Messe for massene
Hvordan er det med skjønnhetens kår i den nye klassiske musikken? Svaret ser ut til å være et «Jo takk, bare bra». I hvert fall hvis du spør Kim André Arnesen.
Holy Spirit Mass
Av Kim André Arnesen
Fremført av Trondheim Vokalensemble, TrondheimSolistene, pianist Mona Spigseth og konsertmester Alex Robson
Dirigent Sofi Jeannin
Utgitt på Decca Classics 2. april 2021
Det har nok gått litt under radaren for folk flest, men to av verdens ledende kor-komponister akkurat nå er norske. Ola Gjeilo og Kim André Arnesens musikk synges av kor over hele verden (spesielt i USA), de selger bunkevis med notehefter, og de teller antall strømminger på Spotify og Apple Music i millioner. De har også begge landet kontrakter med selveste Decca Classics. Gjeilo gav ut sin første plate på den tradisjonsrike labelen tilbake i 2016. Og nå er det altså Arnesens tur.
Arnesen har normalt et bredt internasjonalt nedslagsfelt. Holy Spirit Mass ble framført første gang i Washington D.C. i 2017, og har senere blitt satt opp i Roma og flere andre steder. Denne første innspillingen av verket er imidlertid preget av hans røtter i Trondheim. Opptakene er gjort i varme og velklingende Lademoen kirke, og stykket er framført av byens fremste ensembler – Trondheim Vokalensemble og TrondheimSolistene, forsterket med NTNU-professor Mona Spigseth på piano.
Det hele dirigeres med trygg hånd av Sofi Jennanin, som får det beste ut av både musikere og sangre. Fraseringene puster godt og langsomt, og hun former linjer fulle av ro og trygghet. Trondheim Vokalensemble synger levende, det virkelig gnistrer når Arnesen trekker sopranene opp i toppregisteret. Det er så høystemt i gloria-leddet og i den avsluttende halleluja-satsen at tårene nærmeste skvetter. Verket tar dessuten vår tids behov for noe genuint og oppløftende på kornet, og jeg har sittet igjen med en god følelse i kroppen etter hver gjennomhøring.
Hvis man leter, kan man jo alltids finne ett og annet å sette fingeren på. I mange seksjoner dobler instrumentene vokallinjene, og her og der blir det lydmessig sett litt trangt mellom musikere og sangere. Tempoet ligger stort sett i mellomsjiktet, og for variasjonens skyld kunne jeg kanskje tenkt meg noen seksjoner som enten gikk veldig raskt eller veldig langsomt. Jeg savner også en arie eller to, eller i det minste noen lengre solistiske partier. Det glimter til litt her og der med spennende solospill fra konsertmester Alex Robson og pianist Spigseth, men jeg skulle ønske at rommet som disse har blitt gitt hadde vært enda større. Men dette er smådetaljer.
Det er så høystemt i gloria-leddet og i den avsluttende halleluja-satsen at tårene nærmeste skvetter.
Holy Spirit Mass er ordnet i seksjoner som i hovedsak følger leddene i ordinarium-messen (Kyrie, Gloria og så videre). Til leddene som åpner for valgfrihet i taktgrunnlaget er det tatt med utdrag fra den gregorianske salmen «Veni, Creator Spiritus», Den nikenske trosbekjennelse og Martin Luthers salme «Kom, Hellige Ånd, Herre Gud». Med unntak av «Kyrie» og «Agnus Dei» er alle tekstene oversatt til engelsk. Arnesen befinner seg altså innenfor trygge kirkemusikalske rammer, men har oppdatert messen til en tilgjengelig språkdrakt og et tidsriktig tonespråk.
Hva som menes med «tidsriktig» i denne sammenhengen må utdypes. Arnesen har gjort det til en del av sin «opprinnelsesmyte», en genesis-fortelling, som kan leses i covertekster og nettside-biografier, at han sitter inne med en dobbel estetisk kompetanse. Han vokste opp med ett bein godt plantet i kirkens kormiljø, mens det andre ble formet av endeløse timer foran MTV på 1990-tallet. Fra popmusikken hentet han en kjærlighet til diatoniske melodier og enkel funksjonell harmonikk. Fra korene fikk han kunstmusikkens vektige tradisjon og forseggjorte teknikker.
