Red.mrk.: Musikkjournalist og forfatter Bodil Maroni Jensen har fulgt den russiske komponisten Sofia Gubaidulinas karriere i mange år. Sitater i denne artikkelen er alle hentet fra Maroni Jensens intervjuer med henne. Ballade har gjennom årene publisert en rekke artikler om og med Gubaidulina, ta gjerne en kikk her.
– Denne utøveren spiller en stor rolle i kunsten. Et genialt begavet menneske. Det finnes også andre, som Friedrich Lips i Russland og Elsbeth Moser i Tyskland, og jeg er så takknemlig for alt de virkeliggjør med sine hender, i gamle verk og i nytt repertoar.
Dette uttalte Sofia Gubaidulina fra scenen i Håkonshallen, om den norske akkordeonisten Geir Draugsvoll, da hun var festspillkomponist i Bergen i 2018. Hun var 86 år gammel, i full vigør og gjennom tre tiår en av de mest fremførte samtidskomponistene.
Sofia Gubaidulina og Geir Draugsvoll i Håkonshallen i Bergen, 2018. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Yndlingsinstrument
Gubaidulina har tilegnet verk til utøvere som Gidon Kremer, Mstislav Rostropovitsj, Jurij Basjmet og Anne-Sophie Mutter, alle strykere, og til dirigenter som Kurt Mazur og Valery Gergiev.
Men et yndlingsinstrument fremfor mange av de vanlige orkesterinstrumentene, var likevel akkordeonet, knappetrekkspillet. På konserten i Håkonshallen var Geir Draugsvoll solist med Kremerata Baltica i verket hun har skrevet for ham, Fachwerk. Det ble urfremført i 2009, og Draugsvoll har siden fremført det over femti ganger, med orkestre i Europa, USA og Kina.
– Vi har vært superpriviligerte på instrumentet, at vi har hatt et ikon som henne, som har interessert seg så mye for akkordeonet som hun har gjort. Vi er dypt takknemlig, for å si det rett ut.
Dette uttaler Draugsvoll når vi sitter på Ole Bull Akademiet på Voss i august, dagen etter en minnekonsert for Sofia Gubaidulina i Vangskyrkja, der det nye verket – for to akkordeoner – ble uroppført. Konserten var del av NordAccordion, festivalen Draugsvoll startet sammen med Ida Løvli Hidle i 2018, og som Gubaidulina den gang æresgjestet etter å ha vært på Festspillene.
– Hun er den viktigste komponisten for vårt instrument, og for min karriere har hun betydd enormt mye. Først og fremst i forbindelse med arbeidet med Fachwerk. Jeg har kommet rundt i noen orkestre og noen festivaler som de fleste akkordeonister ville gitt venstre armen for.
Sofia Gubaidulina og Geir Draugsvoll under en prøve i Semperoper i Dresden, mars 2017. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Bajan i Kazan
Sofia Gubaidulina ble kjent med instrumentet som barn, da hun vokste opp i Kazan i Tatarstan, en autonom republikk i Sovjetsamveldet, på 1930-tallet. I nabolaget bodde en særling som gikk rundt og spilte bajan – det russiske navnet på knappetrekkspill. Hun lyttet som fortrollet, fulgte etter ham og begynte å danse en ubevisst improvisasjon som bare kom til henne, forteller hun til biografen Michael Kurtz.
Senere spurte vennen Friedrich Lips om hun ikke ville skrive noe for ham. Jo, men da måtte hun først gjøre seg kjent med instrumentet, sa hun. Og dermed satte hun i gang å utforske monsteret, som hun gjerne kalte det, på alle slags utradisjonelle måter, noe hun ofte har gjort med både kjente og fremmede instrumenter. Hun spurte og grov om detaljer som en bajanist aldri ville ha tenkt på, ifølge Lips. Resultatet ble De Profundis, skrevet i Moskva i 1978.
– De Profundis er det viktigste verket for vårt instrument, et soloverk som er blitt spilt over hele verden. Jeg har ikke noen statistikk på det, men jeg har vanskelig for å forestille meg et verk av en samtidskomponist som er spilt mer enn det. Jeg har minimum spilt det tohundre ganger, kanskje trehundre, og min kollega James Crabb har spilt det like mye. Kanskje femhundre oppførelser bare oss to? Hvilket annet verk skrevet etter 1970 er blitt spilt mer enn det? Og nesten alle mine elever spiller det. Jeg sitter mye i juryer rundt omkring og hører veldig mye De Profundis.
