Sanger, pianist og låtskriver Eigil Berg velger seg Erik Bye når han må plukke ut én stor, norsk inspirasjon. Berg er kjent fra bandene Morgans og spesielt New Jordal Swingers, som har holdt det gående i 50 år og regnes som en institusjon i norsk musikkliv. Eigil Berg ga ut selvbiografien "I musikkens tjeneste" i 2022, en omfattende bok om et langt og like omfattende liv i musikken. (Foto: Erik Valebrokk)

Inspirasjoner: Eigil Berg velger Erik Bye

Ballade har spurt den levende legenden Eigil Berg om hans fremste norske inspirasjonskilde. Valget falt på en ekte bauta, Erik Bye.

Kalender

Opera for barna: Mozart som barn

23/05/2024 Kl. 17:00

Oslo

Operapub på Grønland Boulebar

25/05/2024 Kl. 19:00

Oslo

New York? New York?! Here we go again

25/05/2024 Kl. 17:00

Oslo

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Eigil Berg, som velger seg Erik Bye. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

  • Eigil Berg, sanger, pianist og låtskriver, og blant Norges mest slitesterke og mestselgende artister. Markerte seg først med bandet Morgans som han var med å starte i 1966, men ble for alvor kjent med New Jordal Swingers som startet som backingband for Per «Elvis» Granberg. NJS ble etablert som en egen enhet og adskilt fra Granberg i 1973, og debuterte på plate året etter. Etter mer enn 4000 konserter og et tyvetalls plateutgivelser er NJS fremdeles aktive i rykk og napp, og Berg har dessuten en solokarriere som startet i 1981. Han har gitt ut fire soloalbum, hvorav det seneste, Skygge og sol, kom ut i august 2022. Han ga nylig også ut sin selvbiografi I musikkens tjeneste som nå kommer i sitt andre opplag.  Født 27. mai 1949, Oslo.
  • Erik Bye, visesanger, låtskriver og journalist som i 2005 havnet på tredjeplass i kåringen Århundrets nordmann, kun forbigått av kong Olav V og Einar Gerhardsen. Ansatt i NRK fra 1958 og en av Norges første store radio- og fjernsynspersonligheter. Samme år debuterte han som plateartist med «Vandringsvise». Han ble med årene kjent for en lang rekke sanger som «Anna Lovinda», «Skomværvalsen», «Vår beste dag» og «Vår herres klinkekule», flere LP-suksesser og populære radio- og TV-programmer. Mottager av mange priser, blant annet tre Spellemannpriser, Alf Prøysens ærespris, Norsk Kulturråds ærespris og Skjæraasenprisen, og slått til ridder av 1. klasse St. Olavs Orden og Den Islandske Falkeorden. Født 1. mars 1926, New York, død 13. oktober 2004, Asker.

LES OGSÅ utdrag av Eigil Bergs selvbiografi, I musikkens tjeneste

– Hvorfor Erik Bye?

– Jeg kunne godt valgt Ole Paus blant en av mine mer samtidige, en strålende melodisnekker og samtidig en tekstforfatter av rang, i helt egen klasse, men jeg velger å la Erik Bye representere tre av de store radiostemmene som har inspirert og formet så mange av oss, mer enn vi selv kanskje er klar over; Alf Prøysen, Odd Børretzen og altså, Erik Bye. Jeg ville tilbake til disse veldig store skikkelsene fra langt tilbake som hadde så mye å melde, på den tiden da man hadde én kanal på radioen. Ingen av dem har vært veldig profilerte som komponister, i alle fall ikke Prøysen og Børretzen, selv om Erik Bye til tider også var ansvarlig for tonefølget i noen av perlene. Men de var tekstforfattere som alle omga seg med fremragende komponister. Jeg tror et av de første notearkene jeg kjøpte som liten var «Skomværsvalsen» med tekst av Erik Bye og melodi av Bjarne Amdahl. I tillegg til folk som Amdahl og Johan Øyan, skrev Finn Ludt, en av mine virkelige favoritter, musikk for Erik Bye, slik som «Hildringstimen», «Vår herres klinkekule» og alt det der som jeg synes er innertiere fortsatt. Når du kommer opp med sånt materiale, så er det tidløst. Du kan høre på det igjen og igjen og pakke det inn i nye sammenhenger. Erik Bye hadde også en tidlig våpendrager ved tangentene – lenge – som het Willy Andresen, og etter hvert brukte han også yngre folk som Henning Sommerro og Iver Kleive.

