Det er mye «radiostøy» i disse dager. Det meste av skytset rettes mot NRK og deres «omorganisering» av musikkflater.
Dette er like forutsigbart som tidevannet. De fleste av oss vil ha det slik vi er vant til, og radiokanalene er nødt til å utvikle seg for å overleve og ikke bli eterens «Farmand» (spør en voksen).
Det som også er like forutsigbart som krangelen i kjølvannet av omorganiseringen er polariseringen og skyttergravsholdningene som umiddelbart dukker opp. Allerede marginaliserte artister klager over enda mindre spilletid og NRK parerer med at nå, NÅ skal det bli andre boller og alle skal få. Noe alle vet er humbug.
For «til lags åt alle» ser utmerket ut på papiret, men det er en umulig øvelse. Med en gang man prøver å nå ut til alle så ender man raskt opp med en audiell Grandiosa som i det lange løp ikke tilfredstiller noen – bortsett fra de som ikke er interessert i musikk.
Dessverre er den gemene hop ikke interessert i musikk (!).
De har på radio som bakgrunnslyd. En lyd som ikke skal utfordre eller pirre nysgjerrigheten, men fungere som musikalsk Sobril. Gjentatte fokusgrupper viser med all mulig tydelighet at folk vil ha «vanilje» med den samme smaken de husker.
Hadde kommersielle kanaler fått andre signaler enn disse utvetydige, uomtvistelig bevisene på folks manglende evne og vilje til å kikke over kanten på boksen, så hadde de selvfølgelig gjort en U-sving og spilt den musikken folk ville ha.
Kommerskanalene er greie og forutsigbare sånn.
De gir folket det de vil ha.
Så er vi en (ganske stor) gjeng mistilpassede raringer som vil utfordres og overraskes – og ikke høre de samme 200 låtene hver uke.
Ved siden av noen spesialkanaler i den kommersielle verden har NRK vært et tilfluktsted hvor man kunne finne andre skrotinger som satt i studio på de rareste sendetider og drev med sitt, egentlig uten å tro at noen andre ville like det samme eklektiske, musikalske utvalget som dem.
Og det er den eneste måten man kan skape seg en lyttergjeng på. Ved å spille det man selv har kullsviertro på uten å ta hensyn til hva man tror lytterne vil like.
Og én gang for lenge siden så ansatte radiokanaler slike folk for å få lokket nye lyttere til å samles rundt radioen. Helt til radioformateringen gjorde sitt inntog. En kynisk strategi for å treffe en spesifikk målgruppe. Forståelig for stasjoner som livnærer seg av annonser og vil tiltrekke seg et publikum som løper og kjøper, men noe som NRK ikke skal bruke ressurser på.
NRK skal opplyse, overraske, utforske og forundre publikum. Vi skal utfordres på det etablerte uten at det skal bli historieløst.
Derfor trengs «smale» programmer. Ikke hele tiden, men som et supplement til det tradisjonelle og trauste.
Jeg har selv jobbet som musikkprodusent og lagt inn låter på A-, B- og C-lister som jeg ikke syntes var spesielt gode, men som vi trodde publikum ville like. Heldigvis hadde vi flinke folk i studio som justerte listene når de syntes det ble for ille. Ofte snudde vi det døve øret til og lot den sivile ulydigheten fortsette.
Jeg er på ingen måte en forkjemper for «alt var bedre før».
Det var det ikke.
Derimot tror jeg på frihet under ansvar og at folk i sin tid ble ansatt av en grunn. De ble ansatt fordi de hadde noen kvaliteter når det gjaldt kommunikasjon, «argusører» for interessant og nyskapende musikk og en vilje til å jobbe kveldsskift for å få spilt musikken de trodde på.
Og det rare er at veldig mange mennesker er «smale». De tåler mye mer enn musikkprodusentene tror, og er svært åpne for høre noe nytt. Ikke alltid eller hele tiden, men de godtar A-, B- og C-lister med en stoisk ro så lenge de vet at det innimellom dukker opp en musikalsk ørefik som skjerper sansene.
Når det klaffer så skapes magien.
Vi som jobber i radio må ellers ALDRI tro at vi er smartere enn lytterne.
For det første er de mange flere enn oss – og når sant skal sies er de fleste av oss mikrofonjockeyene halvstuderte autodidakter med skylapper.
Vi skal ha store ører og liten munn og ha respekt for de som velger akkurat vår kanal og vårt program.
Det eneste jeg håper er at de som én gang ansatte oss tenker over hva og hvem de ansatte – og hvorfor. Og stole på at vi gjør det som er best for arbeidsplassen vår og dermed også fremtiden.
Takk for alt, NRK! Innimellom var dere slettes ikke verst.
På tide med litt musikk, tror jeg …

Prøysenprisene: Ærespris til Åse Kleveland, heder til de unge stemmene Neda Alaei og ULD
Prøysenprisene ble delt ut i Kulturkirken Jakob lørdag kveld, da både kultur- og musikklivets legende Åse Kleveland og de unge stemmene i trioen ULD og ungdomsbokforfatter Neda Alaei ble hedret.

– Du får ikke realisert en nisjeavis som Natt & Dag uten nærmest hjernedødt entusiastiske folk
Som siste redaktørduo i Natt & Dag måtte Geir Staurland og Eilif Guldvog Hartvedt balansere performativ skriving, kontroverser og stadig fallende inntekter, alt mens de forsøkte å bygge en offentlighet for norsk kultur. Nå reflekterer de over hva som driver dem, hvorfor musikkjournalistikken sliter, og hvordan neste generasjon kritikere kan finne sin plass.

Ballade video: Du kan ikke høre meg
Vi holder oss våkne med Uniah, Sikade, Nadia Essah, Åsmund Nesse, Død Drøm og Gluecifer. Og en times konsertfilm med Datarock.

Musikk i mørkret
KRONIKK: Legg ei sangbok i beredskapskassa di, for om du får bruk for beredskapskassa kjem du til å få bruk for sangboka.

Opera på norsk – er det noe å strebe etter?
I snart 50 år har Folkoperan i Stockholm drevet en kampanje for «å redde operakunsten». Trenger vi en redningsaksjon også i Norge? Absolutt, mener den tidligere teatersjefen Eirik Stubø, som nå regisserer opera med stor suksess.

Pianist Sanae Yoshida Årets utøver 2025
Hun er Norsk Komponistforenings "Årets utøver 2025". Fredag 21. november kl. 19.30 er det konsert og prisutdeling i Tøyen kirke i Oslo.

















