Geir Draugsvoll er professor i akkordeon ved Det Kongelige Danske Musikkonservatorium og har samtidig en omfattende internasjonal karriere. Ved sørgehøytideligheten for Sofia Gubaidulina i Fritz-Schumacher-Halle ved Ohlsdorf-kirkgården i Hamburg, var det musikk av Bach og ett verk av Gubaidulina: De Profundis fremført av Geir Draugsvoll.
Geir Draugsvoll fremfører De Profundis ved sørgehøytideligheten for Sofia Gubaidulina i Hamburg, april 2025. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Langt samarbeid
Første gang Gubaidulina hørte Draugsvoll spille, var i 1994, på Lerchenborg-festivalen i Danmark. Dette husket hun godt over tretti år senere, at hun var kommet inn i et rom der det satt tre musikere som øvde på hennes verk Silenzio – for bajan, fiolin og cello:
– Jeg henvendte meg til hovedpersonen i ensemblet, bajanisten, ikke fiolinisten, men denne unge mannen med et så stort alvor. Han hadde den dypeste forståelse for formen i verket og tok det største ansvar for musikken. Jeg snakket til ham, for han var regissøren, dirigenten, i dette ensemblet.
I 1994 var Draugsvoll 27 år gammel og Gubaidulina 63. De holdt kontakten. Da hun skrev Fachwerk, var det i tett samarbeid med ham. Etter at verket ble urfremført i Gent i Belgia, og like etter i Concertgebouw i Amsterdam, ble det plukket opp av flere av de største orkestrene i verden. Flere av dem hadde aldri tidligere hatt en akkordeonist på solistplass, som tilfellet var med London Symphony Orchestra, Staatskapelle Dresden og Marinskij-teatrets orkester.
Partituret til Fachwerk. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Videreutvikling av verket
Noe av det bemerkelsesverdige ved samarbeidet om Fachwerk, er at det ikke tok slutt etter urfremføringen. Tvert imot. De fortsatte å arbeide med verket. Ved minst tretti fremføringer av Fachwerk var Gubaidulina til stede, og hver gang gjennomgikk de musikken, i forskjellige konsertsaler, under forskjellige akustiske forhold, justerte og nyanserte uttrykket alt etter erfaringene de fikk med å prøve ut både tidligere og nye ideer de fikk underveis. En fremføringspraksis utviklet av komponist og utøver over tid, i fellesskap. En slags «speed up performace practice», som Draugsvoll kaller det.
– Jeg har vært kjempeheldig og hatt henne med i salen og fått fremført verket såpass mange ganger på såpass kort tid, og det er klart at det har formet verket på en måte som er, jeg vet ikke om det er helt unikt, men det i hvert fall veldig veldig sjelden at du får den anledningen med ny musikk.
I et intervju i 2017 sa Gubaidulina dette om Fachwerk og samarbeidet med Draugsvoll:
– Uten overdrivelse kan jeg si at verket er vårt felles anliggende. Når komponist og utøver er kunstnerisk forbundet som her, da er det til slutt, endelig, ekte kunst. Jeg tror verket på denne måten er blitt svært vellykket.
Sofia Gubaidulina og Geir Draugsvoll. Fra en prøve i kirken St. Johannis Harvestehude i Hamburg, mars 2019. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Samarbeidet med Gubaidulina ble temaet for Draugsvolls kunstneriske utviklingsarbeid ved Konservatoriet i København, Collaborative Spaces. Arbeidet startet i 2016 og gikk over flere år: en løpende utforsking av «det kreative fælles rum, som opstår mellem komponist og udøvende musiker», dokumentert gjennom artikler, videoinnspillinger og CD-innspilling.
«Den primære målgruppe vil være fremtidens komponister, som kan få et indblik i den uvurderlige spidskompetence, som de vil kunne opnå ved at samarbejde tæt med instrumentalister. Endvidere vil det have stor værdi for udøvere som ønsker sig et tæt samarbejde med komponister for at optimere instrumentets muligheder og deres egen forståelse for den ny musik.»
(Utdrag fra prosjektbeskrivelsen)
Fachwerk ble nylig spilt inn med London Symphony Orchestra, og blir utgitt i 2026. En første innspilling ble gjort med Trondheim Symfoniorkester i 2011.
Geir Draugsvoll og James Crabb i Vangskyrkja på Voss 11. august 2025. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Akkordeonet – et levende vesen
En liten omvei til, før vi kommer til det nye verket av Gubaidulina. Via instrumentet, akkordeonet. Det er et relativt nytt instrument i klassisk sammenheng, og Gubaidulina hadde sin egen måte å se det på.
– Tidligere var det et folkeinstrument som akkompagnerte dans og sanger. Og plutselig, på annen halvdel av 1900-tallet, står det frem som en viktig personlighet som blir tatt alvorlig på den klassiske scenen, en personlighet som opptrer med seriøsitet.
Og fordi hun forestilte seg instrumenter som levende vesener, med egenskaper hun lot seg inspirere av i komponeringen, var det en egenskap hun satte svært høyt:
– Akkordeonet kan puste. Dette er noe helt spesielt for en komponist, denne muligheten. Ingen andre instrumenter i orkesteret puster på denne måten, fantastisk i dypt register; noe underjordisk, og i høyt register; noe himmelsk. Et instrument som forbinder jord og himmel.
– Nei, nei, ja
Fordi akkordeonet er såpass nytt, sammenlignet med andre klassiske instrumenter, er det skrevet relativt lite originalt for instrumentet.
Akkordeonister har derfor hatt det med å kaste seg over musikk skrevet for andre instrumenter, og tilpasse det som best de kunne for akkordeonet, forteller Draugsvoll. I denne tradisjonen hadde derfor akkordeonister begynt å spille Gubaidulinas orgelverk Hell und Dunkel på akkordeon. Orgelverk kan langt på vei spilles på akkordeon, men noen justeringer må gjøres. Draugsvoll spurte henne derfor om hun ikke heller ville lage en versjon selv, slik at folk ikke bare fant opp selv hva de skulle gjøre?
– Hun tenkte seg om i ti skunder. Så sa hun ganske enkelt nei.
Hun ville ikke lage en soloversjon for akkordeon?
– Nei.
Ville hun at du skulle lage en soloversjon?
– Nei. Hun ville ikke at det skulle eksistere noen soloversjon for akkordeon. Så tenkte hun seg om i ti sekunder til, og så sa hun at hun gjerne ville ha en versjon for to akkordeoner, og at det var jeg som skulle skulle gjøre det.
Det var rett og slett et oppdrag du fikk?
– Det var egentlig det. Det må jeg jo si.
Lys og mørke
Orgelverket Hell und Dunkel ble skrevet i 1976, med andre ord før Gubaidulina var blitt nærmere kjent med akkordeonet, før hun hadde skrevet det første akkordeonverket, De Profundis.
Det Geir Draugsvoll da har gjort i denne nye versjonen av Hell und Dunkel, er å lage en versjon der han nærmest har komponert med hennes verk og hennes tonespråk, skrevet det slik Gubaidulina selv ville kunne gjort det, med den erfaringen hun etter hvert hadde med å skrive for akkordeon. I alt har hun skrevet elleve verk der akkordeonet spiller en hovedrolle, i orkester-, kammer- og soloverk.
Det ligger i tittelen at verket Hell und Dunkel, Lys og mørke har store kontraster. Det er for øvrig et varemerke for Gubaidulina: så høyt som mulig, så dypt som mulig, så sterkt som mulig, så svakt som mulig. Men i tillegg til å utnytte kontrastene, har Draugsvoll, i sin bearbeiding av det tredelte verket, forlenget det nesten til det dobbelte.
– Det jeg har gjort, er at førstestemmen i akkordeon-duoen har det melodiske frem mot midtdelen mens andrestemmen ligger med klangfarger under og skaper etterklang, eller litt musikalsk volum, skal vi kalle det det? Og motsatt i sistedelen der det melodiske blir lagt i andrestemmen, som så beveger seg ned til mørket, mens førstestemmen er fargeleggende og beveger seg til lyset. Så instrumentene har innbyrdes motsatt rolle i første del og i siste del. Det ville du ikke gjort i et soloverk, på samme måten.
Sånn sett så ligger det en dramaturgi latent i det opprinnelige stykket? Det er en form for musikkdramatikk, fordi det er en dialog mellom ja, lys og mørke? Så man kan godt tenke seg det verket for to?
