For andre gang arrangerer fengselet og operaen en barneforestilling på Ulvsnesøy, en avdeling der innsatte kan søke om plass for en litt annerledes gjennomføring av straffen. Fra øyen er det mulig å svømme over til både fastlandet og Osterøy, så det er strenge regler for hvem som får de 31 plassene i fengselet. Her er det gamle, ærverdige bygninger og vakker natur med villsau, høns, griser og alpakkaer – med andre ord fine omgivelser også for en eventyrforestilling om en modig prinsesse, en forfengelig prins og en ildsprutende drage.
Historien bygger på den kanadiske forfatteren Robert Munschs barnebok The Paper Bag Princess fra 1980. Handlingen er enkel, men litt annerledes og med feministisk moral: Prinsessen både lurer dragen og setter den snobbete prinsen på plass, og følger korets råd om ikke å gifte seg. Operasjef Mary Miller står selv bak ideen til forestillingen: Hun leste boken for sine barn da de var små og ante et operapotensial i fortellingen.
Oratorium og folketoner
Det musikalske grunnarbeidet er solid. Musikalsk leder Stephen Higgins fra BNO forteller meg etter forestillingen at han har hentet inspirasjon ved å høre seg gjennom Händels engelske oratorier og plukke ut og sette sammen slik han syntes det passet utfra temaene i boken, for eksempel på den måten at satser der ordet fire (ild) forekommer i originalteksten har vakt assosiasjoner til den ildsprutende dragen. Det er imidlertid kun musikken fra oratoriene som er brukt, ikke tekstene. De engelske tekstene fra barneboken har blitt tilpasset musikken og først seinere blitt oversatt til norsk.
Higgins har også satt seg inn i norske folketoner og puttet dem inn i den musikalske blandingen. Deretter har utviklingen av selve forestillingen i samarbeid med regissør John Ramster gått relativt fort. Selv om sammenhengene mellom Händels musikk og folketonene er langt fra åpenbare, er det en grei musikalsk flyt i forestillingen.
Folketonene fremføres hovedsakelig av koret, som spiller en viktig rolle for fremdriften: I tillegg til å utgjøre dragens kropp og flammer med raslende paraplyer og viftende tekstiler, gestikulerer de ivrig bak dragens rygg for å hjelpe prinsessen. Eg veit i himmerik ein borg, Jifta deg jenta og Kveldssang for Blakken er satt i sammenheng i kraft av tekstene: Dragen bor i en borg, prinsessen oppfordres til ikke å gifte seg og dragen skal sulles i søvn for å redde prinsen. De tre solistene – prinsessen, prinsen og dragen – fremfører mer tradisjonelle arier i stil med Händel-oratoriene, akkompagnert av piano og gitar. Iblant bidrar koret med understemmer.
Tilpasningen til barna skjer mest på tekstlig nivå i ariene, med libretto fra de tre hovedkarakterene som er enkel å forstå, av typen ”så slem du er!”. Korets folketoner er ikke endret nevneverdig, her er det en del arkaiske ord som barna neppe får med seg. Kanskje kunne en hjulpet dem litt på vei i forståelsen? Ellers opplever jeg det som positivt at en ikke har banalisert musikken, at ariene har operaariers kjennetegn og at arrangementene er forseggjorte. Til tross for at musikken er arrangert med forestillingen i tankene, er resultatet tro både mot den barokke stilen og mot det folkemusikalske idealet. Korets numre engasjerer kanskje vel så mye som ariene. Spesielt Kveldssang for Blakken i Griegs versjon bringer frem smil blant både store og små i publikum.
Ta ting som de kommer
Det er ikke snakk om noe rent ”fangekor” – kun to av sangerne er innsatte. Så godt som alle på øyen medvirker imidlertid i produksjonen på en eller annen måte: med rigging, kostyme, rekvisitter, matlaging, servering eller med å vise rundt gjester på området. Om lag halvparten av de involverte i prosjektet er innsatte og ansatte på øyen, mens halvparten er ansatte fra BNO og deres frivillige korister. Noen innsatte har deltatt på øvinger, men blitt løslatt før tiden. Dermed kan de ikke være med på produksjonen, ettersom kriminalomsorgen ikke tillater at en kommer på besøk kort tid etter løslatelse. Ved en operaproduksjon i et fengsel må en ta ting som de kommer.
