Operasjef Per Boye Hansen var uenig i premisset for debatten om hvordan man kan øke norskandelen i musikkteater, mens komponist Gisle Kverndokk anklaget både operahus og institusjonsteatre for å mangle fagkunnskap.

Per Boye Hansen, © Erik Berg/DNO&B

Hva skal til for å øke andelen av norsk musikk innenfor teater og drama? Det var tittelen på en paneldebatt før lunsj under seminaret Nye muligheter for din musikk. Bak seminaret sto organisasjonene TONO, NOPA, NKF og Musikkforleggerne.

I panelet satt Gisle Kverndokk (komponist), Bjørn Heiseldal (adm. dir. ved Thalia Teater som drifter Chat Noir), Mona Levin (teaterkritiker) og Per Boye Hansen (avtroppende operasjef ved Den Norske Opera & Ballett).

Mangler kompetanse
Samtalen startet med en bredside fra Kverndokk. Han tok for seg både institusjonsteatrene og Nasjonaloperaen i sin gjennomgang av alt han mener kan fungere bedre for musikkteateret.

Først fikk teatrene sitt pass påskrevet for å mangle musikkfaglig kunnskap. Deretter tok han for seg tomrommet som har oppstått etter at Operatoriet (verksted for operakomponister og librettister, red. anm.) ble lagt ned. Til slutt poengterte han at han mener vi har en sjangerdiskriminering her til lands.

– Det er en barnesykdom i musikklivet at musikaler ikke blir tatt seriøst nok. Det er også sjelden å se nyskapende kammermusikaler i Norge, sa Kverndokk.

En myte

Innlegget ble avsluttet med en oppfordring til Den Norske Opera & Ballett om å sette sammen musikkompetanse som kan finne frem til og satse på norske komponister, og også vurdere gjenoppsettinger slik at komponistene kan få en mulighet til å revidere sine operaer. Han avsluttet med å si:

– Det er en myte at det ikke kommer folk til nye norske verk. Julian Berntzens nye musikal Hellemyrsfolket er den best besøkte forestilling i Den Nationale Scenes historie.

Uenig i premissene

Boye Hansen parerte kjapt da han fikk ordet med at Kverndokks innlegg nok var skrevet før komponisten gjorde avtale med Nasjonaloperaen om et kommende bestillingsverk.

Han fortsatte så med å problematisere selve premisset for paneldebatten. Det handlet om det operasjefen kaller en feil innstilling og forståelse av musikkproduksjon som et nasjonalt romantisk prosjekt. Heller ikke premisset om at vi trenger mer norsk musikkdramatikk ville Boye Hansen være med på.

Gisle Kverndokk Foto: Anne C. Eriksen
Gisle Kverndokk Foto: Anne C. Eriksen

– Hva var bakgrunnen for denne bredsiden?

– Jeg føler at teatrene og Nasjonaloperaen ikke er åpne nok til å ta inn ideer fra oss komponister, sier Kverndokk til Ballade etter panelinnlegget.

Han skylder på nedleggelsen av Operatoriet. Der den kunstneriske lederen, Michael McCarthy, satte seg inn i det meste av som skjedde i ny-musikk miljøet.

– Han samlet sammen ideer og presenterte det til operaprodusentene. En slik funksjon synes jeg vi mangler nå. Operatoriet var et samarbeide mellom Komponistforeningen, Den Norske Opera & Ballett og det som tidligere het Opera Vest. Vi fikk komponister og forfattere interessert i å lære å skrive opera. Vi fikk inn regissører, dirigenter og sangere. Ut av det ble det satt opp nye operaer i Bodø, Trondheim, Bergen, Kristiansand og Oslo. Det var en meget produktiv tid.

– Du mener det mangler fagkunnskap i teatrene. Hvilken kunnskap mangler?

– Jeg jobber en del i Tyskland. Der har man noe som heter musikkdramaturger. Det vil si noen som ikke bare kan dramaturgi og tekst. Min erfaring er at det bare er tekst som blir vurdert. Det finnes lite kunnskap til å vurdere partitur. Når jeg sender inn verk; både til operaen og andre, så lurer jeg på hvem som egentlig setter seg ned og leser partituret.

