
(Foto: Carlos H. Juica)
Vil vekke til live sang for de døde
Hvorfor så stille når noen blant oss dør? Det trenger ikke være det, mener duoen bak denne prosseserte prosesjonsmusikk.
Har du hørt på makan, som utgiveren spurte meg først, da denne plata kom til meg. Makan? Til vocodereksperimenter rundt halleluja-sang og begravelsesetterligninger? Nei, jeg har ikke det. Men jeg visste jeg trengte det.
Det mener musiker Stine Janvin også, som sammen med (Naaljos Ljoms) Morten Joh har laget plata Or Gare, der gamle sørgesanger ligger i ekko både i minnebanken og i sporene. De har alle fått en slags moderne remiks/nykomposisjon. Og gamle titler som «Akk, Mon Jeg Staar i Naade» og «Vaar Strid Er Endt» har fått hvert sitt engelske fornavn. Samt fletter av synth, prosessering og nysang oppå gamle opptak.
Vi skal altså til Ryfylke. Liksang heter den nå utdødde skikken der en liten gruppe sangere ledet begravelsesprosesjoner ved å synge med toner, teknikk og klang som fikk det til å «krisla kaldt nedover ryggen» på de som hørte på.
– Nå finnes det ikke opptak av en liksang i bruk, men det finnes ett ganske kjent opptak med tre sangere som synger det [slik det var], ganske rått. De sang jo på en måte så det skulle bære veldig gjennom landskapet.
Stine Janvin forteller om at hun har fått hjelp fra en som kan sin bærende sang fra tradisjonene, Åshild Vetrhus, som delte på opptak fra sin rolle på Ryfylkemuseet. Vetrhus har sjøl spilt inn en rekke religiøse folketoner, med en særegen kraft. Da Stine kom hjem fra opphold i Berlin, ble hun trukket mot identitet, familie, bedehus … og etterhvert mot denne gamle skikken, som fascinerte henne.

Fra en framføring med Or Gare. (Foto: Carlos H. Juica)
Det skulle bære gjennom landskapet
– Sånn sangen fungerte før var at det var et varsel om at her, her kommer et gravfølge. Og så kunne man høre det fra andre siden av fjorden, eller innover i dalen, forteller Janvin.
– Det er sånn sang som låter veldig direkte, fra inne i musklene?
– Ja, direkte og høyt. Ikke stille og forsiktig i det hele tatt og det er noe veldig fint med det, mener musikeren.
__
Likferdene varte gjerne i tre dager, men liksangerne var ikke med hele denne tida. Deres oppgave besto i å synge liket or gare, å synge langs veien der likfølget for fram og til slutt på kjerkegården når kista blei lagt i jorda. Liksangerne gikk føre de som kjørte eller bar kista, og sang ved hver gard følget gikk forbi. Ruth-Anne Moen / S.M. Sydnes / Ola Fargerheim skriver om skikken i albumomslaget
– Nå har jeg lest litt i bygdeblader, der folk forteller om hvordan det var, så opplevde de seg som et stort fellesskap, og det tenker jo jeg at jeg savner. Melodiene er veldig flotte, de treffer meg veldig. Og så er det jo skikken rundt det. Det å synge, altså konseptet synge liket av gårde.
– Da vi spilte inn dette materialet, snakka vi mye om begravelse og sorg i dag, og hvordan var det før, og hva er det nå? Så gikk jeg hjemover fra studio en dag og så kom det jo et gravfølge! En bil som kjørte veldig sakte og så gikk folkene bak … og jeg tenkte på de gamle skikkene. I dag blir det liksom privat, man skal la familien være i fred. Det skal foregå i stillhet, på en måte.
– Skulle du ønske det gravfølget du møtte også kom med sang?
– Ja, det hadde jo vært helt fantastisk!

Fra plateomslaget, med bilde av et gammelt likfølge. (Foto: Krets)
Flettinga med nytt og gammelt, også i hvordan det prosesserte ofte trekker slør over hva som er tradisjon og hva som er nykomposisjon i det du hører, speiler deres spekulering i hvordan det var i de gamle bondesamfunnene:
– Vi låner jo den gamle musikken der det er mye som er udokumentert. Derfor lager vi egentlig fantasi, over hvordan vi ser for oss at det kan ha foregått, sier Stine Janvin.
Plata Or Gare er ute på folkemusikkselskapet Krets – som også har gitt ut fjorårets samarbeid mellom Malmin og nevnte Åshild Vetrhus.