BAUTA: Visesanger, låtskriver og journalist Erik Bye var en av våre første store radio- og fjernsynspersonligheter. Her er han som programsekretær i NRK i 1961. (Foto: Åsgeir Valldal / Norsk Folkemuseum)

Når Ballades journalist setter seg ned med Eigil Berg, primus motor i New Jordal Swingers i mer enn 50 år og med en fartstid innen norsk musikkliv så omfangsrik at kun de færreste kan vise til maken, flyr riktig mange navn gjennom luften.

Før jul ga han ut selvbiografien I musikkens tjeneste som handler adskillig mer om musikk enn om Eigil Berg. Det er en bok om alle møtene med store navn innen populærmusikken, både mennesker han har møtt personlig, men også gjennom musikken. Det er en helt ellevill reise som på ingen måte gjør boktittelen til skamme. Den snart 74 år gamle Berg har virkelig viet sitt liv til musikken.

SPELA PÅ, LILLA GRABB! Eigil Berg satte seg ned med munnspillet på Liseberg i Gøteborg, tidlig 50-tall. «Spela på, lilla grabb!» kommenterte en hyggelig forbipasserende svenske. (Foto: Privat)

At han praktisk talt puster musikk er hevet over tvil. I musikkens tjeneste er hans vitnesbyrd, og den 350 sider lange boken har et navneregister på 12 tettpakkede sider à tre kolonner der de aller fleste er musikere eller komponister. Så kan den som ikke har lest den bare prøve å forestille seg hvor mye han er innom.

– Erik Bye er merkelig nok bare nevnt malapropos i boken din, én gang, så er det ikke litt underlig at vi sitter her og snakker om ham nå?

– Det kan du kanskje si. Det var du som ga deg denne utfordringen da, å komme med ett navn. Jeg kunne sikkert kommet med et annet navn også som jeg heller ikke skriver så mye om i boken, men fordi han har vært der gjennom et langt liv og at jeg stadig vender tilbake til ham, så skyldes det nok at en god låt er en god låt, og at den får lov til å leve videre. Når jeg hører «klinkekula» igjen, så blir det jo sånn, «du verden så fin den er», både tekst og melodi og det hele.

ET LIV I MUSIKKENS TJENESTE: Rett før jul 2022 ga Eigil Berg ut selvbiografien I musikkens tjeneste (Falck Forlag) og plata Skygge og sol. – Det er en helt ellevill reise som på ingen måte gjør boktittelen til skamme. Den snart 74 år gamle Berg har virkelig viet sitt liv til musikken, kommenterer intervjuer Erik Valebrokk. (Foto: Erik Valebrokk)

– Husker du når du selv ble oppmerksom på Erik Bye?

– Det var vel at jeg hørte ham på radio, og etter hvert på TV. Da jeg var liten var det noen fjernsynsprogram som gikk på julaften som han var veldig svær og populær med.

– Kjente du Erik Bye, eller møtte du ham?

– Jeg møtte ham, og jeg kjente til døtrene hans. Bjørn Freberg, som var en veldig god venn av meg og som skrev musikken til Erik Byes «Jeg vet en vind», bodde i nærheten av dem i Asker, og Erik Bye fortalte meg en gang at han hadde håpet å få Bjørn Freberg som svigersønn. Men nei, jeg kan ikke si jeg kjente ham personlig. Da jeg var på et tekstseminar hvor han var foredragsholder fikk jeg snakket en del med ham. Det var i regi av Jørn Simen Øverli på Josefine Visescene, og det het seg på folkemunne at når Erik kom på en jobb så var det sånn «er det no’ øl tel musikken, eller?» Det skulle han ha på plass, og vi fikk beskjed på seminaret om at han måtte hjem til klokken syv, det var viktig. Da klokken ble halv syv sa Jørn Simen at nå vi må kanskje runde av her, og da sa Erik at «det er jo så koselig her, kan vi ikke holde på litt til da?» Han var veldig raus sånn. Han snakket om tekstene sine, og det er klart det var utrolig inspirerende å høre ham fortelle fra sitt ståsted. De har betydd så mye for så mange, gjennom flere generasjoner.

