Josefine Visescene 30 år: Norges nasjonale visescene

I 2025 feirer Josefine Visescene hele 30 år med konserter, og har blitt et sted med nasjonal betydning – som også er et vindu mot verden. Musikkjournalist Arvid Skancke-Knutsen møtte arrangørene til en god samtale om scenen, musikken, menneskene og visas vesen.

Hvis du spør: Hvorfor synges det viser?
Hvis du spør: Hvorfor spilles musikk?
Da spør jeg deg hvorfor vi spiser,
og hvorfor vi trenger til drikk?
Og hvorfor er bladene grønne
før høsten panerer i brunt og i rødt?
Og hvorfor strever vi slik med å skjønne
at til kjærlighet, kamp og til sang ble vi født?

Men HVOR synges det så viser? Når vi tenker oss om, er svaret; nær sagt overalt. Men ikke minst på JOSEFINE VISESCENE – gjennom 30 år nå! Takket være genuin lidenskap! Gratulerer!

– Ingvar Hovland

Artikkelen under er del av omslaget til LP-en med historiske konsertopptak som ble gitt ut 12. februar i år, i forbindelse med Josefine Visescenes 30-årsjubileum.

Vi sitter hjemme hos Jørn Simen Øverli på Grefsen i Oslo. På en hedersplass i stua står en gammel gitar. Den tilhørte i sin tid Alf Prøysen, som ga den videre til Ole Paus. Nå er også Ole Paus gått ut av tiden, så sønnen Marcus overrakte den til Jørn Simen.

Denne gitaren kan stå som et symbol på visekunsten i Norge, der mye nettopp handler om å ta vare på historiske linjer. Men også om å fornye og tolke arven på nytt – og sørge for at ferske talenter kan blomstre.

Dette er nok noe av selve grunnlaget for Josefine Visescene, som nærmest har vært en liten gallerlandsby i kulturlivet i Oslo. I 2025 kan arrangørene feire hele 30 år med konserter. De har skapt et sted med nasjonal betydning – som også er et vindu mot verden. I dag er det Kari Svendsen, Sara Aurora Meyer Øverli og Jørn Simen Øverli som sitter i styret.

Åpningen av det som først het Josefine Viseklubb fant sted 26. april 1995. Det var på en onsdag, som siden har blitt den faste dagen gjennom tre tiår. Hele 830 konsertkvelder har det blitt, på det som har blitt omtalt som «et ikke-kommersielt spillested for sangpoesi og viser».

Tredve år! Klart det skal feires og markeres! Det gjør Kari, Jørn Simen og de andre ved å sette sammen et imponerende jubileumsprogram. Og ikke minst gjennom å slippe eksklusive opptak fra Visescenas historie, tappet rett fra miksepulten.

I starten var de tre, som alle selv var aktive artister og ambassadører for visekunsten: Kari Svendsen, Jørn Simen Øverli og Lars Klevstrand. Men det var også andre gode fødselshjelpere og støttespillere.

– Sinikka Langeland var med, og har spilt mange ganger hos oss siden. Og så var det Kirsti Kinsarvik, som i sin tid var med i en visegruppe som het Convivium, forteller Kari. – Hun og jeg har gjort litt jobber sammen opp gjennom årene.

– Og så var jo Steinar Albrigtsen med helt i starten. Men han var på høydepunktet av karrieren, og var veldig busy. Så han dro på turné, og da mistet vi ham. Men selv om flere har vært med, har det grunnleggende vært Lars, Jørn og jeg som har holdt på. Lars trakk seg ut rundt 2015, men er stadig ofte innom.

Josefine Visescene er en plass som mange føler eierskap til. Det er også et sted som har skapt betydelige ringvirkninger, langt utenfor hovedstaden.

– Dette med en visescene var jo mitt initiativ, sier Jørn Simen. – Jeg kommer ikke fra den samme bakgrunnen som Kari og Lars, Jeg var nesten ikke på Dolphins i det hele tatt. Jeg kjente Lars litt, men jeg kjente egentlig ikke Kari.

