Ola Nordal murer seg inne med en bunke nye plater. (Foto: privat)
Klokkene klinger, bjellene ringer. Den colarøde nissen utenfor Oslo City er blitt våt på beina, men gjør sitt beste for å virke munter og hyggelig. Mennesker haster rundt meg på jakt etter noe å kjøpe. Ansiktsuttrykkene er lett desperate. For snart er julen her igjen, i nitrist høstvær. Meteorologene forteller oss at det er alt for varm for årstiden.
Jeg legger konsumpress og desembers gråeste gråhet til side. Murer meg inne med nyanskaffet musikk og en stor kopp julegløgg, mens jeg gleder meg til solsnu. Fra platebunken er det mye å ta av. Her er det mest interessante akkurat nå.
Marianne Beate Kielland har skapt den perfekte juleplate, mens legendariske Liv Glaser har stålfokus på eleganse. Berit Norbakken bringer balsam for sjelen, mens Boyes Caféorkester gjøgler med musikkhistorien. Jeg nerder over subtile nyanser i Ole Martin Huser-Olsens kontrollerte gitarteknikk.
MARIANNE BEATE KIELLAND og NILS ANDREAS MORTENSEN: Nordic Noël (Lawo)
For å skape litt julestemning i heimen, setter jeg på Marianne Beate Kielland og Nils Andreas Mortensens Nordic Noël. Dette er årets definitive juleplate.
Kielland og Mortensen har hentet fram et knippe ukjente julesanger fra kjente komponister, mange av dem norske. Plata starter med Edvard Griegs «Julens vuggesang», skrevet til en tekst av Adolf Langsted. En riktig perle er den. Så også med Henrik Wergelands «Moderens korstegn», tonesatt med deilige modale skalaer av Eivind Groven. Den mest himmelstrålende sangen kommer fra en spill levende samtidskomponist: amerikanske Morten Lauridsens «O magnum mysterium».
Riktig betagende er også Johan Sebastian Welhavens «Julemorgen», tonesatt av Frederikke Egeberg – en av disse komponistene som ettertiden i stor grad har gått forbi. Ufortjent vil jeg si. Egeberg har en usedvanlig naturlig tekstbehandling i sangene sine. Hun har også tonesatt Grundtvigs «Et barn er født i Betlehem» i en helt annen melodisk drakt enn den vi er vant med. Dette minner meg om at verden kunne vært annerledes. Jeg liker å tenke på at i en parallell virkelighet som har tatt kvinnelige komponister på alvor, så synes man kanskje at dette er den naturlige måten å synge Grundtvigs salme.
Kielland har for meg den perfekte julestemmen, varm, voksen og beroligende. De har lagt seg på et behagelig tempo i sangene. Akkompagnementet er fint, og Nils Andreas Mortensens egne arrangementer er nydelige.
Hadde alle juleplater vært som denne!
LIV GLASER: Un peu français (Simax)
Liv Glaser er en legende! En institusjon! Hun feiret nylig 90-årsdagen med konsert i Aulaen og en ny plate. Snakker om å eldes med verdighet. Ikke en gang Johnny Cash er i nærheten.
Programmet på Un peu français er pianostykker av Gabriel Fauré, spilt på Musikkhøgskolens sitt gamle Érard grand fra 1853. Det knirker i pianomekanikken og pedalen. Både lyden i flygelet og Glasers tolkninger låter sprøtt, gammelt og «riktig». Flygelet har en litt metallisk og matt klang. Dette gir masse rom til toner, og de triller lett ut av Glasers fingre.
Rent teknisk er stykkene ganske enkle, men å fylle dem med musikalsk betydning er langt fra enkelt. Spillestilen hennes er full av skjøre temposvinginger, men det er ikke smektende Chopin-rubato*. Hun har stålfokus på det smakfulle og det elegante. Glaser er full av musikalsk intelligens. Verdighet gjennomsyrer hele plata. Kall meg sentimental, men når hovedtemaet kommer tilbake litt
ut i Nocturne nr. 4, så veller følelsene opp i meg og ut av øyekroken.
Jeg leser for tiden Marion Hestholms glitrende bok om Glasers dramatiske liv. Både boka og plata vitner om en kunstner som har forstått noe ingen andre har forstått, og som har opplevd mer enn alle andre – og klarer å ta dette inn i sitt eget kunstneriske virke. Hvordan dette oversettes til et piano er et av musikkens store og vidunderlige mysterier.
Dette er mitt fremste tips for romjulsdagene: les Hestholms bok. Og ikke minst: hør denne plata!