Når jeg sender inn verk; både til operaen og andre, så lurer jeg på hvem som egentlig setter seg ned og leser partituret.

– Det å lese et nytt, komplekst operapartitur er det ikke alle som klarer. Ikke alle komponister heller. Man kan ikke forvente at en teatersjef eller en operasjef skal kunne det heller. Men de bør knytte til seg folk som kan det. Vi er jo et lite land, uten noen stor musikkdramatisk tradisjon, så det er ikke så mange gode fagpersoner på opera i Norge.

Må synes bedre
Det er ikke bare nye verk Kverndokk mener at kulturlivet mister med denne manglende kunnskapen. Han tror feltet går glipp av mange muligheter til å utvikle nye ting, og ikke minst; det tar fra folk muligheten til å vise hva de kan.

– I et teaterstykke er det regissørene som bestemmer hvilken musikk de vil ha til et stykke. Enten tar de Bach, eller sin egen favorittmusikk, eller kanskje de velger en komponist de kjenner. Komponistmiljøet er så mye større. Kanskje ledelsen ved teatrene burde sette seg inn i hva som finnes i Norge, og så få enda bedre musikk til teatrene?

Her legger han imidlertid ikke all skylden på de teateransatte. De norske komponistene har også sin del av ansvaret for at de ikke synes for musikkteaterledelsen.

– Norske komponister er ikke flinke til å promotere seg selv. De sitter hjemme og er bitre for at de ikke får sjanser.

– Så komponister må bli flinkere til å promotere seg selv?

– Ja. Det må de. Utenlandske komponister er flinke til å ta kontakt med norske kulturinstitusjoner og ensembler, mens de norske komponistene er helt stille. De tør ikke å ta kontakt. Det skyldes nok den norske beskjedenheten.

– Tidligere nevnte du også at den musikken som settes opp ikke er ny, selv om forestillingene er nye. Hva legger du i det?

– Jeg irritere meg over det. De fleste institusjonsteatrene har de senere år spilt det de kaller nye norske musikaler. Men så er det De Lillos, Grand Prix-låter, eller Jokke eller Ole Ivars. Det er gammel musikk, som egentlig ikke er skrevet for scenen i det hele tatt. Det er ikke skrevet for den handlingen. Jeg opplever at teatrene ikke har plass til komponister som vil skrive nytt. Sånn har det blitt på Broadway også. Det finnes nå en mengde musikaler, basert på alt mulig av kjente popgruppers kataloger. Dette er ikke nyskapende musikkteater.

Sløsing med ressurser
Det er imidlertid ikke bare fagkunnskapen alene Kverndokk er kritisk til. Det handler også selvsagt om pengebruk.

Hvorfor kan ikke musikaler som teatrene har brukt veldig mange penger på settes opp videre, eller settes opp igjen?

– Økonomien styrer veldig mye. Det er veldig dyrt å sette opp en musikal eller en opera. Jeg tror kanskje institusjonene burde samarbeide mer. Hvorfor kan ikke musikaler som teatrene har brukt veldig mange penger på settes opp videre, eller settes opp igjen? Det samme gjelder opera.

Han mener det på mange måter er en slags sløsing med ressurser i etterkant av at teatrene setter opp nye verk.

– De fleste nye verk får ikke gode kritikker. Det må man bare se bort fra, og i stedet tenke hva er det med dette verket som kan forbedres og gjøres bedre.

Selv fikk han en ny mulighet til å sette opp Den fjerde nattevakt. Syv år etter første oppsetning.

– De andre i panelet påpekte som et problem at det ikke kommer folk på nye forestillinger…

– Det er bare tull. Jeg har hatt fire produksjoner på Den Norske Opera & Ballett. Alle har hatt utsolgte hus. Det har nok noe med det stoffet jeg har bygget operaene på. Da jeg valgte å skrive en opera over Johan Falkbergets roman Den fjerde nattevakt, så kom hele Røros. Det var flere som kom, som aldri hadde vært på operaen før. Men da kjøpte de moderne musikk. Så det handler om å finne den rette inngangen.

– Er det delvis via nettopp den nasjonalromantikken Boye kritiserer?

