Adam Hickox – Norges nye super-maestro?

Er det nå det skjer, at Trondheim Symfoniorkester får sin internasjonale super-maestro? Er Adam Hickox dirigenten som skal definere orkesteret på nytt? Og videreutvikle en egen klang og en musikalsk fortelling som hele verden vil høre?

Kanskje skjer det nå. Bakgrunnen for spørsmålene er følgende: Kan Hickox, den britiske 29-åringen som fra nå av er sjefdirigenten for Trondheim symfoniorkester (TSO), få til litt av det samme som hans jevngamle kollega Klaus Mäkelä har oppnådd i Oslo?

Selvsagt forstår alle at Mäkeläs suksess er helt spesiell. Derfor er det nesten uforskammet å snakke om Hickox og Mäkelä i samme setning. Men bare nesten.

Vi må bare minne om hva finske Mäkeläs ekstraordinære karriere, som tok av i Oslo, har ført med seg. Han revitaliserte Oslo-filharmonien og fikk orkesteret inn i alle de beste salene. Så løftet han Orchestre de Paris og pustet nytt liv i Concertgebouw-orkesteret i Amsterdam.

Det siste han skal gjøre underverker med, er en av orkesterverdenens virkelige tungvektere, Chicago Symphony Orchestra. Oppi alt dette er det viktig å notere seg at han også har gjort det ekstra spennende å følge med på hva unge ambisiøse dirigenter kan finne på når kjemien mellom orkester og dirigent stemmer.

Det nye navet er Hickox
Nå er det en hærskare av unge eksepsjonelle dirigenter, mange i 20-årene, ute på podiene kloden rundt. Mens Mäkelä er på utgående kontrakt i Oslo begynner en ny virkelighet i Trondheim. Her er Hickox det nye navnet alle skal lære seg.

– TSO og Adam Hickox er en perfekt match, sier Anne Kathrine Slungård, direktør i TSO, til Ballade.

At Hickox er en dirigent som har potensial til å kunne bli «en stor maestro, en internasjonal superstjerne», er på ingen måte et drawback for TSO-direktøren. Og allerede før hans første sesong er i gang ser Slungård den nye sjefen som instrumentell for et orkester som nå vil gjøre seg mer synlig i nasjonens tjeneste.

Orkesterets mål er å bli Midt-Norges kulturelle omdreiningspunkt, og med det også ta en nasjonal hovedrolle, særlig inn mot 2030, Nasjonaljubileet – Norge i 1000 år. Jubileet er forankret i Trøndelags egen historie, og alt som slaget på Stiklestad og Olav den Helliges evige liv i norsk historie innebærer.

Norges nasjonale musikkarv skal frem i lyset, både her hjemme og i utlandet. TSOs nye sjef forventes å spille en nøkkelrolle i dette, uten at han er rede til å komme med noen programerklæring allerede nå.

Men skal et lite land opp og frem i den klassiske musikkverden, krever det både kunstnerisk integritet og evnen til å by seg frem ute i den store verden. Og i jakten på en plass i det internasjonale rampelyset representerer Mäkelä og Oslo-filharmonien en suksesshistorie det må gå an å lære noe av.

Fra nå av og frem til mai neste år får publikum i Olavshallen sju muligheter til å bli kjent med Hickocx: De vil kunne finne ut hvem han er, hva han vil musikalsk, om hvor han plasserer seg selv knyttet til norsk musikkarv, og hvor han har tenkt seg med TSO både i kunstnerisk og geografisk betydning. Den første av de sju konsertene er torsdag 4. september – den siste 7. mai neste år. Og debutsesongen vil også gi indikasjoner på om han vil være i stand til både å styrke sin personlige karriere, i en tid der dirigentrollen er mer glamorøs enn på lenge, og samtidig være lagspilleren som løfter TSO inn i rollen som et mer nasjonalt orkester enn før.

Jakter på et «kosmisk nivå»
– Det er naturlig å sammenligne Mäkelä og Hickox; de er like gamle, og det er sannsynlig at Trondheim symfoniorkester kan bli et karrieremessig springbrett for Hickox, som Oslo-filharmonien har vært for Mäkelä, sier Ola Nordal, Ballades egen klassisk-kritiker.