Dolphins var den legendariske viseklubben i siste halvdel av 1960-tallet, som samlet en hel generasjon av unge utøvere. Dette skulle bli selve arnestedet for den moderne norske visebølgen, med folk som Ole Paus, Finn Kalvik, Hege Tunaal, Lillebjørn Nilsen, Øystein Sunde, Steinar Ofsdal, Lars Klevstrand og Kari Svendsen.

Men på 1990-tallet hadde visekunsten lenge vært nede i en bølgedal. Jørn Simen mener i dag at det blant annet var forbundet med fremveksten av en sterk jazzscene.

– Tidligere var det visefestivaler og viseklubber over hele landet. Men så skjedde det noe rundt 1979, som blant annet hadde med etableringen av jazzlinja ved Trøndelag musikkonservatorium å gjøre. Da ble det mange musikere som søkte dit.

– Femten år senere var det knapt noe visemiljø igjen i Oslo. Så jeg ringte til Lars. Og det første han sa var …

– Ring til Kari! ler makkeren.

– Ja, akkurat! Og siden er det jo Kari og jeg som har jobbet med dette i alle år. Hun som vertinne, og jeg som daglig leder, søknadsskriver og bookingansvarlig. Vi snakker med hverandre omtrent hver dag og konfererer om det meste.

– Ante dere at dere bygde opp noe som skulle vare i 30 år?

Kari: – På ingen måte. Den første bøygen var jo å skaffe et sted å være. Vi undersøkte en del puber, småsteder og restauranter. Det var mange som var interesserte i et samarbeid, men mye var for dyrt. En dag sa en venninne av meg, Brit Grønnevik: – Kan du ikke spørre Bobben, da?

Villaen i Josefines gate 16 er fra 1867, og ble tegnet av arkitekt Wilhelm von Hanno. Her planla folk fra Milorg sabotasjehandlinger under andre verdenskrig, mens det senere ble både slipstvang og spiseplikt. I 1979 åpnet Josefine Vertshus, som ble drevet av Bobben Carling.

Kari: – På Josefine var det jo både jam og stand up. Men Bobben tilbød oss onsdagene, siden vi ønsket oss en dag midt i uka. Vi ville ha et konsertsted – ikke bare en plass der folk kom for å drikke om helgene. Bobben ønsket oss hjertelig velkommen, så lenge vi kunne ordne alt sjæl.

Jørn Simen: – Avtalen var i utgangspunktet at Josefine Vertshus skulle få inntektene for mat og drikke, mens Visescena fikk døra. I dag betaler vi riktignok litt husleie. I Oslo er det ofte sånn at økt ølsalg styrer hvilke artister som blir satt på, men det slipper vi å ta hensyn til.

Kari: – Vi startet vel med å ringe til en del gamle venner og artistkolleger. Vi hadde flere stjerner på scenen allerede det første året.

Jørn Simen: – Vi kjente jo nesten alle, siden vi kom fra litt forskjellige miljøer. Vi hadde veldig bred kontaktflate til sammen. I begynnelsen visste vi ikke helt hvordan formen skulle være, men vi kalte oss jo en viseklubb.

Kari: – Vi tenkte det kunne bli litt som Dolphins på 60-tallet. Et sted der folk kunne møtes, spille sammen og ha det hyggelig. Men ingen tok med seg egne instrumenter, selv om vi oppfordret til det i starten. Den tiden og den ånden var borte. Da skjønte vi at dette fikk bli et konsertsted, som likevel kunne bli en viktig scene for visesang. Og det ble jo selve hovedscenen i Norge etter hvert.

Jørn Simen: – I starten syntes vel mange vi var litt gærne som satte i gang med dette. Vi ble ofte spurt: –Skal dere virkelig ha arrangementer hver uke?