– Følte du at du lærte noe av det?

– Jeg lærte noe om helheten i det han gjorde uten at jeg kan ramse opp det han sa i detalj. Men jeg skjønte mer av hva han drev med. Jeg husker jeg spurte om et par småting, detaljer som at «du sier det og det på plata og noe annet live», men da svarte han at det var ting han bare fant på der og da: «Uttrykket mitt i dag er annerledes enn det var i går, så da sier jeg noe annet.» Hvor mange vers var det Leonard Cohen skrev på «Hallelujah», 150 eller noe sånt? Fire av dem kom med på plata! Jeg har jo også selv skrevet tekster, og jeg har forandret på noen av dem. Jeg har til og med tillatt meg å forandre en linje i en av Ingvars tekster, med hans velsignelse. Det er en som heter «Siste sang» som jeg har sunget i en del begravelser, så jeg har mål og mening når det gjelder sånne ting, men jeg tar det ikke på sparket som Erik Bye gjorde.

MUSIKKEN OG LIVET: Eigil Berg puster praktisk talt musikk, skriver journalist Erik Valebrokk. (Foto: Erik Valebrokk)

Det er ganske lang vei fra sjømannsvisene til Erik Bye til hva Eigil Berg har drevet med i livets lange løp, men på Eigils siste tre soloplater – Låtskriver (2011), Nye spor (2018) og Skygge og sol (2022) – finnes noe av den samme ettertenksomheten Erik Bye var kjent for. Nå er det stort sett Ingvar Hovland som har skrevet disse tekstene, men det er vel ikke tilfeldig at Eigil har ham som samarbeidspartner?

– Nei, så absolutt ikke. Det er interessant at du bruker ordet ettertenksom. Jeg spilte for litt siden i Grefsen kirke, og da snakket de også om mine ettertenksomme tekster. Det er ikke noe jeg har funnet på, men de har jo også hørt litt på det jeg har gjort. Jeg spilte for eksempel «Dagen er forbi» fra den forrige plata, som jeg har skrevet teksten på, og «Elven med det store hjertet», som Ingvar har gjort.  Ikke noe av dette er sjømannsvalser, men det var jo heller ikke det Erik Bye holdt på med etter hvert i karrieren. Det var så mye forskjellig. Og siden du helt riktig påpeker at det er et stykke fra det han drev med til streit rock’n’roll, kan du nok si at man blir inspirert av musikk man har hørt mye uten å tenke over det.

EN INSTITUSJON: New Jordal Swingers omtales gjerne som en institusjon innen norsk rock’n’roll og populærmusikk. Bandet har eksistert som plateproduserende og turnerende orkester i 50 år. Her er de i 1975, med Eigil Berg ytterst til venstre. (Foto: Arkiv)

– Jeg synes det er flott at en låt kan få et langt liv, gjerne i flere versjoner, fortsetter Eigil og kommer inn på hva som er hva innen musikken, sjangerforvirring og den slags, som kan si mye om hva som egentlig bor i en sang. Ha både Eigil Berg og journalisten unnskyldt for at dette kan oppfattes som noe springende, men vår mann er glad i digresjoner, og han beveger seg raskt fra et tema til det neste – og kanskje tilbake igjen.

– På Låtskriver er det en sang som heter «Hyllest». Den fikk en nyinnspilling med Trond Granlund på Tanken er fri, en plate med arbeidersanger som han gjorde i 2017. I fjor fikk jeg den tilsendt fra AUF, og da var den innlemmet i AUF-sangboka der den var i veldig fint selskap, sier han stolt.

TANKEN ER FRI: Eigil Berg (til høyre) og Trond Granlund sammen på scenen i 2016. (Foto: Kjetil Moslåtten)

– En grunn til at jeg ble kjent med musikken til Finn Ludt var selvsagt via Erik Bye, fortsetter han, for på et vis å hente seg inn igjen til hva denne samtalen egentlig dreier seg om.