Han minner om at jobben som sjefdirigent for TSO også var karrierefremmende for polske Krzysztof Urbański da han ledet orkesteret som ung ambisiøs sjef fra 2010 til 2017. I dag leder han Polens viktigste orkester, Warsaw Philharmonic, etter prestisjefylte oppdrag i USA, Japan og Italia. Så veien ligger åpen for Hickox.

– Jeg er ikke drevet av karrieremål, men av musikken, sier Hickox til Ballade.

Og utdyper at han selvsagt har ambisjoner, men peker på at begrepet ambisiøs så lett misforstås og misbrukes. For ham er ambisjonene forankret i musikken. Når han møter Ballade til et intervju i Oslo, er han ubeskjeden nok til å tørre å snakke om jakten på det enestående, det utenomjordiske; «den kosmiske konsertopplevelsen».

Han refererer til Mariss Jansons, den latviske dirigenthøvdingen som gjennom 1980-tallet gjorde Oslo-filharmonien til et orkester publikum over hele verden lyttet til. Jansons strakte seg etter det «kosmiske»; det vil også Hickox.

PR-messig perfekt start
I august fikk han presentert seg for hele Norge, da i sin første konsert med Oslo-filharmonien under årets TV-sendte sommerkonsert på Slottsplassen. En NRK-produsert festkonsert fra et varmt og vakkert sommer-Oslo må PR-messig ses på som en perfekt start på Hickoxs norske reise. Et billedskjønt vorspiel avsluttet med stor jubel for Grieg og I Dovregubbens hall før sjefsgjerningen og alvoret, det han virkelig kommer til å bli målt og veid på, begynner nord for Dovre.

Jansons og hans tilnærming til det kosmiske tilhører historien, men uten at det gjør hans mål utdaterte. Den dirigenten som mer enn noen annen, det siste tiåret, har tatt konserter til et utenomjordisk nivå med sin «meteoriske karriere», for å sitere The New York Times, er Mäkelä. Likevel er Hickox nøye med å understreke at han ikke ønsker å bli sammenlignet med sin finske kollega og venn.

– Jeg kjenner ham, en flott fyr, en dirigent jeg har enorm respekt for. Så det får ligge, sier Hickox.

– Den beste måten å finne ut hvem jeg er, er å komme på en av mine konserter. Etter fem minutter vil man se at en slik sammenligning er umulig. Det man ser på en konsert med meg, håper jeg, er en kombinasjon av presisjon, knyttet til arbeidet som er lagt ned på øvelser og i mitt arbeid over tid, og en retning og klarhet i idéer i min dirigering. Og så vil du se at jeg virkelig liker å presse konserter til et nivå jeg håper er forbi det lytteren får til vanlig, så langt som mulig…, sier han.

Og det er her han trekker inn Jansons referanser til det kosmiske – det som er større enn det man umiddelbart kan forklare og forstå. Det som gjør at noen musikkopplevelser står ut på en helt spesiell måte.

Multitasking eller ikke?
– Mye skal stemme, men for å oppnå det må man tørre å hoppe på dypet, sier han til Ballade.

Og han lover å hoppe fra dypet. Han lover også at han, i motsetning til mange andre dirigenter, ikke skal være en dirigent som påtar seg ansvaret som sjefdirigent for flere orkestre. At mange av de fremste dirigentene har ansvar for to, tre og fire orkestre, Mäkelä har fire, har den siste tiden blitt mer og mer problematisert.

En av de som synes utviklingen er urovekkende er Alex Ross, musikkritiker i The New Yorker. I essayet Conductors had one job. Now they have three or four. Klaus Mäkelä and the age of Multitasking maestros, publisert i april i fjor, peker han på hvordan finnen – enten han er «den nye guden i musikkens tempel» eller «den klassiske musikkens Ken-dukke» – tvinger frem en debatt om stjernedirigentene.

Ross har følgende spørsmål: Bør de ikke ta et større ansvar som langsiktige orkesterbyggere, og tvers igjennom troverdige formidlere, som i gamle dager da Jansons bygde opp Oslo-filharmonien gjennom tjue år?

Hickox har signert sin første tunge kontrakt som sjef, og går foreløpig, i alle fall til en viss grad, klar av problemstillingen. Men han er i dag også sjef for Glyndebourne Sinfonia i England, et engasjement som går ut i år.