Kari: – Viseklubber i Norge hadde gjerne vært en gang i måneden, der man nærmest møttes hjemme hos hverandre. Det var mye at man spilte for venner og kjente, så det ble veldig privat. Vi skjønte fort at vi måtte drifte Josefine Visescene på en profesjonell måte, om det skulle være interessant for oss som arrangører.

Jørn Simen: – Du kan si at det lå noen kulturpolitiske tanker bak. Jeg ville at dette skulle være ukentlig, rett og slett fordi det skulle bety noe. Vi ønsket å  hegne om det vi elsket: de tre minuttene med tekst og musikk som kan fortelle like mye som en roman. Det var det som var drivkraften vår – og det vi ønsker å pleie. Visesang er Norges største musikkaktivitet.

Så sitter vi her en vakker, solfylt høstdag. Nesten helt på toppen av Oslo, med panoramautstikt over byen og fjorden. Mens Kari og Jørn Simen minnes hvordan det hele begynte.

Kari: – Vi brukte det første halvåret på å lære opp publikum, for vi var jo tross alt på en pub. På den tiden var det lov å røyke inne. Det første vi gjorde var å innføre røykeforbud under konsertene, noe som også artister som røkte ble glade for.

– Skulle du røyke, fikk du pent gå ut – eller i hvert fall vente til pausen. Men det viktigste var jo lyttinga. Vi ville at folk skulle komme for å høre på de som spilte. Om du skulle skravle med kameraten din, kunne du gjøre det et annet sted.

Jørn Simen: – Vi hadde faktisk noen tilfeller der Kari rett og slett tok folk i nakken.

Kari: – Ja, jeg heiv jo ut folk i børjan. En kar ble fly forbanna, og gikk til innehaveren for å klage. Da svarte Bobben bare: – Om Kari sier at det er sånn, så er det sånn.

Jørn Simen: – Samtidig tok det ikke så lang tid før alt ble rolig og stille. Det er et av våre største fortrinn – artistene våre vet at folk kommer hit for å lytte. Vi har rett og slett et sakkyndig publikum.

Det understrekes også av Sinikka Langeland, som var med i den innledende fasen til stedet.

– Jeg forstår mer av det jeg synger med Josefines publikum. Det er også ekstra stas å synge med artister som Kari, Lars og Jørn Simen i salen. Ofte går praten videre i de små nattetimer om hva vi holder på med: om livet, om kjærligheten, om vennene. For det ligger en stor kjærlighet til grunn for Josefine Visescene. Å bli omfavnet av denne varmen gir trygghet til å gå videre ut i verden med sangene og musikken.

Kari: – Jeg husker første gang Lars Lillo-Stenberg var hos oss. Da sto han helt vettskremt og sa: «Herregud, så stille det var her, da!»

Josefine Visescene har vært flinke til å sette opp konserter med unge og kommende artister. Det har vært til stor hjelp for mange utøvere i startgropen til en karriere.

– For meg betød Josefine Visescene alt, sier Kaja Huse. – NRK P2 tok opp flere av konsertene der, og jeg fikk platekontrakt på grunnlag av det. Her fikk vi unge og nye en arena å spille på, men også et miljø å vanke i.

– Vi ble del av en profesjonell flokk, eller familie om du vil, som øste av sin erfaring, sine kontakter og sine ressurser. Det har betydd mye for mange.

Kari: – Jørn Simen er rå på å booke bredt. Vi serverer gjestene våre veldig variert kost, vel vitende om at de er music lovers.

Jørn Simen: – Mange tror nok at det er mye hvitt hår, men det er stor aldersspredning blant publikum. De unge kommer gjerne litt sent, og setter seg bakerst. De litt eldre kommer gjerne klokken seks, og tar seg helaften med mat.

– Vi har folk i alle aldre på scenen også. Emilie Christensen i No. 4 var bare femten år da hun første gang opptrådte med faren sin. Det er mange artister som siden har blitt store som har spilt hos oss lenge før de fylte tredve. I dag får vi en henvendelse om spillejobb nesten hver eneste dag. Vi er blitt ganske drevne etter hvert, og skjønner fort hva som fungerer.