– På 70-tallet gjorde Finn Ludt strålende musikk til Pendlerne, et gruppearbeid ved Nationaltheatret. «Pendlervise» derfra ble også kjent via Stanley Jacobsen som «Skigardsvise», og når jeg hører på den «Hyllest»-låten nå, så synes jeg nesten jeg kan kjenne igjen litt Finn Ludt i mitt tonefølge. Jeg sendte inn den forrige skiva mi til Spellemann, og da jeg måtte velge sjanger sendte jeg den inn på viser. Jeg fikk den i retur, med innvendingen «du er vel mer sånn rock». Jeg synes jo sjanger kan være ganske håpløst, men så tenkte jeg at hvis Paal Flaata og Leonard Cohen og Randy Newman er rock, så for all del, kall det rock, men det er jo ikke Honningbarna og den sjangeren jeg driver med. Så det kan nok være at man har blitt inspirert av den type musikk som har kommet via Erik Bye og de folka der.

– Men for deg er all Erik Bye-inspirasjon primært ubevisst?

– Ja, jeg har aldri prøvd å ligne ham og har nok aldri hatt ham spesielt i tankene når jeg har skrevet noe. Det kan likevel hende at noen av tonegangene til de komponistene han har brukt, type Finn Ludt og disse her, kan ha ligget der.

– Nå skrev jo ikke Erik Bye direkte poptekster, men jeg savner tankegodset til folk som ham og Jens Bjørneboe, fortsetter Eigil.

– Jeg savner at noen kan skrive i de baner i dag, så mye jævelskap som foregår rundt oss. «Kan De fatte og begripe hvor de har sin raaskap fra?», alt dette her. De var jo veldig engasjert i samfunnet de så rundt seg, og det er Ingvar Hovland også. Og Ingvar vet at det ligger mitt hjerte nært å synge den typen tekster. Jeg fikk en bestilling en gang fra Josefine Visescene, og da kom jeg opp med en tonesetting til en sang som heter «Vis vaktene hjem (en drøm)» som Ingvar skrev teksten til. Så spilte jeg den inn med min musikk, og etter det fikk sangen en pris fra NOPA for årets beste tekst. Nå ser jeg at Ingvar har valgt den i en bok om norsk sanglyrikk der Anette Gilje er redaktør. (Fonolog – Stemmer i norsk sanglyrikk 2023, Fonolog forlag – journ. komm.) Cornelis Vreeswijk kom med sin gjendiktning av Ed McCurdys «Last Night I Had The Strangest Dream» som han kalte «I natt jag drömde något som» på 60-tallet, og Ingvar hadde en tittel som heter «En drøm, vis vaktene hjem». Dessverre er det et like aktuelt tema i dag som den gang. Vi har ikke lært noen ting. På den bestillingskonserten ble jeg forresten spurt av Frode Alnæs om han kunne være med på det gitarkoret, og det sa jeg ja til, så da gjentok vi det på plate.

EIGIL OG CHUCK: Eigil Berg har møtt og spilt med mange av verdens store musikknavn. Her spiller New Jordal Swingers, med Berg ved flygelet, sammen med Chuck Berry på Rockefeller i Oslo, 1989. (Foto: Arkiv)

– Erik Bye hadde en veldig lengsel i seg, og virket å være på en evig søken for å se hva som lå bortenfor horisonten. Er det noe du kan identifisere deg med som formidler?

– Som formidler? Det er i hvert fall viktig med et historisk bakteppe klart inni seg når du forteller noe. Det skader ikke å innrømme at du har vært med på noe og har skjønt sammenhengene i ting. De fleste låtskrivere og komponister har sine inspirasjonskilder, ikke sant? Jeg tenker på det en rapper en gang sa om at den tidligste raplåta var Bob Dylans «Subterranean Homesick Blues», og da er det jo morsomt når Dylan sier at den har han bare stjælt av Chuck Berry og «Too Much Monkey Business» nesten ti år tidligere. Så det er en historikk bak der, og det skader ikke å vite litt om bakteppet, det er viktig at du ikke bare står og synger en tekst. Til og med Lillebjørn kom med tekster til meg for lenge siden, og det kunne være veldig fine tekster, men som jeg ikke kunne gjøre troverdige ut ifra mitt uttrykk. Jeg kunne ikke sittet på en scene og sunget «My Way», selv hvor gammal jeg blir. Det får jeg meg ikke til. Selv Ray Charles, som er en av mine store helter, kunne ikke tilføre «Stardust» noe nytt. Og jeg kan ikke synge «Georgia On My Mind» av samme grunn. Hvis jeg først synger noe, skal det være ektefølt, ellers tror jeg publikum gjennomskuer deg.