– For meg er det mer enn nok med én jobb, sier han, og trekker frem at jobben i Trondheim krever enorm dedikasjon og tilstedeværelse. Selv om den det første året er regulert til «bare» åtte uker. Resten av tiden er han sin egen herre, med verden som arbeidsplass i rollen som gjestedirigent.

Neste sesong dobler han tiden i Trondheim, og skal da inn i en stor operaproduksjon, Den lure revens eventyr av tsjekkiske Leoš Janáček, og i arbeidet med å få TSO ut i verden, til Elbphilharmonie i Hamburg og andre steder. Men han har fortsatt godt manøvreringsrom til personlig karrierebygging.

Knytter seg til Trondheim
Repertoarmessig forsøker han å knytte seg til Trondheim allerede fra starten. På hans første konsert har han valgt seg Konsert for hardingfele av Trondheims egen Kim André Arnesen med Ragnhild Hemsing som solist.

Hickox har arbeidet med Hemsing tidligere, men ved å velge en relativt ung og fremadstormende Trondheim-komponist til sin første opptreden i Olavshallen, sender han et signal om at han vet hvor han er. Og slikt pleier ethvert hjemmepublikum å like.

Videre utover i sesongen byr han på et bredt spekter; musikk av danske Carl Nielsen, den finske samtidskomponisten Magnus Lindberg og den evigaktuelle nordiske mesteren Jean Sibelius. Så følger en britisk helaften – med tolkninger av helvete av en av Storbritannias mest markante nålevende komponister, Thomas Ades, og i samme konsert Gustav Holsts Planetene fra 1914-1916. Videre dirigerer Hickox Igor Stravinskijs Vårofferet tidlig på nyåret. Og senere samme måned, den 29. januar, blir det nok ekstra rift om billettene, når ungarske Bela Bartoks Fiolinkonsert nummer 2, med Vilde Frang som solist, står på programmet. Det britiske musikknettstedet Bachtrack har omtalt Frangs tolkning av verket som «om det var skrevet for henne».

Foreløpig har ikke Hickox’ navn på plakaten ført til et salgsrush. Her hjemme har vi ingen tradisjon for å velge konserter etter hvem som dirigerer, men det kan endre seg i Trondheim, som det gjorde i Oslo gjennom de siste årene. Det norske publikums forhold til dirigenter er til vanlig nøkternt og avmålt, ikke så følelsesdrevet som i land med lang og sterk symfonisk musikktradisjon. Så det er nok stjernesolister, som Vilde Frang – og andre, som kommer til å være trekkplastrene i Trondheim i inneværende sesong.

Uansett: Hickox har tre år på seg til å bli en publikumsfavoritt.

«Cheeky brite med selvtillit»
Enn så lenge er han et nytt bekjentskap, men Ola Nordal, har dannet seg et første bilde av TSOs nye sjef:

– Det umiddelbare førsteinntrykket er at han dirigerer med smittende entusiasme, og har en naturlig autoritet og trygghet, sier Nordal, etter å ha sett Hickox med Oslo-filharmonien på Slottsplassen.

– På den ene siden framstår han litt som en ung cheeky brite med masse selvtillit. Men det virker også for meg som at han er en dirigent med stor musikalsk intelligens. Jeg merket meg friske tempi, men uten at det på noen måte er stressende (kanskje med unntak av Dovregubbens hall, som mista litt trøkk på slutten siden det gikk så fort). Han har også overskudd nok til å kunne leke seg. Jeg synes for eksempel at han virkelig briljerte i Vals av Gisle Kverndokk (fra Symfoniske danser: II, red.mrk.). Jeg kjenner dette stykket fra en tidligere innspilling, og Hickox’ versjon var både lysere og mye mer oppløftende. Det svingte mer, kommenterer han.

– Hickox har evne til å formidle det han har forstått om musikken til musikerne, sier Nordal. Han understreker at han har ikke opplevd briten live, men at han så TV-konserten i opptak.

Kort oppsummert er TSOs nye sjefdirigent en ung mann med en karrierekurve som peker oppover, faktisk mye brattere enn man kunne få inntrykk av når NRK, litt sleivete, introduserte ham som et «stjerneskudd». Betegnelsen får en til å tenke på noe flyktig, et vakkert blaff, som man er heldig om man får med seg.

