge sammen med musikken, omtrent så lite gunstige som mulig. Ikke nok med at både skuespiller og musikere går ut helt ut av rommet mellom hver del, men i tillegg blir alle stolene og notestativene båret ut til kanten av scenen og inn igjen mellom hver bolk.

Det er også vanskelig å koble seg på Dahrs formidling, og hva hun forsøker å si med akkurat disse diktene. Selv om jeg tror på at hun har et nært forhold til tekstene, særlig til Mehrens upubliserte dikt, som hun sier han gav henne personlig, er det noe litt distansert og stilisert over resitasjonen. Denne avstanden blir spesielt påfallende med Hildegunn Riises inderlighet friskt i minne.

«Tid» er som nevnt tema for hele denne sesongen, og som en entusiastisk tilhenger av kunstnerisk krysspollinering håper jeg Aulaseriene vil grave langt dypere etter hvert – og finne måter å gjøre det på som kan måle seg med den suverent fremførte musikken.

Ballade jazz: Ikkje eitt svakt punkt

2026 blir eit stort år for musikken, om det held fram slik.

EksperimentellElektronisk musikkImprovisasjonJazzPlateanmeldelsePlateutgivelsePopulærmusikk

Ballade video: – Hun leser Poe

Ukens musikkvideoer med Ensemble neoN, Bellman, Sara Fjeldvær, Kristian Kristensen, Heigh Chief, Jonathan Floo & Namsfogden, Lonely Crowd og Gothminister med Thomas Jenssen.

Musikkvideo

Joik møter storband

Leder fram til samenes dag 6. februar med urpremiere.

JazzSamisk kunst

Gratispassasjerene må betale: Slik sikrer vi et nytt musikkfond i algoritmens tidsalder

INNLEGG: Se til verktøyene vi har, kulturminister, det ligger i skuffen fra 1956: Ta det frem, pusse støvet av det, og oppdatere det for 2026.

Musikk og politikkMusikken og livetPolitikk & debatt

– Du kan ikke skrive om en subkultur og samtidig forakte den

Mens kulturjournalistikken bygges ned og kritikerne forsvinner ut av redaksjonene, har Ida Madsen Hestman startet sitt eget prosjekt. I dette portrettet forteller hun hvorfor hun nekter å gi slipp på faget, og hvordan hun arbeider for å skape en ny offentlighet.

Musikk og politikkMusikkjournalistikk

Fra kirke til karnapp: Åpent hus hos Hillestad

Pensjonist Erik Hillestad legger i disse dager siste hånd på en bok om sitt liv med Kirkelig Kulturverksted gjennom 50 år. Samtidig har han åpnet stuen sin for intime «karnappkonserter».

Musikk og politikkMusikken og livet