– Ja, det kan tenkes sånn. Og da får du eliminert noen balanseproblemer, for det er lettere hvis materialet skal fordeles på to. Og da er det også forskjellig retning på de to instrumentene.
Originalversjonen er på rundt sju minutter, men denne nye versjonen er kanskje dobbelt så lang. Hvordan har du forlenget det?
– Jeg har lagt inn to kadenser, og de to kadensene har noe av den samme tankegangen. I den ene er det fargeleggende i det ene instrumentet, og i den andre kadensen er det fargeleggende i det andre instrumentet. Og begge kadensene, ja, det er en komposisjon av meg, det kan du godt si, men tonespråket ligger tett på det som hun ville ha gjort. Da har jeg brukt inspirasjon fra andre av hennes verk. Jeg har jo arbeidet med henne i så mange år, så det er klart at jeg har lagt inn noen hilsener, også til tidligere verk hun har skrevet. Så sitater er ganske åpenbare, for dem som kjenner repertoaret.
Har du lagt inn et rent sitat fra Fachwerk?
– Ikke direkte. Men det kan fort være ting som minner om Fachwerk, clustereffektene, for eksempel, og glissandoer, med det er det i de fleste av verkene hennes, faktisk.
Vangskyrkja på Voss. Bildet er tatt 11. august 2025. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Tiden i rommet
Er alt skrevet ut på noter, eller er det improvisasjon underveis?
– Den første og siste tredjedel, der er alt skrevet ut. I midtdelen er det litt større frihet. Det er også der rommet kommer inn i bildet. Om det er et godt rom eller om det er et tørrere rom. Hvis det er et godt rom, så klinger det mer ut. Det var ikke minst det som var spennende med vårt utviklingsarbeid med Fachwerk, hvor forskjellig interpretasjonen ble avhengig av hvor stor eller liten akustikken var. Det er jo den tiden Sofia alltid har etterlyst i sin musikk, av utøverne. Altså dette med å bruke tiden som et element, få tiden til å stå stille. Det handler vel om å fange nuet, og så gripe fatt i de mulighetene som fins.
Hvem står som komponist av Hell und Dunkel for to akkordeoner?
– Det blir Sofia. Og bearbeidet av Geir Draugsvoll og Sofia Gubaidulina. Det er det som blir det riktige. Jeg skal ikke stå som komponist, det er helt sikkert.
Sofia Gubaidulina fulgte utarbeidelsen av verket, gjorde noen justeringer og godkjente det så sent som i november 2024. Derfor regnes Hell und Dunkel for to akkordeoner som hennes siste verk.
Urfremføringen i Vangskyrkja var ved Geir Draugsvoll og hans kollega gjennom mange år, James Crabb.
Geir Draugsvoll og James Crabb i Vangskyrkja 11. august 2025. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Gubaidulinas verk ble tidligere gitt ut på Sikorski Musikverlage, nå Boosey & Hawkes:
Sofia Gubaidulina (Geir Draugsvoll) – Hell und Dunkel
Soulens arkivar
Han kalles hovedstadens soul-ekspert, og hobbyen hans er dyrere enn Burgund. Men for Tommy Søvik handler samlingen av sjeldne singler ikke om prestisje. I "Soul Voices" løfter han frem glemte artister og historier som formet en hel bevegelse.
Ballade video spesial: Musikal fra The Musical Slave
Kristin Vollset med original og imponerende film fra hestemiljøet i Dublin.
Bevar Gamle Munch som et levende kulturhus!
Skal Gamle Munch, Oslos gamle Munchmuseum på Tøyen, selges – eller skal det fortsette å være et levende kulturhus for hele byens befolkning?
Ballade video: Kampen for tilværelsen
Stev og sull med Vegar Vårdal, Alessandra, Lisa Dillan, Airbag, Hedvig Mollestad Trio, Leknes & The Layoffs x 2 og Gunerius.
– Kanskje vil lyden som lagres i kunsten overleve all digitalisering
Neste år er det 200 år siden grensen mellom Norge og Russland ble tegnet opp langs Pasvikelva. Nå har komponist og musiker Espen Sommer Eide laget utstilling om dette området, der bevaring og destruksjon blir to sider av samme sak.
– Det skal foregå kultur i kulturhusan!
Østnorsk jazzsenter forventer at Oslo kommune holder dørene åpne i Gamle Munch på Tøyen, og at politikerne prioriterer kultur i kommunebudsjettet 2026.