– Jeg vil ikke kalle det nasjonalromantikk. De stykkene jeg har laget har kjente titler fordi de er basert på kjente romaner. Vil du kategorisere Den fjerde nattevakt som nasjonalromantisk, får du bare gjøre det. Det er en fantastisk roman, med en universell historie, fra den norske tradisjonen. Den norske tradisjonen er ikke uinteressant, avslutter Kverndokk.

Trekker ikke folk
Under debatten var altså både Mona Levin og Bjørn Heiseldal enige om at det ikke kom nok publikum til nye forestillinger til at disse blir lønnsomme. Heiseldal viste til at hverken De tre musketerer eller Spamalot har noe overskudd å vise til.

Per Boye Hansen mente på sin side at en ikke kan forvente flere nyskrevne verk.

– Kverndokk sier at det kommer publikum også til nye forestillinger, og at det derfor bør satses mer på dette. Mener du at dette ikke er sant?

– Nja. Operaen Kverndokk har hatt på hovedscenen hos oss solgte veldig bra. Men nå går jo det meste av det som er på hovedscenen godt. Skulle jeg derimot slengt litt tilbake til ham der, så ville det ikke vært så veldig lystig å se på dekningsbidraget også for den operaen, sier Boye Hansen.

Det er ifølge Boye Hansen nemlig ikke nødvendigvis slik at det Operaen sitter igjen med etter at de variable kostnadene er trukket fra er en positiv sum, selv om billettsalget har vært godt.

Trangere rammer
Han mener videre at i volum så setter Den norske Opera & Ballett opp så mye som man kan forvente av nye norske verk.

– Det ville overraske meg om vi ville være i stand til å øke de rammene fremover. Snarere vil det gå i den andre retningen. Det er i hvert fall min spådom.

– Rammene blir trangere og trangere. Og det blir vanskelig å få inn inntektene. Den moderne musikken tilhører den delen av virksomheten vår som er mest kostnadskrevende, både når det gjelder arbeidet med å få bestillingen inn som avtalt, og den har høyere risiko med tanke på besøkende. I tillegg er det stort sett lavere inntekter.

– Du var også svært kritisk til det du omtalte som en nasjonalromantisk tilnærming til norsk musikk. Synes du det som skrives har feil utgangspunkt?

– Neida. Men det er viktig å definere hva vi mener med norsk. Vi må kvitte oss med den tradisjonelle forståelsen av at den norske musikken skal være et slags identitetsskapende bidrag til oss nordmenn. Selvfølgelig også fordi vårt samfunn har forandret seg fullstendig, og svaret på spørsmålet hva det vil si å være norsk, er et helt annet enn det var for bare kort tid siden.

En tilsvarende nostalgisk tankegang til det identitetsskapende mener Boye Hansen å finne både i kunstmusikken, og til dels i jazz. Årsaken tror han kan ligge i at slik argumentasjon brukes i søknadssammenheng, for å påvirke politiske eller kunstneriske beslutninger i «riktig» retning.

– Det har vært en del eksempler på at det ikke har vært direkte vellykket. For eksempel rundt OL på Lillehammer, i 1994, hvor alt skulle være norsk. Det var en ganske fæl opplevelse. Men det har blitt bedre.

Jeg er ikke så sikker på at vi trenger mer musikk, men vi trenger bedre musikk.

– Ser du noen grep som kan gjøres for at dette skal endres ytterligere?

– De grepene blir nok tatt. Nå svarte jeg på dette nettopp fordi formuleringen var sånn: Hva skal vi gjøre for å få mer norsk musikk? Da problematiserte jeg begge de kravene. Jeg er ikke så sikker på at vi trenger mer musikk, men vi trenger bedre musikk. Og trenger vi mer norsk musikk, så må vi definere hva norsk musikk er.

– Synes du det lages mye dårlig musikk?

– Ja. Jeg synes det. Det er musikk over alt, og det presenteres musikk på en måte som reduserer den til støy, bakgrunnslyd, helt ureflektert. Musikken har infiltrert mye kommunikasjon som fjerner den fra det den har potensialet til å være; en interessant og fin kommunikasjonsmåte.

Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige ballade.no. Per i dag er NOPA, NKF, MFO og NMFF medlemmer i Foreningen Ballade.

Publisert:

Del: