– Eg opplever at denne festivalen har alle dei haldningane som skal til for å utvikle nye uttrykk. Dei lar ulike menneske og komponistar få sleppe til og teste ut og gjere flotte ting, sier folkesangeren og komponisten Unni Løvlid. Hun hadde åpningskonserten under årets tonehimmel, et bestillingsverk utarbeidet sammen med lokale sangere, de yngste fra Volda og Ørsta Korskule, og hornisten Marie Solum Gran. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
– Når du dreg folk ut i naturen, så opnar dei seg
På tonehimmel er samtidsmusikken både til fjells og i skogen, med vann og fjellknauser som naturlig forsterkning og medspillere. Musikkjournalist Bodil Maroni Jensen gir oss et gløtt inn i festivalen med lukt av regnvåt natur fylt av musikk.
Ballade har også denne sommeren hatt oppmerksomheten festet på noen av festivalene som skiller seg fra de kommersielle. Samtidsmusikkfestivalen tonehimmel på Sunnmøre, der komponist Magnar Åm er kunstnerisk leder, er en av dem. Musikkjournalist Bodil Maroni Jensen har skrevet denne fine reportasjen fra årets utgave til oss. For ordens skyld opplyser vi om at Åm er en av dem Maroni Jensen har samtalt med i boken Stemmer i samtidsmusikken.
tonehimmel-festivalen startet i 2022 og finner sted de lyseste dagene i året, i Volda og traktene rundt. Sammen med daglig leder Kaja Skatvedt Robak har Åm fått støtte til en rekke bestillingsverk, noen av dem skrevet for mer vanlige fremføringsteder, andre spesialskrevet for steder i naturen.
Filosofien bak festivalen har Magnar Åm snakket om i boken Stemmer i samtidsmusikken. Jeg blar opp og ser hvordan det stemmer, etter å ha vært på festivalen i år, fire dager til ende.
«For det første er det dette med å ta naturen på alvor, sånn at naturen får ei klar stemme i musikken. Naturen blir ikkje berre kulissen, eller arenaen, eller lokalet, scena, men den blir verkeleg ein del av musikken.»
Dette kan Magnar Åm si, fordi festivalen legger konserter til steder i landskapet der de akustiske forholdene spiller med. Det er også andre grunner til å legge konserter til naturen:
«Me går ikkje i naturen og dømmer. Me går ikkje ute og tenker på at akkurat den steinura der, den var litt stygge. Den burde ikkje ha vore der. Me tek den jo sånn som den er. Og akkurat det at me er utan dømming, det smittar over på det me høyrer. Me opnar oss i naturen og blir aksepterande.»
Og tonehimmel-festivalen går kompromissløst til verks.
«Eit høve til å løfte fram nye tankar, nye tonar,» står det i programmet til tonehimmel 2026. På tonehimmel trenger ikke musikken mikrofoner og høyttalere, for vann og fjellknauser er naturlig forsterkning og medspillere. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Åpningskonsert ved Håskolltjønna
Det hadde regnet stritt dagen før. Jordsmonnet tok ikke imot mer. Vannet sto langt opp på støvlene. Vi tok oss frem på en lite gått sti, fant vår plass, på tuer og stein, med blikket vendt mot tjernet og åssiden midt imot. Da myldret de frem på bredden, vesener, små og store, som visste at det var gjenklang å hente fra den andre siden. De kalte og ropte, fikk svar etter svar, sammen med alpehorn og bukkehorn.
Så vendte de syngende skikkelsene om, kom nærmere, med stav i hånd, i buktende ringer rundt kratt og oss som lyttet. Så de oss? Var vi i veien? Kanskje de samles her hver eneste kveld, for hva vet vel vi annet enn det vi opplevde denne kvelden hvor vi ble kjent med myrfolkets mantra, et gjentakende, duvende motiv vi hadde med oss i dager etterpå.
Dette var likevel et bestillingsverk av folkesangeren Unni Løvlid, utarbeidet sammen med lokale sangere, de yngste fra Volda og Ørsta Korskule, og hornisten Marie Solum Gran. De hadde hatt workshops tidligere i år, samlinger som tydelig har skapt selvtillit hos unge sangere ned i ungdomsskolealder.
Ledige stillinger
– Vi begynte med å synge i samtid det ein av oss gjorde, inntil eg kan alle dine songar, og du kan alle mine, var tanken. Først utan tekst, så med tekst, fleire og fleire stemmer saman, forteller Unni Løvlid.
Så utformet hun verket mer og mer komplekst, men da de prøvde det i naturen, fungerte det ikke akustisk. Avstanden mellom utøverne ble større enn hun hadde tenkt seg.
– Då bygde eg det om, slik at det kunne fungere i eit uterom. Men songarane hadde tileigna seg masse musikk undervegs som fekk verdi for oss som gruppe, og kvar einaste ein torde å ta sin plass og hadde tru på seg sjølv. No har alle opplevinga av at dei er vandrande musikarar.
Ingeborg Dalheim, Liv Runesdatter, Unni Løvlid, Silje Aker Johnsen og Magnar Åm improviserer ved Litlevatnet i Ekkodalen. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Unni Løvlid er leder av folkemusikkstudiet ved Norges musikkhøgskole, noe hun har vært siden 2016. Selv var hun den første folkesangstudenten her i 1996, like etter at studiet var opprettet, med Sven Nyhus som leder. Den gang kunne tonen fra øvrige lærere være nedlatende. Hun var jo bare en folkemusiker, kunne hun høre. Hva gjør en folkemusiker her?
Tidene og holdningene har endret seg siden den gang. «I dag opplever Unni som tilsett at ho kan gå inn i alle rom og vere likeverdig med alle andre,» skriver Johanne Flottorp i denne artikkelen i forbindelse med 30-årsjubileet til folkemusikkutdanningen på Musikkhøgskolen i fjor.
Så har det vel vist seg at andre sjangre alltid har forsynt seg av folkemusikken. Og inspirasjon og lån fra forskjellige sjangre og stilarter har i flere tiår vært selve driveren for mange musikere og komponister på samtidsmusikkfeltet.
– Kunst kan vera så mangt, og den kunsten som trengst, er ulik i ulike rom og ulike situasjonar, og eg har valgt eit liv der eg utset meg for heile tida å lære nytt, å vere i endring, sier Unni Løvlid.
En slik åpenhet for «mangfald» er noe hun finner nettopp her, på tonehimmel.
– Eg opplever at denne festivalen har alle dei haldningane som skal til for å utvikle nye uttrykk. Dei lar ulike menneske og komponistar få sleppe til og teste ut og gjere flotte ting. Det arbeidet som Magnar Åm har gjort over så mange år, gjer at vi kan bygge vidare – med han som forbilde og døropnar og undrar.
Komponisten Magnar Åm, alltid lyttende, alltid undrende. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Ein konsert er ein samtale
Hver dag på festivalen, under tuntreet ved Gamlegymnaset i Volda, luftes temaer der «ingen tanke er for stor eller for liten». For eksempel om «ysting» sammen med felespillerne Frida og Marte Haltli, om «bevissthet» sammen med komponisten Lasse Thoresen, om «song» sammen med Unni Løvlid. Et tema hun allerede hadde sneiet innom i intervjuet:
– For ein konsert, det er ein samtale. Det er ikkje einvegskommunikasjon. Du merkar veldig raskt i ein konsert om du har eit aktivt lyttande publikum.
Samtaler fant også sted «ved kjøkkenbordet» hjemme hos folk, åpent for alle. Her ble vi kjent med kunstnere i forkant av fremføringer de skulle ha på festivalen.
Blant dem Harpreet Bansal, som fortalte om verket Varshakala. Et meditativt stykke som tar utgangspunkt i en regnraga, fremført av Song Circus – Liv Runesdatter, Ingrid Lode og Signe Irene Stangborli Time – cellisten Svante Henryson og Harpreet selv på fiolin, i Volda kyrkje.
Harpreet Bansal, Song Cirkus og Svante Henryson fremførte verket Varshakala i Volda kyrkje under tonehimmel. Her fra en kjøkkenbordsamtale der Bansal forteller og viser noe av verket. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Ved et annet kjøkkenbord fortalte Maja S. K. Ratkje om seg selv – og dermed om utviklingen av hele samtidsmusikkfeltet de siste tretti årene, der mye for lengst er lov, men der festivalarrangører ofte setter musikere i båser de selv ikke kjenner seg igjen i. På festivalen møtte vi henne som utøver og komponist i musikk vi kan kalle pop, viser, arbeidersanger, folkemusikk, jazz, improvisasjon og samtidsmusikk. Og kanskje annet.
Kapital, moral og mysterier
Trioen POING var ustoppelig til stede, utendørs og innendørs, sammen med barnehagebarn under Tuntreet, sammen med Maja Ratkje i «Kapital og Moral» på Tredet kafé og bar, sammen med poeten Hilde Myklebust, for å nevne noe. I en fantasi over Edvard Griegs «Ensom vandrer», kanskje den eneste ikke-levende komponisten på festivalen, hørte vi et oppkomme av lyder og vendinger der Grieg selv likevel var med som den mest nennsomme fjerdemann på laget.
Lasse Thoresen var derimot høyst levende til stede da POING fremførte hans bestillingverk Oppreisningen: Et lite mysteriespill i Volda kyrkje. Thoresen er en komponist som har det med å overraske. Man forventer det. Man blir mer overrasket om det ikke skjer noe usedvanlig.
Kontrabassisten og komponisten, Håkon Thelin og Lasse Thoresen. Thelin og POING fremførte Thoresens likferdssalme; en lignelse over liv og død, iscenesatt med kontrabass, akkordeon og saksofon liggende foran i kirken før stykket begynner. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Når kontrabassen ligger, så ser den veldig menneskelig ut
For mange år siden hadde han funnet en likferdssalme fra Suldal. Dermed fikk han ideen om å skrive et verk som en slags lignelse over liv og død, iscenesatt med kontrabass, akkordeon og saksofon liggende foran i kirken før stykket begynner.
