Kim Stian Gjerdningen Bakke, generalsekretær Norges Korforbund.(Foto: Olav Heggø)
Sang handler om fellesskap, og om å vokse opp med erfaringen av at stemmen din har en plass – og er verdt å høre på.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner.
Av Kim Stian Gjerdningen Bakke, generalsekretær Norges Korforbund
De siste ukene har vi sett det i praksis under fotball-VM. Hundrevis av norske supportere har sunget sammen på tribunene, og millioner har hørt det hjemmefra. Når «Ja, vi elsker» eller andre norske sanger runger gjennom stadionanlegg på den andre siden av kloden, handler det om langt mer enn fotball. Sang blir et uttrykk for fellesskap, tilhørighet og identitet. Vi blir del av noe større enn oss selv.
Nettopp derfor er det verdt å spørre hvorfor vi legger så lite til rette for at barn og unge skal få oppleve den samme kraften i hverdagen.
LES OGSÅ: Til og med når vi taper står de andre og gaper. Om Ove Thue, fotball, fellesskap og sanglyrikk
I Danmark har de gjort det. Morgensang i skolen er blitt en politisk og pedagogisk satsing, og i Klassekampen kunne vi nylig lese om hvordan «hele Danmark synger». Elever samles, åpner Højskolesangbogen og synger seg inn i dagen sammen.
Fra utsiden kan det se enkelt ut. Nostalgisk kanskje, men bak ligger en tydelig erkjennelse: Fellessang er kultur, og kultur må holdes levende.
Hvor lærer vi å synge sammen i dag?
Det er fristende å trekke en rett linje derfra til korbevegelsen. Men allsang og kor er ikke det samme.
Kor handler om å skape noe sammen – et uttrykk, en klang, en felles musikalsk opplevelse. Det krever øvelse, disiplin og utvikling. Allsang er noe annet. Det er lavterskel, inkluderende, ofte litt skjevt, og nettopp derfor så verdifullt.
Men det ene utelukker ikke det andre, tvert imot kan allsangen være inngangen til kor.
Ledige stillinger
Den danske satsingen peker oss mot noe grunnleggende: Barn som synger sammen, blir tryggere. De lærer å bruke stemmen sin, ikke bare som et instrument, men som en del av hvem de er. De får erfare at stemmen deres har en plass i et fellesskap. At det ikke handler om å være flinkest, men om å være med. Den erfaringen er ikke selvfølgelig.
En fersk befolkningsundersøkelse gjennomført av Opinion for Norges Korforbund viser at seks av ti nordmenn sier de liker å synge. To av tre synger jevnlig – men stort sett alene. Bare én av ti opplever at de synger godt. Det sier noe om gapet mellom lyst og mestring.
Enda mer interessant er det at nesten en fjerdedel av befolkningen kunne tenke seg å synge i kor, mens bare fem prosent faktisk gjør det. Potensialet er enormt, men terskelen oppleves som høy.
Da er spørsmålet: Hvor lærer vi å synge sammen i dag?
I Danmark peker mange på Højskolesangbogen som en bærebjelke. En samling av 601 nøye utvalgte sanger som i over hundre år har vært en del av felleskulturen. Den gir et felles repertoar, et språk, et «vi».
I Norge hadde vi lenge noe lignende. Skolesangboka av Mads Berg var en institusjon i generasjoner. Den ga barn en felles sangskatt. Men den ble lagt til side, og i 2008 kom Sang i Norge som et forsøk på å gi sangen et løft i skolen og samfunnet igjen.
Spørsmålet er om det løftet nådde frem.
NRK viste for noen år siden frem betydningen sang har for dementsyke i serien «Demenskoret». Vi så gleden de hadde av å synge sammen. Når evnen til å lære nytt svinner er det viktig å kunne hente frem et felles repertoar – hvordan vil dette bli når dagens barn blir gamle?
Vi har godt belegg for å si at sang er viktig gjennom hele livet. Å synge sammen frigjør endorfiner, noe som kan forbedre humøret og redusere stress og angst. Sangen knytter oss sammen – vi kjenner på fellesskapet.
I dag er sang fortsatt til stede i skolen – men ofte fragmentert, avhengig av den enkelte lærer eller skole. Det finnes ingen selvsagt felles sangtradisjon som binder elever på tvers av geografi og generasjoner.
Potensialet er enormt, men terskelen oppleves som høy.
Dirigenter i norske kor kan fortelle at det stadig blir vanskeligere å finne en sang alle kan for å synge til en enkel stemmeprøve.
Konsekvensene er ikke dramatiske over natten, men på sikt mister vi noe.
LES OGSÅ: Sang i skolen — sang i livet, kronikk av musiker og sangdikter Josefin Winther
Det er denne tryggheten som også danner grunnlaget for videre deltakelse – enten det er i kor, i andre kulturaktiviteter, eller rett og slett i samfunnslivet.
Derfor er den danske satsingen interessant, ikke fordi vi nødvendigvis skal kopiere den, men fordi den minner oss om noe vi er i ferd med å glemme.
Utredningen Musikklandet peker på at sangens plass i barnehager, skoler og lærerutdanninger er blitt svekket over tid. Samtidig vet vi at sang styrker fellesskap, mestring, språk, identitet og psykisk helse. Likevel behandles den ofte som et hyggelig tillegg, ikke som en grunnleggende del av dannelsen.
Skal vi snu utviklingen, må flere barn få erfaring med å synge sammen. Lærere og pedagoger må få trygghet til å bruke stemmen. Sang må få en tydeligere plass i skolehverdagen. Og vi må våge å snakke om fellessang som noe mer enn underholdning.
LES OGSÅ: Vil vekke til live sang for de døde
For allsang alene skaper ikke kor. Men uten allsangen blir veien til koret lengre. Og kanskje enda viktigere: Veien til å finne sin egen stemme blir lengre.
Dette handler til syvende og sist ikke om sangbøker eller morgentradisjoner. Det handler om hvilke fellesskap vi ønsker å bygge, og om barn og unge skal vokse opp med erfaringen av at stemmen deres har en plass – og er verdt å høre på.