– Dette skyldes altså ikke ærefrykt, men at du tror du ikke vil kunne formidle disse tingene på en riktig måte?

– Jeg kan si at dette er en veldig fin tekst, men også at jeg ikke kan synge den på troverdig vis. Og det er veldig viktig. Hvis jeg først går i studio eller opp på en scene, så må jeg føle at det jeg synger er noe jeg kan tro på.

Erik Bye var mer tekstforfatter enn komponist, men han skrev en god del melodier også. Hva kan Eigil si om det?

– Det var noen som kom i skade for å si at Alf Prøysen var vår første låtskriver, og det måtte jeg korrigere og si at skal man tenke i de baner, så er det kanskje Vidar Sandbeck. Han skrev både tekst og musikk til «Pengegaloppen» og sånne hits, mens Prøysen gjorde det nesten ikke. Men Erik Bye har jo faktisk skrevet noen sanger. «Oles vise» er en vakker sang, «Anna Lovinda» tror jeg er hentet fra en shanty, men også «Alf», hans hyllestsang til Alf Prøysen som er tre korte, nydelige vers, er komponert av ham. Men han sa selv at han var en «plystrekomponist som klunker lite grann». Du forresten, det er stadig åpent for digresjoner her?

– Ja, vær så god.

– Jeg var på et seminar for mange år siden med David Raksin som blant annet skrev musikk til Chaplins Modern Times. Mange av oss vet jo at «Smile» som oftest er kreditert Charlie Chaplin, men jeg måtte spørre Raksin om det virkelig var Chaplin som hadde skrevet den. «Jo, jo, han kunne jo nynne og tralle litt, men noen måtte skrive det ut», svarte han. Siden fikk jeg muligheten til å spørre Anders Eljas som skrev ut noter for Benny Andersson og ABBA om dette. Jeg nevnte historien om David Raksin og spurte om det stemmer at Benny Andersson ikke kan noter. Både han og Paul McCartney koketterer med at de ikke kan det, og de er jo to av våre største populærkomponister. Eljas svarte at han var innkalt nettopp for å skrive ut sangene, men forsikret meg også om at Benny har veldig melodisk teft. Og da tenker jeg at sånn var det kanskje med Erik Bye også, at han satt og sang og bablet i vei, så satt Willy Andresen der og sa «å, ja, sånn ja».

MORGANS: Bandet Morgans fremførte blant annet låter fra de britiske hitlistene, og i 1966 kåret POP-Revyen dem til et av landets mest populære band, nest etter The Pussycats. Bandet ble oppløst i 1969. Eigil Berg i front i bildet. (Foto: Pressefoto)

– Lars Klevstrand har fortalt meg en ganske brutal historie om to andre av mine store helter, Hasse & Tage fra Sverige, forteller Eigil videre.

– De hadde spurt selveste Evert Taube om han kunne skrive musikk til filmen Äppelkriget. Etter en stund spurte de om sangen som skulle bli «Änglamark» var ferdig, og Taube svarte at ja, teksten er ferdig, men det står igjen litt på musikken. Da var det Gunnar Svensson, kapellmesteren til Hasse & Tage, tok mot til seg og reiste hjem til Evert: «Har du noe musikk?» «Det kommer nok», mente Evert, så satt Gunnar Svensson seg ved pianoet og begynte å spille litt, og da brøt Taube ut «ja, så där, just precis, så var det jag tänkte». Så Lars mente at det kanskje er Gunnar Svensson som egentlig er komponisten av «Änglamark», men det står jo bare Taube der.

Apropos Evert Taube sang ikke Erik Bye bare egne tekster. Her i Norge er Taubes «Så länge skutan kan gå» minst like kjent i Byes norske tolkning, og det stopper ikke der.