– Og når kontrabassen ligger, så ser den veldig menneskelig ut. Det kan jo være et lik som ligger der, tenkte jeg. I kortversjon begynner stykket med at trioen kommer inn mens de synger denne likferdssalmen, som er av Kingo, en helt merkverdig fin sak. Den synges på tradisjonelt vis ved at den ene er forsanger, og de to andre følger melodisk etter veldig tett. Når de kommer frem, reiser Håkon Thelin kontrabassen opp og begynner å omfavne den og lage lyder på den. Får liv i den, rett og slett.
Den står opp fra de døde?
– Ja, gjerne det. Så spiller han en ganske svær solo før ensemblet kommer med og gjentar noe av den samme lydverdenen mens de kommer opp i tempo. Den avbrytes, og det kommer en meditasjon over likferdssalmen før det blir et veldig dramatisk område som ender med at hele ensemblet splitter seg. Så kommer det noe nydelig lysende dalende ned, og det blir heia-meg-rundt hvor de får lov til å putte inn improvisasjoner som de vil på slutten. Det er stykkets forløp.
Førti minutter musikkteater uten andre kulisser enn de forestillingene Lasse Thoresen formidlet i en introduksjon på forhånd.
«Me høyrer fjella svare»
Det mest spektakulære på festivalen var den årvisse turen til Ekkodalen og konserten ved Litlevatnet, der fjellknausene synger med. Under de beste værforhold høres elleve ekkoer etter et støt fra stemme eller instrument, og hvis man vil se det for seg, vandrer lyden fra hammer til hammer i bue rundt vannet.
To urfremføringer komponert for dette samspillet fikk vi, en av Marianne Reidarsdatter Eriksen, for tre kvinnestemmer, horn og vindklokker, og en av Magnar Åm, for solohorn og fjell, der de siste har «venta i tidlause tider på å få synge med», som han skriver, i kjent poetisk stil, om stykket.
Komponisten Maja S. K. Ratkje med døtrene Marte og Frida Haltli. Under festivalen møtte vi Ratkje som utøver og komponist i musikk vi kan kalle pop, viser, arbeidersanger, folkemusikk, jazz, improvisasjon og samtidsmusikk. Og kanskje annet. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Vi fikk også to satser fra Maja Ratkjes Kretsløp, men det som ikke sto i programmet, var at da Unni Løvlid sang folketonen «Ned i vester soli glader», og fortsatte med en improvisasjon, reiste publikum seg, uventet kanskje også for dem, og ble med i koret, vendt mot vannet og fjellene. Dermed klang også festivalens motto med:
På tonehimmel
er alle deltakarar
komponistar, musikarar, lyttarar,
fuglar, insekt, vinden
Musikk og natur, musikken i naturen
Musikkarkeologen Gjermund Kolltveit var en av dem som var med på den drøyt to timer lange turen opp til Ekkodalen, femhundre høydemetre opp fra Barstadsætra på Ørstahalvøya, omkranset av Sunnmørsalper.
Kolltveit er musiker, etnomusikolog og musikkarkeolog, og kartlegger for tiden hvilken interesse det er for konserter som dette, som arrangeres ute i naturen. Han sender meg noen svar på e-post:
Det finnes ikke noe tall for hvor mange arrangementer det er snakk om, for det spørs for eksempel hvordan man definerer «natur». Mange steder i Norge er naturnære selv om de ligger tett på byer og urbane strøk. Særlig i Nord-Norge er lokalitetene nesten alltid tett på natur, eller omgir seg med spektakulære kulisser. Men det er ingen tvil om at det er mange festivaler og faste enkeltkonserter med sterk naturprofil. Hvis jeg skal tippe er det sikkert over hundre, og det virker som om fenomenet er økende.
Ekkodalen, 27. juni 2026. (Foto: Bodil Maroni Jensen)
Hvorfor er det blitt såpass stor interesse for konserter i naturen?
Dette gjelder ikke bare musikkfeltet, men større deler av kulturbransjen. Arrangørene vil tilby folk noe ekstra, gjerne noe som innebærer en anstrengelse eller fysisk aktivitet fra publikum. Naturarrangementene passer godt inn med den økende interessen for folkehelse, friluftsliv, natur og kanskje også «klima».
I hvor stor grad lokale steder er drivere for denne utviklingen er veldig varierende, og ulikt i ulike sjangere. Alle de historiske «spelene» rundt omkring er jo veldig lokalt forankret. Men når det gjelder de store kommersielle festivalene, er mitt inntrykk at naturen er en visuell kulisse, der artistene framfører sin musikk som om det hadde vært et hvilket som helst sted eller i et innendørs konsertlokale. Tonehimmel representerer det motsatte, siden de bestiller verk til spesielle steder og lar naturen bli mer enn en kulisse. Musikken trenger ikke mikrofoner og høyttalere, for vann og fjellknauser blir naturlig forsterkning og medspillere i verkene.