På spørsmål om det er viktig for Josefine Visescene å tilby en variert sesong, svarer begge «Veldig!» i kor.

Jørn Simen: – Akkurat nå jobber jeg med jubileumssesongen. Da skal vi blant annet ha Tønes, som vi i sin tid oppdaget på gata i Egersund. I dag fyller han jo Rockefeller, men sier likevel: – Jubileet mitt? Det skal jeg ha på Josefine. Frida Ånnevik kommer også – og hun fyller Operaen.

– Vi har ellers vært med på forme og kuratere ting. Lars Bremnes kalte oss en gang for et «viselaboratorium». Det er for eksempel ikke så sikkert at Stian Carstensen hadde begynt å skrive tekster selv, om det ikke var for oss.

– Vi satte på Elias Akselsen veldig tidlig. Og Ingrid Bjørnov hadde sin andre solokonsert på Josefine. Det er masse sånne eksempler, der folk føler at de vokste litt opp hos oss. Så når jeg spør store artister om de vil komme tilbake til oss, svarer de ja. Det blir en slags payback-time. Samtidig passer vi på å sette på mer ukjente artister også.

En felles konsert med Stian Carstensen og Elias Akselsen er også noe som sitter sterkt i minnet til forfatter Kjartan Fløgstad.

– Det er kanskje tjue år sidan, eg hadde fått eit tips. Josefine var godt besøkt, men vi fekk plass heilt fremst i salen. På scenen to utøvarar, Elias Akselsen song, Stian Carstensen – på steelgitar? – var andektig som ein korgut. Saman løfta dei fram to eineståande kunstnarskap. Ei uutsletteleg oppleving, etter den tid har mitt Norge vore større og rikare.

Josefine Visescene har naturligvis hatt både opp- og nedturer. De første gangene Odd Nordstoga opptrådte der var det vel ikke mer enn 10-12 tilskuere i salen.

Jørn Simen: – Etter pandemien er det egentlig stadig flere som vil spille hos oss. Vi hadde en liten dipp rett før COVID, men nå er vi tilbake – og vel så det. Jeg tror svaret på det rett og slett er kvalitet.

Kari: – Jørn Simen har også vært flink til å hanke inn musikere som kanskje ligger litt på siden av visekulturen. Folk som Stian Carstensen, Rolf-Erik Nystrøm og Helge Lien. Tekstene skal stå i sentrum, mens musikken gjerne kan dras i forskjellige retninger.

– I mange år hadde vi egne kvelder med bestillingsverk. Der kunne komponister og tekstforfattere få urfremført splitter nye viser, enten alene eller med medmusikanter og sangere. Ikke minst oppfordret vi folk til å tonsette norske dikt.

Kristin Skaare er musiker og sanger, arrangør, komponist og kapellmester. Hun sier dette om stedet og bestillingsverkskveldene:

– Josefine Visescene er juvelen i Josefines gate. Her har vi varmet oss utallige onsdagskvelder. Og vi har latt oss overraske gang etter gang.

– Ett eksempel er alle bestillingsverk fra Josefine, der mange vi har kjent som instrumentalister og sessionmusikere plutselig står på scenen og framfører egne rykende ferske sanger med tekst.

Ofte har dette vært starten på nye kapitler i et skapende liv. Det står respekt av å løfte fram musikere ved å invitere til sånne nyoppdagelser.

Jørn Simen: – På noen måter føler jeg at Josefine Visescene er en fortsettelse av Visens venner, som blant annet Jens Gunderssen var med på å stifte i 1944. Det ble starten på hele visebølgen her hjemme.

I Visens Venner fant folk som Kåre Siem, Yukon Gjelseth, Thorbjørn Egner, Bjarne Berulfsen, Alf Prøysen, Otto Nielsen og Jakob Sande sammen. Senere kom også Erik Bye, Hartvig Kiran, Geirr Tveitt, Ivar Medaas, Birgitte Grimstad og Alf Cranner med.