Men Hickox er ikke noe blaff. Han har allerede svingt taktstokken over en rekke velkjente orkestre i flere år; blant disse britiske Royal Philharmonic Orchestra, London Philharmonic Orchestra, tyske Deutsches Symphonie-Orchester Berlin, Dresdner Philharmonie, Orchestre de Paris og Tokyo Symphony Orchestra.

I tillegg er han en ettertraktet operadirigent, med oppdrag for blant andre Staatsoper Hamburg og Den Norske Opera & Ballett – et sted han skal tilbake til i 2026. I Oslo dirigerte han i fjor operetten Candide av Leonard Bernstein, og Aftenpostens anmelder mente det gikk veldig bra, selv om det «gikk litt over stokk og stein i ouverturen».

Konserten som forandret alt
Det internasjonale nettmagasinet for klassisk musikk, Bachtrack, har til nå bare anmeldt et fåtall av Hickox’ konserter, men det som trekkes frem er sikkerheten og klarheten i hans dirigering. I november i fjor ledet han The Royal Liverpool Philharmonic Orchestra i en konsert med verdens viktigste bass-baryton, Sir Bryn Terfel, som solist. Etter denne konserten, som også inneholdt Royal Liverpool Philharmonic Choirs fremføring av William Waltons kantate Belshazzar’s Feast, roses Hickox for sin klare ledelse av koret i samspillet med orkesteret.

Men før det hadde Hickox dirigert en konsert for kor og orkester som viste seg å bli karriereendrende. Vi må tilbake til Olavsfest i Trondheim i fjor sommer. Til avslutningskonserten i Nidarosdomen. Til konserten som ga ham sjefsjobben i Trondheim. Her fremførte TSO Guiseppe Verdis Requiem sammen med 80 sangere fra Slovenian Philharmonic Choir, Trondheim Symfoniske kor og fire solister.

Ifølge Adresseavisens anmelder Maria Veie Sandvik var dette «noe av det råeste» hun hadde opplevd i Nidarosdomen. Hun beskrev det som en «perfekt dødsmesse» til terningkast seks.

– Jeg var lykkelig uvitende om hvor orkesteret på dette tidspunktet var i prosessen for å finne en ny sjefdirigent, forteller Hickox, og fortsetter:

– Tilbudet om denne konserten kom inn veldig sent. Vanligvis kommer mine konserter inn to år i forveien, men denne bestillingen kom bare to måneder før Olavsfest. Selv om det kom inn sent, så jeg at Verdis Requiem, et verk jeg aldri hadde dirigert, men setter veldig høyt, kunne være et fantastisk verk å debutere med for TSO. Det har en styrke som ingen andre korverk, det er utrolig direkte og intenst. Så jeg tenkte; ok – dette er ekstremt spennende, musikalsk, og like spennende fordi det skulle fremføres i den katedralen, i Nidarosdomen, en av de viktigste katedralene i Nord-Europa. Og i tillegg bød det på en sjanse til å jobbe med et orkester som jeg kjente til, og hadde blitt enda bedre kjent med, særlig gjennom en rekke video-opptak med Han-Na Chang (den tidligere sjefdirigenten, journ.mrk.) gjennom pandemien, forteller Hickox. Han legger til at TSO brukte pandemitiden klokt til å profilere seg.

«Et høydepunkt i mitt musikalske liv»
– Og fra første prøvedag var jeg tiltrukket av orkesterets klang, jeg ble fascinert på alle måter, og jeg fant tonen med alle som skulle være involvert i konserten i Nidarosdomen, sier han.

Da de siste prøvene fant sted i Nidarosdomen, ble Hickox «blown away» av akustikken i katedralen, og måten TSO viste seg å være fullstendig på hjemmebane i et akustisk sett enestående kirkerom.

– Denne konserten, helt utsolgt til siste sete i en katedral – det er ikke hverdagskost i England, står som et av høydepunktene i mitt musikalske liv. Konserten har passasjer jeg aldri kommer til å glemme, sier han til Ballade.

En ting er at han husker konserten for dens musikalske kvalitet, og at han fikk noen veldig positive meldinger fra orkesteret rett etterpå. Men han så ikke umiddelbart at dette skulle lede til minst tre år i Trondheim. Bare en uke senere fikk han en e-post, og så gikk det i rasende fart.