Les også: Lyden av et barns hverdag
Prosjektet hadde nok blitt mer interessant – og muligens fremstått som mer legitimt – dersom en større andel av utøverne faktisk var innsatte, men det er naturligvis noe BNO ikke kan ha full kontroll over. Kanskje må de imidlertid jobbe med strategiene de har for å lokke de innsatte til å våge seg med på musiseringen? Eventuelt begynne forberedelsene tidligere og vie mer tid for de innsatte til å bli kjent med stoffet?
Samarbeidet mellom fengselet og BNO kom i gang i fjor etter initiativ fra kjendiskokk og verksmester på Ulvsnesøy Hanne Frosta. Operasjefen likte ideen om community opera, og forestillingen Trollet på Fantøya kom til. Selv om fengselsdriften ved Ulvsnesøy er nedleggingstruet, er de involverte fast bestemt på å fortsette operasamarbeidet.
Forestillingen spilles i forbindelse med en åpen dag, der mat fra egen produksjon er inkludert i billettprisen. I tillegg er det ansiktsmaling for barn og fengselsutsalg med alt fra stearinlys til saueskinn. De som vil, kan gå rundt og se seg om på øyen, prate med de innsatte og hilse på dyrene som vandrer omkring. Stemningen er intim og god. Det kan virke som om gjestene er både pårørende og generelt interesserte fra nærmiljøet rundt øyen.
Det er gledelig at BNO gjør en innsats for community opera på Vestlandet, og at de setter opp en barneforestilling med norske sangere i de tre rollene. I mindre produksjoner på mindre arenaer kan det virke som om BNO går inn for å bruke norske arbeidskrefter både hva gjelder sangerne og det kunstneriske apparatet rundt forestillingene. En kan jo håpe at regionoperaen med statlig støtte har lyttet til kritikken og i tiden fremover vil bruke flere norske solister også i de større produksjonene i Grieghallen, og dermed vise tydeligere ambisjoner om å leve opp til navnet sitt snarere enn å oppfattes som English National Opera, avdeling Bergen.
Bergen fengsel, avdeling Osterøy
9. september 2017 kl. 14
Papirposeprinsessen
Medvirkende:
Robert Munsch – tekst
John Ramster – konsept og regi
Stephen Higgins – musikalsk leder, pianist
Håkon Matti Skrede – kormester, gitarist
Elisabeth Gimmestad – prinsessen
Ole Marius Ryan – prinsen
Emil Havold Næshagen – dragen
Korister fra Bergen fengsel avd. Osterøy og Bergen Nasjonale Opera
Ny programsjef i Arktisk Filharmoni: – Ingen skal gå likegyldig fra konsert
Han er den nye programsjefen i det nordnorske orkesteret.
KI i musikken: Blir reglene en papirtiger?
INNLEGG: Hvordan skal en forvaltningsorganisasjon kunne overprøve om en beat stammer fra en 19-åring, eller generert av en serverpark? Musiker Anders Odden skisserer det han mener er de viktigste utfordringene rundt kunstig intelligens i det nye året.
Godt nytt år! Slik oppsummerte vi det forrige
Nothing Personal, Tuvaband, Leif Ove Andsnes og Reolô var blant de beste i året som gikk. Les Johanna Holt Kleive, Ola Nordal, Torkjell Hovland og Siri Narverud Moen om norske tendenser.
Musikkåret 2025: Reolô best i åpen klasse
Torkjell Hovland melder jazz, eller «jazz» for Ballade. Han gjer det helst analogt.
Har fått nok av tullete og ulovlig fordeling i musikkbransjen
– Bransjen har et litt rufsete rykte, så jeg syntes det var morsomt å gi folk et innblikk i hvor mye tull og tøys man kan møte. Elsie Bay om å slippe låter hun tror på, og samtidig løfte fram ugreie forhandlinger en musikkskaper møter.
Ballade jazz: Over til noko anna
Motto for 2026: Når ferdige svar og automatiske val tek over, blir gleda ved å leite etter noko anna desto større. I årets siste Ballade Jazz skriv Torkjell Hovland om levande utgjevingar frå Cortex og Hedvig Mollestad, Egil Kalman, Kristian Enkerud Liens KRISE og Dykdypp.