Kari: – Og nettopp Alf Cranner gjorde jo comeback på Josefine med Knut Reiersrud Band. Da var han 82 år gammel, og kunne plutselig blomstre igjen.

Også Tonje Unstad trekker frem et møte med en av de store veteranene som et av høydepunktene.

– En av de sterkeste opplevelsene jeg har hatt på Josefine er da jeg stod nesten bakerst, en kveld lokalet var fylt til randen – og hørte Birgitte Grimstad gjøre solokonsert. En slik blanding av viser, barnesanger, historiefortelling, og naturlig stille allsang har jeg ikke opplevd siden. Og da sikter jeg ikke bare til fabelaktige Grimstad, men det som skjedde i møtet mellom henne og et publikum som kjente disse sangene så godt.

– Det var sterkt, fordi jeg skjønte at jeg kunne kjenne visehistorien på kroppen.

Jørn Simen: – Det er jo visa selv som er det sentrale. Det er i grunnen likegyldig hva slags komp det er, fullt symfoniorkester eller bare en enslig gitar. Noen mener naturligvis at musikken er viktigere enn teksten, men det er jeg veldig uenig i. Der har jeg forresten Bertholt Brecht og komponist Hanns Eisler på min side.

– Samtidig tror jeg jo ikke Nils Ferlin hadde helt rett, da han skrev: Av trummor och tamburiner blir visan död. Såpass tåler den. Visa er evigvarende og hevet over moteretninger. Det svenske navnet på Salomos høysang er jo Höga visan.

Det er vel også sånn at mye musikk gjennom årene har blitt kalt masse forskjellig, litt etter motesvingningene: pop, rock, folk eller singer/songwriter. Og så er det kanskje likevel egentlig visa som ligger i bunn?

Kari: – Det er helt riktig. Det har jo også Åge Aleksandersen sagt – at det egentlig er visesanger han er.

Jørn Simen: – Spellemannprisen har flere ganger prøvd å fjerne visekategorien, fordi de har sett på den som noe gammeldags. I 1997 døpte de den til og med om til «viserock». Da var det Odd Børretzen og Lars Martin Myhre som vant.

Kari: – Jeg mener at visa ikke kan bli ødelagt. Tenk bare på det som skjedde rundt Club 7 på begynnelsen av 70-tallet, da Finn Kalvik begynte å tonsette Inger Hagerup. Det ble en kjempesuksess, som de to kunne turnere landet rundt med. Da var hun 66 år, og han var 24.

– Den økende tonsettingen av norske lyrikere tror jeg var med å endre vise-Norge ganske mye. Gunnar Bull Gundersen, Harald Sverdrup, Jens Bjørneboe og Jan Erik Vold spilte alle inn plater med musikk.

– Selv var jeg jo med på På stengrunn med Rudolf Nilsen-tekster i 1973, og drev viseklubb på Club 7 annenhver tirsdag. Jeg var også kontordame der, og ble stadig spurt av Bjørneboe om jeg kunne handle på polet for ham.

Jørn Simen: – Jeg var aldri så mye på Club 7, heller, bortsett fra på visekveldene. Men jeg så blant annet Agnes Buen Garnås der. Det var ganske tette bånd mellom folkemusikerne og visesangerne også.

Kari: – Jeg synes i grunnen det er litt slektskap mellom Club 7 og Josefine, særlig i møtene mellom sjangrene. Lillebjørn spilte jo fele, så det hendte vi dro på kappleiker også. På Josefine har vi skapt mange nye konstellasjoner, der vi har spurt folk om å gjøre noe sammen.

Jørn Simen: – Vi fikk også Rikskonsertene til å gjøre en turnéserie, der en veteran skulle møte en fersking. Det ble blant annet til konserter med Jan Eggum og Tonje Unstad. Sånne ting gjorde vi gjennom å spille inn ideer og kontakter.