– Etter denne konserten følte jeg vi ikke hadde noen tid å miste, sier TSO-direktør Slungård til Ballade. Hun betegner konserten og møtet med Hickox som «elektrisk» og «helt magisk». Hun påpeker at i orkesterbransjen har man alltid øyne og ører åpne for «den rette». Og etter Verdis Requiem falt alt på plass.

«Måtte smi mens jernet var varmt»
– Jeg følte under konserten at jeg hadde opplevd noe som var ut over det vanlige, og dette var et sted hvor jeg kunne ha en sterk og positiv relasjon med fantastiske musikere, sier Hickox.

Han legger til at debuten med orkesteret i Nidarosdomen viste ham mulighetene orkesteret har i Nidarosdomen – noe han gjerne bygger videre på som sjefdirigent. At orkesteret har muligheten til å spille her gjør orkesteret ekstra attraktivt.

– I vårt tilfelle var vi på jakt etter en sjefdirigent som er opptatt av orkesterutvikling, og som representerer noe nytt – noe annet enn den forrige, og som deler orkesterets ønske om å bli mer synlig, og også bidrar aktivt til at vi kan sette søkelys på norsk musikkarv inn mot Nasjonaljubileet 2030 – Norge i 1000 år. I tillegg ville vi ha en ny sjef som har stor lidenskap for opera, sier Slungård.

– Vi måtte smi mens jernet var varmt, sier hun.

Hun mener at orkesteret har fått en maestro som har et ønske om å være en del av laget. En åpen person som ikke har presentert for oss noen portefølje som alt skal bygges rundt, men som er åpen, og ikke låst til verk han «må» spille av hensyn til egen karriere.

Et annet pluss med Hickox viser seg allerede i TSOs kommende konkurranse for dirigenter. Orkesteret arrangerer annethvert år Princess Astrid International Music Competition, og annenhver gang er det dirigentenes tur. I august 2026 vil vinneren, i tillegg til førsteprisen på 200 000 kroner, også få et mentorprogram med Hickox og konserter med TSO. Han var selvsagt tiltenkt en rolle i juryen, men er da opptatt med å dirigere opera i Oslo.

Har god samvittighet
Slungård er klar over at det alltid er mulig å diskutere enhver slik ansettelse. Hvorfor ikke en norsk sjef, og hvorfor ikke en kvinne?

Hun er fullstendig klar over at Trondheims egen Tabita Berglund nå har markert seg som en internasjonal stjernedirigent, og at det er naturlig å ønske seg henne til Trondheim. Særlig det siste året har Berglunds karriere tatt av.

Hun ble utnevnt til første gjestedirigent for både Dresdner Philharmonie og Detroit Symphony Orchestra, et av USAs topporkester. Den siste helgen i august dirigerte hun sesongåpningen i Dresden med Rolf Guptas Jordens sang, og Truls Mørk som solist i Antonín Dvoráks Cellokonsert i H-moll. Den internasjonale musikkpressen, og bransjen, har lenge betraktet både henne og Hickox som rising stars. Da Berglunds kontrakt i Detroit ble annonsert, betegnet Leif Ove Andsnes det som «en merkedag for norsk musikkliv».

Til Ballade vil ikke Berglund kommentere ansettelsen av Hickox, eller om hun en gang i fremtiden kan tenke seg stillingen som sjefdirigent for orkesteret i sin hjemby. I mars er hun en snartur hjemom Olavshallen og dirigerer TSO. På plakaten står ny musikk (av islandske Anna Thorvaldsdottir) og verk av Dimitrij Sjostakovitsj og Béla Bartók.

Slungård sier at når det gjelder krav om å gi kvinnelige dirigenter plass, så har TSO god samvittighet, etter sju år med kvinnelig sjef. Sør-koreanske Han-Na Cheng var orkesterets sjefdirigent fra 2017 til 2025, og var den første kvinnelige sjefdirigenten for et norsk symfoniorkester. I dag er hun første gjestedirigent for Symphoniker Hamburg.