Dette har gjort Holy Spirit Mass til et emosjonelt og tonalt sett direkte og tilgjengelig verk – samtidig som det er godt skrudd sammen. Hver del har en tydelig identitet, samtidig som helheten føles balansert og naturlig. Arnesens meloditeft er slående, og han maler brede strøk med den klanglige penselen.
Tonespråket, atmosfæren og de pulserende rytmene har noe litt filmmusikalsk over seg, og tankene går ofte til komponister som Hans Zimmer, James Newton Howard eller Alexandre Desplat. En annen referanse det er fristende å gripe til er Andrew Lloyd Webbers Requiem – selv om Arnesen sitter inne med en lagt større kunstnerisk dybde og teknisk kompetanse i sin dialog med kirkens musikalske tradisjon.
Men er det egentlig lov å ha så mange dur-akkorder i ett og samme verk i 2021? Hvor går egentlig grensen for den gode smak i dag? Sirkuset rundt Dagbladets anmelder og Tix’ pannebånd for litt siden viste at det er en risikabel øvelse for en kritiker å ta denne debatten, men jeg kaster meg nå likevel ut i det – siden det er noen presserende estetiske spørsmål som denne utgivelsen setter i sving.
Hvis ikke denne plata vinner en Spellemannpris eller Grammy neste år skal jeg spise Kim André Arnesens ullskjerf.
Arnesens insistering på skjønnhet – her forstått som tonal velklang – vil helt sikkert få enkelte til å rynke på nesen og hente fram skjellsord som kliss og kitsch. Jeg skal også innrømme at det nok er flere skarpe kanter i musikken jeg normalt hører på enn det Arnesen skriver.
Men jeg ser likevel ikke noe prinsipielt i veien for å skrive musikk som musikere liker å framføre, og som har nedslagsfelt hos et bredt publikum. Arnesen er dessuten helt på linje med en større bevegelse innen musikken som bærer merkelappen «klassisk».
De som er godt bevandret i strømmetjenenestenes jungel av spillelister har muligens observert at lister av typen «Classical New Releases» står ganske langt fra det som vanligvis har blitt oppfattet som klassisk musikk. Sporene på disse listene er for så vidt bygd rundt «klassiske instrumenter» som piano eller strykere, men de estetiske modellene følger ikke den tradisjonstunge linjen fra Bach og Beethoven, via Brahms, til Berg og Britten.
Dette er i det hele tatt er en knallgod innspilling av et flott og tidsriktig verk.
I stedet hentes det inspirasjon fra Hans Zimmer og Yann Tiersens filmmusikk, Arvo Pärts Spiegel in Spiegel, Philip Glass’ Glassworks og Henryk Góreckis tredje symfoni – gjerne pakket inn i ambient-sjangerens myke lydtepper.
Det store monn av sporene på spillelister hvor ordet «classical» er paret med ord som «relaxing», «peaceful» eller «beautiful» – eller også «Home Office», som det har dukket opp mange av i løpet av det siste året – mangler individualitet og dybde.
Men nå og da dukker det opp noen gode stykker også, og at man også finner Arnesen i dette selskapet er ikke diskvalifiserende. Tvert imot er det imponerende at han både har klart å bygge seg en plass i korverdenen, skriver musikk med høy teknisk kvalitet og kunstnerisk integritet, samtidig som han ser ut til å ha knekket koden på dagens dematerialiserte og dekontekstualiserte musikkbransje.
Holy Spirit Mass vil nok finne veien til mange spillelister, for dette er i det hele tatt en knallgod innspilling av et flott og tidsriktig verk. Og hvis ikke denne plata vinner en Spellemannpris eller Grammy neste år skal jeg spise Kim André Arnesens ullskjerf. Jeg føler meg på trygg grunn når jeg lover det.
Ledige stillinger
Førsteamanuensis i akkompagnement
Norges musikkhøgskole (NMH) Søknadsfrist:05/01/2025
Produsent for NUSO
NUSO - Norsk Ungdomssymfoniorkester eies og driftes av De Unges Orkesterforbund (UNOF)Søknadsfrist:10/01/2025
Førsteamanuensis i musikkhistorie
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:05/01/2025
Førsteamanuensis i låtskriving og musikkproduksjon
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:05/01/2025
Tenortrombonist
Forsvarets musikkSøknadsfrist:20/12/2024