*En pianistfornærmelse som Arne Nordheim likte å slenge rundt. Jeg tror aldri han brukte den på Glaser.
ARKTISK FILHARMONI med BERIT NORBAKKEN: Evening Hymn (Lawo)
Arktisk filharmonis kammerorkester, ledet av Henning Kraggerud
Dette er et stykke sjelelig balsam. Berit Norbakken og Arktisk filharmoni har valgt ut de mest hjerteskjærende stykkene fra barokkens operaer og kantater. Repertoaret på plata er virkelig en innertier. Det tragiske bygges opp med dramatiske følelser, og stadig mer tristesse. Til slutt forløses det i den tristeste av alle arier: Didos klage, med basslinjen som bare går og går, smerten som aldri døyves, kontinuerlig nye sjattering av sorgen. Men jeg blir ikke nedstemt. Jeg føler meg rolig, og møter igjen verden med glede.
For Aristoteles hadde et poeng med sitt begrep om katarsis. Når man møter det vonde i kunsten, skaper det en følelsesmessig renselse. Hvis jeg noen gang blir en sånn selvoptimaliserings-lifecoach skal jeg bare skrive ut helseprodukter av denne typen. Det er mindre kvakksalveri i det, enn det den gjengen normalt kommer drassende med.
Norbakken er en barokksanger av rang. Hun synger med klar intonasjon, perfekt vibrato og kontrollert kraft. Hun er fantastisk i de dramatiske løpene, og subtil i de lyriske partiene. Klangen til Arktisk filharmoni er ganske polert. Orkesteret er ikke tidligmusikk-spesialister, de men emulerer gestene godt under Henning Kraggeruds nennsome ledelse. Continuo-spillet er nydelig.
Og hva lærer vi så om barokkens komponister? Jo: Vivaldi var villest og sintest. Monteverdi skrev de beste melodiene. Händel var den mest rocka. Og Purcell den tristeste. Dette er ei plate som alle burde lytte til, uansett om man har noe å være lei seg for eller ikke.
BOYES CAFÉORKESTER: Boye’s Café Orchestra (Lawo)
Den musikkhistoriske gjøgleren Magnus Boye Hansen er på ferde igjen. Rundt seg har han samlet et «kaféorkester» som består av Mathias Halvorsen (piano), Frode Haltli (akkordeon), Janina Kronberger (fiolin), Bendik Foss (bratsj), Ulrikke Henninen (cello) og Nikolai Matthews (kontrabass). Kafémusikerne har tatt for seg noen av symfonirepertoaret saftigste biffer: Strauss’ tonedikt Till Eulenspiegels lustige Streiche (‘Till Eulenspiegels artige streker’), Prokofjevs første symfoni (den «klassiske») og Ravels svingende La valse.
Det er Eulenspiegel som best reflekterer orkesterets idé. Strauss’ tonedikt forteller historien om ugangskråka Till Eulenspiegel, som skaper kaos på torget i en tysk middelalderby. Han dytter salgsboder over ende, viser rompa, tisser på torghandlerne, og gjør andre usømmelige ting. For dette dømmes han til døden og henges. Typisk tysk komedie, altså. Stykket skal liksom være veldig lystig og lettbeint, men Strauss’ er jo erketysk, så det er blytungt orkestrert. Mer enn 100 musikere må til, og i symfoniorkestre kan de være både ærverdige og litt pompøse. Legg til at stykket er ganske vanskelig å spille, så blir resultatet tidvis sirompa.
Ei så i Kaféorkesterets versjon. Her er hver svins spretten og lett, hver latterkule munter og trillende. Mest av alt merker man musikernes glede over å ha presset Strauss’ massive orkestersats inn i et lite ensemble. Vi merker hvor gøy de synes det er når Haltli samtidig håndterer både treblås’ og messings stemmer på akkordeonet, eller når kontrabassen spiller en pauketremolo. Arrangementene er rett og slett geniale. Og jeg kan høre at musikerne vet det.
OLE MARTIN HUSER-OLSEN: Musical Icons (Lawo) & Gradus (CLR)
Den klassiske gitaristen Ole Martin Huser-Olsen er en av disse ærefulle musikerne som jobber systematisk med å framskaffe nytt repertoar. Nå er han ute med to utgivelser på kort tid, så å si utelukkende med stykker han har bestilt eller fått tilegnet seg. 7. november kom plata Musical Icons på Lawo Classics. Dette er en samlingen spirituell musikk fra noen av Norges fremste samtidskomponister. Et par dager senere kom Gradus på Henrik T. Seips label CLR – produsert av selveste Audun Strype. Denne plata samler Dagfinn Kochs kammermusikk og stykker for gitar i én innspilling.