Neste vår, 6. og 7. mai, setter Hickox punktum for sin første sesong med Johannes Brahms Ein Deutsches Rekviem, opus 45 med Trondheim Vokalensemble, Trondheim symfoniske operakor og solistene Siobhan Stagg (sopran) og Yngve Skollerud Søberg (baryton). Igjen er det kor og orkester, denne gangen er det ikke i Nidarosdomen, men i Olavshallen. Likevel er det en klar linje fra Hickox’ debutkonsert sommeren 2024 til hans første sesongpunktum i Trondheim.

Nesten utsolgt i Dresden
Karrieremessig står nye høydepunkt i kø denne sesongen. Sjefjobben i Trondheim troner øverst, men Hickox’ debut med et av verdens eldste og mest anerkjente symfoniorkester, Staatskapelle Dresden i Sächsische Staatsoper Dresden i desember, er i høyeste grad også meritterende. Der skal han dirigere Beethovens Ouverture nr. 3 – opus 72, Henri Vieuxtemps’ Fiolinkonsert nr. 5, a-Moll, opus 37, med tyske Yuki Manuela Janke som solist og ballettmusikk av Maurice Ravel. Konserten er allerede nesten utsolgt.

Hickox er et solid dirigentnavn i Storbritannia. Adam Hickox er sønn av Richard Hickox, som da han døde brått i 2008 ble omtalt i The Guardian som en «champion of British music». Selv om sønnen til nå har fått sparsomt med presseomtale i Gramophone, Bachtrack og resten av den internasjonale musikkpressen, følger ledende musikkjournalister med.

– Adam følger i sin fars fotspor. Hans far dirigerte mest britisk musikk fremført av britiske orkestre. Det er spennende å se at Adam bygger opp en karriere, særlig i Tyskland og Norge, sier kritikkredaktør Gavin Dixon i Gramophone til Ballade.

Nordal i Ballade håper at Hickox kan ta med seg mer britisk musikk til Trondheim enn det han byr på i åpningssesongen.

– Jeg tror for eksempel Ralph Vaughan Williams’ symfonier ville passet bra til det orkesteret, sier Nordal, som gleder seg til å høre hva Hickox kan få til med TSO. Spesielt til hva han vil gjøre med noen av de litt tyngre symfoniske verkene.

– Jeg håper også at han får lyst til å fordype seg i den norske symfoniske litteraturen, for det er jo så utrolig mye spennende å ta av og som fortjener å bli tolket av en ung og ambisiøs dirigent. Og så er det mange gode komponister i Trondheim som jeg håper han også har lyst til å utforske, sier Ballades kritiker.

Etterlyser innspillinger
Gavin Dixon beskriver Adam Hickox som «en interessant ung dirigent».

– Som ikke har gjort seg veldig bemerket i Storbritannia ennå, men rapportene om hans arbeid med Glyndebourne er positive. Vi i Gramophone har ikke skrevet mye om ham, av den enkle grunn at han ikke har innspillinger, sier Dixon til Ballade.

Det er ikke så overraskende at en slik innvending kommer fra Gramophone. Magasinet har hatt et våkent øye på klassisk musikk siden 1923, og regnes fortsatt blant de aller mest seriøse i den klassiske musikkjournalistikken. Fremdeles bruker magasinet mye av sin tid på anmeldelser av utgivelser, først og fremst CD-er.

Hickox ser betydningen av innspillinger, men han kaller innspillinger «snapshots av hvor du er den dagen».

– Vi må innse at vi nå er i et landskap der det er mange måter å nå ut med det vi gjør. Vi må innse at video, og særlig Youtube, er ekstremt viktig. Jeg og orkesteret vil drøfte hvordan vi kan formidle vår musikk på flere plattformer. Både gjennom tradisjonelle innspillinger og video. Målet er at publikum skal få et inntrykk av oss, ikke bare hvordan vi låter, men også kunne få et innblikk i hvor og hvordan vi jobber, og ta del i dynamikken i konsertene, sier Hickox.

Han mener at det er svært viktig å knytte TSO opp mot riktige plattformer, også det riktige tradisjonelle plateselskapet. Det som alltid vil være avgjørende er repertoaret. Per i dag har ikke Hickox kontrakt med noe plateselskap.

Det må være lov å gjette på at det som kommer fra TSO etter hvert vil inkorporere stedet Hickox og Trondheim fant hverandre – Nidarosdomen. Det kan bli både gripende og vakkert.