Kari Svendsen forteller at det har vært litt planer om å opprette en slags søsterklubber rundt om i landet.

– Blant annet på Lillehammer, der Lars, Jørn Simen og jeg dro opp for å spille konsert. Det var også snakk om samarbeid med Gleng i Sarpsborg og et sted i Arendal, Tante Gerda på Hamar og Hellviktangen Kunstkafé på Nesodden – samt noen plasser på Vestlandet. Da hadde vi kunnet ta inn artister fra for eksempel Sverige, og sendt dem ut på en liten Norgesturné. Men i praksis viste det seg å bli for komplisert.

– Dere har jo en kongstanke om at artistene hos dere skal synge på norsk. Men har dere også arrangert rent instrumentale konserter?

Jørn Simen: – Det tror jeg ikke. John Renbourn fra Pentangle kom vel nærmest, men selv han prøvde å synge i hvert fall en sang. Og Ketil Bjørnstad har vel alltid hatt med seg vokalister. For øvrig har vi hatt arrangementer på en rekke språk. Katia Cardenal har sunget Prøysen på spansk. Vi har hatt konserter på russisk, ukrainsk, katalansk og jiddisk.

Kari: – Vi har vel faktisk aldri hatt en hel konsert på engelsk. Og det har vært over 800 av dem. Poesien og tekstene er viktig, når det er noe bra. Vi må formidle et innhold som gir oss håp og tar oss videre. Det tror jeg folk kan oppleve når de kommer til de små og intime lokalene våre – at du opplever en veldig nærhet til utøverne. Det gir noe ekstra – og det kan jeg se på folk.

Dette er ord som stamgjest Einar Frigland gjør til sine:
– Så kaldt! Så vått! Men så fint! Køen til Josefine er stedet for hils og gjensynsnikk: – Du kom i dag og, ja!

– Køen er summen av forventning til alt som er innenfor: Lys & varme, garderobesmil, pizzabestilling i baren og «ja, vi tar en flaske rød, takk!» Mens Kari fyker forbi og Jørn Simen står stille og sier at kveldens artist «virkelig er noe å se frem til».

– Og så er kveldens artist det! Og etterpå går vi ut, og er allerede i gang med å glede oss til køen neste onsdag.

Kari: – Josefine-publikummet kan forlate oss helt euforiske etter en god konsert. De klemmer, tar oss i hånden og sier at de kommer tilbake ved første mulighet. Det er den største takken vi kan få for jobben vi legger ned i dette.

– Ellers har vi ofte fått mye skryt for kveldene med historiske fokus, der vi har hyllet folk som Finn Ludt, Egil Monn-Iversen, Jens Gunderssen, Hartvig Kiran og Arild Feldborg. Ingrid Bjørnov hadde også en hel kveld med bare sanger av Kristian Hauger, som var grandonkelen hennes.

Dette med samspillet mellom sal og scene opptar også sangeren og låtskriveren Sigrun Loe Sparboe. Samtidig som hun gjerne vil sende noen blomster til Kari, Jørn Simen og Sara Aurora.

– Det er noe helt unikt med Josefine Visescene. Det er en lun, velrenommert og ærverdig konsertarena med et lyttende publikum. Men først og fremst så er det trekløveret, menneskene i styret, som gjør Josefine visescene til det den er.

– De har hjertet på rett plass. Som artist føler jeg meg sett, betydningsfull og velkommen på en helt spesiell måte. De har funnet balansen mellom det profesjonelle og det genuine. Det kjentes stort å få stå på Josefine visescene for første gang i 2014, og det har vært minst like stas å få komme tilbake.

– Det er på en måte som å komme hjem. Komme til likesinna. Komme til noen som vil deg vel, og som er nysgjerrig på hvilke historier du vil formidle. For meg som viseartist er Josefine visescene viktig.