Huser-Olsen har samarbeidet med Dagfinn Koch i mange år, og Koch har skrevet nesten alle disse stykkene til ham. Kochs musikk beveger seg i et ganske vidt musikalsk landskap, med pekere både til moderne teknikker og pastisjer fra musikkhistorien. Uttrykket er personlig, og jeg liker det best når det blir ekstra nært. Min favoritt er «Bereceuse», som ble skrevet for dåpsdagen til Huser-Olsens datter. Stykket er en liten perle. «Gradus II» for gitar og kammerensemble fungerer også veldig godt. De fleste av stykkene er forholdsvis enkle, rent teknisk. Det er tydelig at de er skrevet for at de skal spilles, og ikke bare for at de følger en kunstnerisk visjon.
Kochs musikk presser kanskje ikke på så mange grenser, men den eksisterer fint innenfor de rammene som den selv setter opp. Slik sett er stykkene på Musical Icons både mer utfordrende og mer intellektuelt stimulerende.
Jeg setter særlig pris på Henrik Ødegaards «Antiphona X», som er avansert samtidsmusikk dypt forankret i gregorianikk og kirkemusikkens mysterier. Ødegaard henter ut spennende klanger fra Huser-Olsens gitar, med både mikrotoner og andre utvidede teknikker. Men mest sentralt er det at han henter ut en ettertenksomhet og spirituell dybde, som resonnerer hos meg.
Huser-Olsen er en glimrende musiker, som nærmer seg instrumentet både musikalsk og intellektuelt. Samtidsmusikk låter ofte litt tungt på gitar. Spesielt hvis det er mange komplekse stemmer samtidig, kan det være vanskelig å få klangen til å løfte seg. Huser-Olsen mestrer denne utfordringen. Han har jevne posisjonsskift, og får mellomstemmene tydelig fram. Han spiller med ganske myk klang, og rolig puls. Virtuositeten hans ligger ikke i blendende raske løp, men i strukturell tenkning over lange komplekse strekk. Her og der kunne jeg nok tenkt meg litt mer klanglig kontrast. Ørlitt mer trøkk og tydelighet i det spissere klangregistret hadde vært kledelig. Men jeg gledes over alle de subtile nyansene i Huser-Olsens spill.
Om du har gjort opp ditt regnskap, og ser at du kun har oppmerksomhet nok til å vie deg til én av Huser-Olsens utgivelser i år; velg Gradus om du ønsker en behagelig musikalsk opplevelse. Velg Musical Icons om du ønsker en kunstnerisk sett dypere og mer stimulerende reise.
Les også: Musikkåret 2025 – Ola Nordals høydepunkter, seinere i uken
Ballade klassisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. Én gang i måneden bringer Ola Nordal nyheter, anmeldelser og anbefalinger innen klassisk musikk. De andre faste spaltene er Ballade jazz (månedlig) og Ballade video (ukentlig). Les mer her.
Maj Sønstevold-prisen 2025 til NRKs nedlagte musikkprogrammer
Nisjeprogrammene NRK har lagt ned, får nå hederspris. Norsk Komponistforening tildeler Maj Sønstevold-prisen som protest mot det de mener er en musikalsk forflatning i NRKs tilbud.
Let us jule-entertain you!
ESSAY: Jeg tusla til min lokale Domkirke med et snev av skam. Hvem er jeg til å heve meg over noe som faktisk engasjerer et bredt lag av folket hvert eneste år? Les skribent og prest Margrete Kvalbeins refleksjoner etter å ha opplevd to av sesongens store julekonserter.
Likestillingspris får Maj Sønstevolds navn
Komponistforeningens likestillingspris får navn etter komponist Maj Sønstevold.
Noe å være en del av
INNLEGG: Malin Pettersen og Frode Fossvold-Jørum skriver i Ballade om NRKs endringer i musikkporteføljen, med spesifikk henvisning til endringene som gjøres i P3 Musikk. Pettersen etterlyser et sted hun kan “være en del av”. Voilá! svarer musikksjef i NRK, Mats Borch Bugge.
Hvis ikke NRK – hvem da?
INNLEGG: Allmennkringkasting handler om å ta risiko på vegne av fellesskapet. Om å kuratere, kontekstualisere og dokumentere musikk som ikke lar seg styre av klikk, skip-rate eller «hva som funker nå», skriver Frode Fossvold-Jørum.
Musikkåret 2025: Vi bærer alle kors
Her er Musikkåret 2025, i norsk, nytt, klassisk.