– Nei, siden vi har snakket så mye om Erik Bye som tekstforfatter, så har han jo også visst å tolke andres tekster. Et annet eksempel er der han synger Einar Skjæraasen på en hel LP-plate. Så har du «Sjømannsvise», der Alf Cranner har skrevet musikken og Harald Sverdrup er på tekstsiden, og Alf Prøysens «Jørgen Hattemaker» og mange flere, så han har jo også tolket andres tekster.

– Hvordan vil du beskrive stemmen hans?

– Det er et interessant spørsmål. Nå hørte jeg nettopp gjennom Støv og stjerner, som er den siste plata hans, og der var han veldig god. Jeg har jo vært sånn nerd som klipper ut anmeldelser og sånt, og jeg tror det var Knut Utler som anmeldte den i Aftenposten og ga terningkast seks. Dette var levd liv, altså, og det har ingenting med sjømannssanger å gjøre, ikke i det hele tatt. Pat Boone sang penere enn det her, og han sang også penere enn både Bob Dylan og Tom Waits og Ole Paus til sammen, men uttrykket er der, ikke sant? Erik Bye hadde jo vært til sjøs, og det var troverdig, det han leverte. Det var gjennomgående hos ham at det var en troverdighet der som også jeg prøver å etterstrebe.

– Hva var det fineste han gjorde?

– Jeg synes det er vanskelig å sette «Blå salme» opp mot «Vår herres klinkekule» eller «Hildringstimen».

– Det er et livsverk der som trumfer enkeltøyeblikkene?

– Ja, jeg synes det. Hadde du spurt meg hva som er den beste sangen til Bob Dylan eller Elvis Presley eller The Beatles eller… det er veldig vanskelig. Det er så mange der oppe.

– Erik Bye er på mange måter en del av vår kollektive bevissthet. Er det litt lett for oss å ta skikkelser som ham for gitt og ikke gi dem tilstrekkelig anerkjennelse?

– Det tror jeg bestemt, at statusen skygger for talentet. Man går og hører på hva han har skrevet, og man kan lese det som dikt, og stopper opp og sier, «å, det var han, ja, han TV-underholderen. Det var han med «Sjømannsvalsen» og sånt noe». Så det tror jeg er helt riktig. Når du blir så svær som han jo var, så kan det komme litt i veien for talentet som ligger der. Det er jeg ganske sikker på.

TIDENS TANN: Veldig mange av sangene til Erik Bye har så til de grader tålt tidens tann, mener Eigil Berg. – Når jeg hører «klinkekula» igjen, så blir det jo sånn, «du verden så fin den er», både tekst og melodi og det hele. (Foto: Redningsselskapet/Kristin Dæhlie)

– Det fører meg direkte til siste spørsmål: Hvilken betydning har Erik Bye hatt for norsk musikkliv?

– For norsk musikkliv? Han har nok inspirert veldig mange. Jeg hørte på nytt nå på En hildringstime, den hyllestplata som kom ut på Kirkelig Kulturverksted etter at han døde, og Henning Kvitnes og Åge Aleksandersen og de folka der synger med den største selvfølgelighet som om det var deres egne låter. Det er ikke sikkert de heller ville sagt at han har inspirert dem direkte, men jeg tror inspirasjonen ligger der i bånn, iallfall for de som er i nærheten av min aldersgruppe. Nå gjorde jo også den langt yngre Marit Larsen «Vår beste dag», så musikken og tekstene lever videre også blant den yngre generasjonen. Det åpner for fortsatt radiospilling av Erik Bye, også på selveste rikskanalen. Men hvilken betydning han hadde for norsk musikkliv? Det er vanskelig å si, men han hadde en voldsom gjennomslagskraft i NRK, der han fikk inn Josephine Baker og sånne folk som vi kanskje ikke hadde kommet til om det ikke var for ham, mener Eigil.

– I tillegg var han så kvalitetsbevisst når det gjaldt dem som skrev musikken til sangene hans. Han omga seg med kvalitetsbevisste, flinke folk som skrev musikk som er tidløs. Og med all respekt for mange flotte popartister, så er det litt sånn at det som virker genialt i dag kanskje er glemt i morgen, men så plutselig er det noen som tåler tidens tann. Veldig mange av sangene til Erik Bye har så til de grader tålt tidens tann, avslutter Eigil Berg.

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.