Også Eigil Berg fra New Jordal Swingers er opptatt av balansen, mangfoldet og mulighetene som musikkfilosofien til Josefine representerer.

– Josefine Visescene er en oase for oss som verdsetter både tekst og musikk. Og opplevelsene her har vært mange. Jeg husker spesielt en nesten intimkonsert med en av de store inspirasjonskildene, Olle Adolphson. Og egne konserter i godt selskap med bestillingsverk, konserter med Ingvar Hovland og med Trond Granlund.

– Og ikke minst de minnerike konsertene vi hadde der i 2000 med Frøydis Armand og Erik Lie. Vi gjorde flere kvelder på Josefine med forestillingen «Den lille klassefesten», der både Frøydis og jeg fikk gjort ting vi ikke drev med fra scenen til daglig.

Josefine Visescene mottar ellers støtte fra forskjellige instanser, inkludert Kulturetaten i Oslo. Arbeidet har blitt anerkjent på annet vis også. De har vært partnere i større kulturutvekslingsprosjekter i Europa, særlig i Polen. De fikk Prøysenprisen i 2016. Året før mottok de også NOPAs formidlingspris, der juryen særlig la vekt på at ildsjelene hadde skapt en livskraftig scene –«som ikke bare trekker nytt publikum til tradisjonell visesang, men også er en motor for å få skapt nye verk i sjangeren».

Jørn Simen: – Josefine er jo det eneste kulturhuset på vestkanten. Vi har vært heldige med det – og med samarbeidet med Bobben. Nå er det datteren Josefine som i stor grad har overtatt. Og hun har sagt at vi kan være der så lenge vi vil.

– Jeg husker at det kom en billettør inn til meg og sa: «Unnskyld at jeg forstyrrer, men det står en gæren mann ute på trappa og fekter med armene. Han sier han skal inn og lese noe.» Jeg styrtet ut, fikk hentet Stein Mehren og ga ham bare mikrofonen. Så leste han en flott versjon av langdiktet sitt, «Katarina den store».

Kari: – Det har blitt en del poesi, ja. Lars Saabye Christensen har vært hos oss, både med Buicken og Kåre Virud. Og Torgeir Rebolledo Pedersen, som blant annet har et helt nydelig dikt om Homannsbyen.

– Og så husker jeg godt da Jan Erik Vold og Knut Reiersrud kom for å gjøre «Terje Vigen» til melodien «Alice’s Restaurant» av Arlo Guthrie. Da dekorerte Jan Erik hele lokalet med tegninger og tekster fra en bok om Vigen, fra garderoben, langs veggene og tll vinduene bak og rundt scenen. Hele Josefine ble et eneste stort galleri.

Det er ikke bare norske artister som har stått på scenen i den gamle murvillaen. Det har også svenske utøvere som Olle Adolphson, Alf Hambe, Sid Jansson, Sofia Karlsson og Marie Bergman gjort. Samt Povl Dissing og mange flere fra Danmark. Det har vært hele konserter på islandsk, finsk, fransk og kurdisk.

– Vi har hatt tyske Wolf Biermann også. Og Daniel Viglietti fra Uruguay – han som skrev «A desalambrar», som mange nordmenn kjenner som «Riv ned gjerdene!» med Lars Klevstrand.

I selve jubileumsåret skal mye av alt dette dokumenteres, både på LP og CD. De første konsertopptakene fra Josefine ble gjort i 1996. Et kresent utvalg har nå blitt foretatt, samtidig som det historisk viktige materialet er gitt videre til Nasjonalbiblioteket. Både Kari, Jørn Simen og Sara Aurora har brukt mye av sommeren til å lytte gjennom deler av stoffet. En god hjelper har også Liv Kreken ved Nasjonalbiblioteket vært.

Jørn Simen: – Dette er et con amore-prosjekt, der vi blander de kunstneriske uttrykkene uten å tenke så mye på kronologi eller temaer. Alle artister har vært fulle av entusiasme, og har takket ja til å være med på disse platene.

