Egenart har blitt den viktigste valutaen for en ny bølge norske festivaler.(Foto: Dagny Holm)
Geriljasommeren 2026: – En eufori å være i en ikke-kapitalistisk boble
Etter år med kommersialisering og stadig likere festivalprogrammer vokser det fram en ny bølge av uavhengige festivaler. Felles for dem er troen på at en festival kan være mer enn en konsertarena, og at egenart er viktigere enn størrelse.
Da Knut Schreiner, bedre kjent som Euroboy, beskrev Lyse Netter som den første festivalen det har vært verdt å reise ut av Oslo for siden Quart, traff han en nerve. Festivalen i Moss har på kort tid blitt et symbol på en utvikling mange mener preger norsk festivalliv: Festivalen er ikke lenger bare en konsertarena, men et sted der konserter, workshops, kunst og samtaler smelter sammen til én opplevelse.
På Ballade finner du en omfattende festivalguide som samler musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året, med alt fra jazz, metal, klassisk, folkemusikk, gammaldans og country på programmet. Det er en god utfordring å samle den digre buketten av musikkopplevelser festival-Norge bærer. Og det er akkurat det vi vil prøve å få til med Ballades festivalguide. Sjekk ut festivalguiden her.
Samtidig er det noe som rører seg i norsk festivalkultur. Debatten rundt Øyafestivalen i fjor satte søkelyset på maktkonsentrasjon og kommersialisering. Stadig flere spør om de største festivalene har mistet noe av særpreget sitt, og om de mindre aktørene nå fyller et tomrom.
Les også: Festivalsommer med bismak
Felles for mange av dem er en tydelig idé om hva festivalen skal være. Programmet handler ikke bare om hvilke artister som bookes, men om hvilken opplevelse arrangørene ønsker å skape.
Bergtatt, som skjer fra 2.-4.juli, er en av festivalene som har lykkes med denne tilnærmingen. Festivalen i Luster har blitt utsolgt år etter år, noe kreativ leder Nicolai Frantzen mener skyldes at arrangørene har vært tro mot sin egen identitet.
– Jeg tror mye av grunnen til at vi blir utsolgt år etter år, er at vi har hatt en tydelig identitet som vi har stått i helt siden starten, sier Frantzen.
Cezinando på Bergtattscenen. (Foto: Stian Werme)
Den identiteten begynner med bookingfilosofien.
– Vi er veldig musikkinteresserte og har alltid fulgt med på hva som beveger seg i musikkverden, så jeg tror vårt aller viktigste prinsipp er at vi selv skal like og stå inne for alt vi booker, i tillegg til å se så mye som mulig live før vi booker det, i hvert fall alt fra Skandinavia, forteller Frantzen.
– Live-musikk er tross alt produktet vårt, antall plays på Spotify vil ikke avgjøre om det blir en minneverdig konsert eller ikke. Vi prøver også alltid å finne det neste store heller enn det som er størst akkurat nå. Det gjør at man må jobbe på en litt annen måte når vi er rundt og ser konserter eller researcher artister.
Ledige stillinger
Målet er verken å være rendyrket nisje eller kommersiell publikumsmagnet. Bergtatt forsøker bevisst å ligge et sted midt mellom, der de både kan please og utfordre den kommersielle, men også den mer musikkinteresserte delen av publikumet.
– Det har skjedd at vi har booket noe som føles hakket for kommersielt til å være oss, så da booker vi gjerne også noe som er hakket for alternativt for oss i samme slengen, som en slags motvekt i det totale programmet.
Den samme tankegangen finner man hos Gras- og rotfest, om enn med et annet utgangspunkt. Festivalen kombinerer småskala jordbruk, grasrotsaktivisme, kunst, politikk, håndverk og musikk, med fellesskapet som den bærende ideen. Da festivalen ble arrangert for første gang i fjor, var det på småbruket Svebakk i Inderøy. I år arrangeres Gras- og rotfest i Bø i Telemark, fra 13.-16. august.
– Gras- og rotfest er en festival om framtidshåp og fellesskap, med småskala jordbruk, musikk, grasrotsaktivisme, kunst, politikk og håndverk i skjønn forening, sier Oda Balke Fjellang, som eier gården og arrangerer festivalen sammen med en vennegjeng, blant dem Maria Refsland. – Vi har jo bare arrangert festival én gang før, årets Gras- og rotfest blir den andre, men vi tenker at identiteten vår er en veldig stor dose DIY og ildsjel, i tillegg til at vi har en tydelig politisk profil og retning, som skiller oss ut fra andre festivaler, legger Refsland til.
Konsertene er fortsatt hjertet i festivalen. Men for stadig flere arrangører er det opplevelsene mellom dem som avgjør om publikum kommer tilbake. (Foto: Lisa Hammelbo Søyland:)
Den første utgaven i 2025 viste også hvilke deler av programmet publikum virkelig tok til seg.
– Det fungerer veldig veldig bra med det mer politiske dagsprogrammet. Folk sto opp tidlig, alle verkstedene var fulle, og folk var skikkelig gira og med på det, sier Refsland og Dahl.
– Dette videreføres i sin helhet! Vi lærte også at folk var veldig gode til å danse grønnsaksdans, så vi må også i år ha DJs som sørger for dansegulv til langt på natt! Alt i alt var vi, og etter det vi har hørt fra publikum, de også superfornøyde med fjorårets festival, og viderefører i meget høy grad det som vi gjorde i fjor.
– Det aller viktigste er at det er ting vi kicker på selv, da tenker vi at vi gir festivaldeltakerne det beste de kan få. Siden ingen skal tjene noe penger på dette og vi ikke er avhengig av alt for mye billettsalg eller vekst, kan vi jo i stor grad bare booke akkurat det vi vil! Så vi lager jo egentlig bare vår egen drømmefestival.
Dagsprogrammet er også en bærebjelke på Bergtatt. Selv om dag- og konsertprogrammet utvikles hver for seg, er målet at de skal oppleves som én samlet festival.
– Bergtatt programmerer dagprogram og konsertprogram litt hver for seg, men ønsker med begge å ha et variert, helhetlig program som til en viss grad også henger sammen, sier Frantzen.
På den ene festivalen bygges scenene i fjøs og gamle kirker. På den andre fylles dagene med jordbruk, aktivisme og håndverk før konsertene tar over. Fellesnevneren er troen på at publikum søker noe mer enn bare en rekke konserter. (Foto: Tiril Falklev)
Resultatet er festivalprogrammer som vanskelig lar seg standardisere. Dagtimene fylles av alt fra håndverk, kunst og praktisk læring til politiske samtaler og aktivisme, mens musikkprogrammet følger den samme tankegangen. På Gras- og rotfest møtes folkemusikk, punk, eksperimentelle uttrykk, rock og elektronika i et program som er satt sammen etter én enkel målestokk:
– På det musikalske programmet er folkemusikk en stor del av greia, da vi også har dansekurs og ønsker å ha folk som spiller til dans senere så man kan prøve ut sine nye ferdigheter. Ellers er det mer punka og eksperimentelle greier, noe folk, og noe rock. Men ja, det må bare være KICK! På programmet i år finner man blant annet dragkingbandet Deathman, tverrfløytetrollmannen Alwanzatar, folkpunkerne Sliteneliten, ikonet Vilde Tuv, det elektroniske folkemusikk-klubb kollektivet Folksomt og countrymusikeren Ingvild Flottorp.
Denne måten å tenke festival på står i kontrast til en utvikling mange mener preger bransjen. Stadig flere av de største festivalene eies eller drives av de samme internasjonale aktørene, mens billettpriser, mat- og drikkekostnader og programprofiler blir stadig likere. De uavhengige festivalene forsøker ikke nødvendigvis å konkurrere på størrelse, men på egenart.
Hos Gras- og rotfest kommer svaret umiddelbart.
– Der kommer vi vel helt skeivt ut! Vi driver ikke med det.
For arrangørene er festivalen like mye et politisk prosjekt som et kulturarrangement.
– Antitese-stemning på oss der. Vi tenker at det er en del av den kapitalistiske retningen som ting har gått i i mange mange år nå, og at vi er inne i senkapitalismens/hyperkapitalismens tidsalder der alt bare blir helt sykt ekstremt. Alt handler om penger der. Det blir plastikk og robbing av folket, med 150 kroner for 0,4 øl, og de samme artistene som på alle de andre pengemaskinfestivalene. Kan være kjekt å delta på sånt altså, for all del, men det er først og fremst pengemaskiner. At det er det som ligger bak, har noe å si ved at det farger hele festivalen.
«Man er ikke bare en kunde.» For arrangørene bak Gras- og rotfest er festivalpublikummet deltakere, ikke forbrukere. (Foto: Mathias Gullbraa )
– Vi opplevde i fjor på vår festival at det gjorde noe med publikum at festivalen var ikke-kommersiell og politisk. Det føltes litt som om det skapte en eufori å være i en ikke-kapitalistisk boble. I hvert fall var det totalt sånn for oss arrangører, og det virka som om publikum opplevde noe av det samme. Det var veldig spesielt.
Bergtatt deler ikke den samme systemkritikken, men bygger på den samme tanken om at en festival kan være mer enn en scene og et konsertprogram. Også her handler det om å skape en opplevelse som skiller seg fra den standardiserte festivalmodellen.
Et av grepene er å bygge egne, små scener som reduserer avstanden mellom artist og publikum – et bevisst valg som gjør at kunstnere og publikum automatisk kommer nærmere.
– Å kun opererere med våre alternative scener er utfordrende, da mange av de som skal stå på scenen gjerne har en del tekniske standardkrav vi er nødt til å levere på, sier Frantzen.
– Ved å samarbeide tett med deres tekniske team for å finne løsninger på dette, sikrer vi den nærheten til kunstneren, og kunstneren får også en nærhet til publikum, som de garantert ikke får på en standard, svart, «kjedelig» festivalscene. Det er ekstra jobb for alle involverte, men man ender jo opp med å se artistene våre inne i fjøs, på fjellknauser, i eldgamle kirker eller på moloer ute i fjorden, og da er det verdt det.
For Bergtatt handler festivalen heller ikke bare om konsertene, men om opplevelsen mellom dem.
– Bergtattfestivalen kan kanskje best beskrives som den ultimate feriehelgen, ikke bare tre dager med mange konserter på rad.
Den tankegangen preger hele programmeringen.
– Når vi jobber med en totalopplevelse over flere døgn, er man nødt til å tenke hvordan opplevelsen er for publikum time for time fra ankomst til hjemreise og bygge opp dagene deretter, sier Frantzen.
Joshua Idehen spilte på Bergtatt i Luster i 2025. (Foto: Tiril Falklev)
– Da holder det ikke å bare sette opp en scene og et tappetårn og booke noen artister til å spille. Konsertene er pulsen i programmet, og det publikummet forventer når de skal på festival. Med aktivitetene kan vi overraske og skape helt spesielle opplevelser i alle slags kunstneriske former. Det åpner opp et helt nytt rom, og er sånn sett kanskje den viktigste ingrediensen i å gjøre Bergtatt til noe mer enn en klassisk musikkfestival, forklarer Frantzen.
For Bergtatt ligger styrken i det lille formatet. Små festivaler kan skape en nærhet som er vanskelig å gjenskape når tusenvis av mennesker skal gjennom de samme logistiske løypene.
– Styrken med en mindre festivalen er at man mye lettere kan tilby de helt skreddersydde, intime opplevelsene. Vi har folk i vårt lille univers i tre døgn, hvor vi designer hele helgen og hver dag som en reise fra start til slutt. Dette er nok vanskeligere å skape den samme intimiteten for de store, kommersielle festivalene. Det er grenser for hvor mye man kan skille seg ut på en åpen gresslette eller en enorm parkeringsplass. Men det er jo også gøy på sin egen måte, det da!
For Gras- og rotfest handler egenarten mindre om format og mer om verdier.
– Grasrot er mer opptatt av egenart og liksom det som er mer nært og undergrunn. For oss er det mer ekte, og det er noe som vil noe, som har idealer og har en retning. Så vi mener jo noe, det er jo en styrke og en forskjell.
De mener også at små festivaler gjør publikum til deltakere snarere enn kunder.
– Også gjør det at man kan se litt små og rare band da, som man ikke får se på de store festivalene. Oppdage noe nytt, som aldri vil nå mainstreamen. Du vil aldri finne det der. Også er det jo et sted man kan bli kjent med både arrangører og utøvere og kursholdere, og være med å bidra i større grad. Kanskje at man selv som festivaldeltaker betyr mer på en måte. Man er ikke bare en kunde, men tar plass og er med å forme festivalen og legger igjen en del av seg selv der, med det man har bidratt med og de man har blitt kjent med.
Samtidig ønsker de ikke å definere seg gjennom motstand mot de store festivalene. Ambisjonen er heller å lage den festivalen de selv savnet.
– Vi vet ikke om vi kan si at dagens festivaler mangler det, for det ville jo vært rart om Findings skulle ha et sært ikke-kommersielt musikkprogram og politisk program og håndtverksverksteder på dagen, liksom. Da ville det jo vært et kommersielt driv bak det, og det ville mutert til noe helt annet. En sånn festival, og andre festivaler som de har blitt, som Øya, har på en måte blitt for mye noe annet. De har solgt sjela si da, for å si det rett ut! Spade for en spade! Men ja, vi lager jo vår drømmefestival, og egentlig ble den litt sånn formet til å bli det den har blitt sånn litt på impuls og litt sånn tilfeldig kanskje, men det ble noe vi ikke visste at vi savna, men som vi elska. Så ja, vi ønsker å bidra med å være en festival som mener noe, vil noe, som har dagsprogram med verksteder om politikk, jordbruk, aktivisme, kunst, ferdigheter, håndverk og lignende, og et dritbra, undergrunnsorientert musikkprogram på kvelden.
I en festivalbransje som av mange oppleves som stadig likere, satser mindre aktører på det særegne, og på opplevelser som ikke lar seg masseprodusere. (Foto: Lisa Hammelbo Søyland)
Hva slags rolle kan disse festivalene spille om fem eller ti år? Bergtatt håper først og fremst å skape opplevelser som varer – og inspirere andre til å bygge egne kulturarenaer.
– Vi håper og tror at vi kan være et sted for de som vil oppleve unike ting som man husker for resten av livet. I en verden hvor ting blir mer og mer likt, standarisert og strømlinjeformet er det kult om vi kan være et sted hvor du får det motsatte, uten at det skal bli alt for sært selvfølgelig.
– I tillegg så håper vi jo at folk som er på Bergtatt nå blir inspirert til å starte egne kulturarenaer eller kunsteriske prosjekter, som vi kanskje ser resultatet av om fem til ti år?
Gras- og rotfest ser mer mot fellesskapet enn veksten.
– Et dilemma for oss er at vi tenker jo på at en festival som er såpass politisk ideelt sett bør kunne ta imot så mange deltakere som mulig, så man ikke nekter noen å delta på en sånn slags politisk skolering. Samtidig er vi veldig fornøyd med størrelsen vår og antall deltakere. Men ja, forhåpentligvis er det litt mer framtidstro og fellesskap da, om 10 år, og så er vi med på å skape enda mer og samle folk som forsøker å gjøre noe bra. Vi har semi-vedtatt å være en omreisende festival som år for år bytter til et nytt gårdsbruk eller småbruk. Per nå har vi flere venner som står i kø og skriver på søknader for å få være vert, så dette lover godt for framtida!