Det kan også komme utsnitt av konserter med Alf Cranner, Ole Paus, Lillebjørn Nilsen og Erik Bye.

Kari: – Vi har jo hatt perioder der det har vært litt tynt i lokalet. Da ble nettopp Erik Bye ble en viktig støttespiller og mentor for oss. Han sa: – Bruk meg til hva dere vil! Han skulle bare ha et karbonadesmørbrød og drosje hjem til Asker. Og så litt rødvin i backstage-området i andre etasje.

Jørn Simen: – Ole Paus var også veldig raus. Vi har flotte opptak med ham, der han forteller om hvor viktig han synes at stedet er. Ole stilte også opp hvis det knep litt – akkurat som Jan Eggum har gjort det. Da var det garantert fulle hus.

Kari: – I første etasje har vi sitteplasser til 95 personer, pluss en tjue barkrakker. Da sitter folk ofte sammen ved langbord, ofte uten å kjenne hverandre fra før. Jeg vet om flere enslige som liker å besøke oss, fordi man slipper å sitte alene. Det gjelder både menn og damer.

– Jeg liker å ha god tid, så jeg pleier å komme i elleve-tolvtiden på formiddagen de kveldene vi har konserter. Da bærer jeg litt stoler, pynter og koser meg. Jeg ordner med duker, lys og blomster, og er ferdig med alt når lydteknikeren kommer. Så kan vi bygge og tilpasse scenen.

– Og så er det å ta imot musikerne. Da får de kaffe, noe å bite i og gjerne litt snacks. Vi er jo artister selv. Vi vet hvor hyggelig det er å bli ordentlig mottatt, samtidig som alt står klart til konserten.

Dette er noe Julie Kleive kan skrive under på. Hun har blitt annet sunget på to plater der Marcus Paus har satt musikk til dikt av fetterne Jens Bjørneboe og André Bjerke.

– Josefine Visescene er stua og langbordet som alltid, varmt og åpent, er dekket for hjemkomst, sier hun.

Jørn Simen: – Kari er virkelig en fantastisk vertinne. Og vi må jo også trekke frem lydteknikkerne våre. Einar Ytrelid har vært med oss i tredve år. Hans Trasti Isaksen og Bjørnar Hopland er også faste medarbeidere. Vi er på en måte en familie, samtidig som jeg også har en datter som tar mer og mer tak. Sara Aurora har bokstavelig talt vokst opp på Josefine.

– Om vi ser på Skandinavia som helhet – er det noen steder eller viseklubber som dere kan sammenligne dere med?

Jørn Simen: – Det nærmeste er vel Vispråmen Storken, en båt som lå til i havnen i Stockholm på 1960-tallet, hvor Cornelis Vreeswijk og Fred Åkerstrøm ble til som artister. Men den klubben varte bare i seks år. Det er ellers mye visesang på vestkysten av Sverige om dagen, men der skifter spillestedene veldig ofte.

Kari: – Det er ikke mange som kan vise til like mye stabilitet som oss. I Danmark er visemiljøet dessverre ganske dødt, noe som nok fort kunne ha skjedd her hjemme også.

Vi gir det siste ordet her til Lars Klevstrand, som var en sentral medarbeider og støttespiller for Josefine Visescene i mange år.

– Da Jørn Simen ringte meg en gang i forrige århundre og spurte om vi ikke skulle etablere en proff scene for viser, var det ikke nei i min munn. Vi savnet begge et sted som kunne romme visa i full bredde og legge til rette for proffe visekonserter.

– Vi ville utvide horisonten hos publikum om visas vesen og mangesidighet, og gjøre visa som poesi, musikk og utøverkunst bedre kjent. Etter 30 år står det klart for meg at Josefine Visescene har spilt en avgjørende rolle for å holde varm og utfordre visa på beste vis. Så gratulerer til Jørn Simen, Aurora og Kari.