© Arild Hansen

I det gode selskap

Et av mine første minner er at jeg sitter på med mor, vi er i Furnes, og møter en liten buss langs veien. Mor sier høytidelig at der, der kjører bussen til Ole Ivars.

Kalender

Ole Ivars’ samlede produksjon kan beskrives med få ord og avfeies med enda færre. De lager musikk av det lette slaget, en musikk å danse til, og synge til i fylla. Musikk å gråte til når livet oppleves urettferdig, uoverkommelig eller tungt. Samtidig er bandet elsket og respektert av en stor fanskare, som finner mening i Ole Ivars’ låter.

I sentrum for beundringen ligger, kanskje noe overraskende for et danseband, sangtekstene. I biografien om bandet og i ferske intervjuer kommer den samme betraktningen fram, igjen og igjen: Tekstene har reddet folks liv, og gitt mening til andres. Ole Ivars byr på mer enn bare noen minutter med underholdning i en ellers kjedelig hverdag.

En liten tekstanalyse av Ole Ivars avdekker enkelte strukturer som går igjen. Mye kan oppsummeres i tekstlinjen «En får væra som en er, når en itte vart som en sku, inni er vi like både je og du». Mange av Ole Ivars’ mest populære låter har perspektivet til mennesker som er nede på rangstigen, og ser på arrogante mennesker som tror de vet bedre.

Les også: – Å utelate er også politikk

I sangen «Du kan kysse meg der» møter vi slike bedrevitere. Det første verset er rettet til mennesker som «mener du er bedre enn det je er og som mener je har dårlig smak». Det neste er rettet til folk med penger som «trur at din rolle som rikmann trur at du er mye mere verdt». Et senere vers synges «til deg som ser jævelen i kortspell og fanden i en fiolin». I refrengene oppfordres så hver enkelt av maktmenneskene til å kysse sangeren i ræva. Det konkluderer med at «alle som stikk nasan i været, du er et menneske du som je».

”Kongen av campingplassen” handler om en arrogant mann som låner for å få råd til en finere campingvogn enn han har råd til, og med det vil jukse seg opp på den sosiale rangstigen. I ønsket om å være bedre tråkker han på andre folk.

”Nei så tjukk du er blitt”, handler om det som de siste tjue årene er blitt den norske arbeiderklassens svøpe: Overvekt. Det som en gang var en klassemarkør for overflod, stand og styrke, er gradvis blitt tegn på lav klassetilhørighet. I ”Nei så tjukk du er blitt” blir hovedpersonen stadig konfrontert med at han er overvektig, og sangen i sin helhet er et forsvar for de nye, overvektige kroppene til arbeiderklassen.

Gjenklang av jantelov
Ole Ivars’ motstandere i mange av tekstene er med andre ord fanatikere, kultursnobber, og selvgode rikfolk, alle som ikke vil la folk flest leve sine liv i fred. Bandet forsvarer dem som sitter nederst ved bordet. Måten de gjør det på er ikke helt uproblematisk.

Dersom jeg tar på meg mine kulturradikale Blindern-briller, tilegnet gjennom noen år med kulturstudier på universitetet, så ser ikke budskapet til Ole Ivars helt bra ut. Å gi livsstilsråd, opplæring i kulturell kapital og å oppfordre til å ta sjanser som kan stimulere til økonomisk vekst i privathusholdninger, kan forbedre livene til de som er nederst i hierarkiet. Et ønske om å hjelpe en person til å endre seg er ikke nødvendigvis et utslag av arroganse.

Ole Ivars’ tekster kan i tillegg vise til et samfunn med lite sjenerøsitet, der en i bakgrunnen hører en gjenklang av janteloven: Her skal ingen få tro de er bedre enn andre, ingen skal få komme med innspill om smak eller økonomi, ingen skal skaffe seg et bedre liv enn andre. Med Blindern-briller er Ole Ivars kulturelt sett reaksjonære.

Men så tar jeg kulturraddisbrillene av igjen. Og ser klart. For jeg elsker Ole Ivars. Skamløst! Gi meg en lørdagskveld i sofaen, en god armkrok, nystekt frossenpizza, potetgull, lightbrus og Ole Ivars på stereoanlegget, og jeg er en lykkelig mann.

Les også: Eldar Vågan er Gud

Ole Ivars er der likevel
Jeg skulle egentlig ha skrevet denne teksten tidligere, det føles nesten feigt å hylle Ole Ivars nå, for timingen har aldri vært bedre for å stå fram som fan av Ole Ivars. Offentligheten har de siste årene tatt bandet til brystet mer enn noen andre danseband i Norge.

Nå som bandet fyller femti skal det feires med musikal på Nationaltheatrets mer eksperimentelle scene på Torshov og festaften i Oslo konserthus. Aftenposten spør i en egen artikkel om det er lov å like bandet nå, og høvdingene av danseband inviteres til å snakke om musikken sin hos middelklassens talkshowdronning, Lindmo.

Jeg er altså i godt selskap når jeg skriver om Ole Ivars. Men saken er den at jeg går inn i dette med en parallell sidehistorie. Jeg kommer i likhet med Ole Ivars fra Hedemarken, samlebetegnelsen på Ringsaker, Hamar, Løten og Stange, kommunene som ligger langs E6 mellom Minnesund og Lillehammer. Også kjent som Prøysenland.

Les også: Den siste platemogulen

Jeg er ikke en enkel gutt fra landet. Jeg har en universitetsutdannelse. Da jeg var femten og Ole Ivars fikk comeback i 1992 hørte jeg på Lou Reed og the Beatles, senere har jeg brukt mye av voksenlivet på å lytte meg opp på samtidsmusikk, støymusikk og annet fra den alternative musikken.

Jeg har som musiker fått gitt ut plater som høres ut som Arne Nordheims onde fetter på speed eller blackmetal av smurfer på LSD. Videre skriver jeg kunstanmeldelser og er kurator for kunstutstillinger av den sorten som får en del til å ønske kutt i statsbudsjettets kulturpost. Jeg er homo og estetiker, liker å lese lyrikk og franske filosofer og synes at P2 er en storartet radiokanal. Likevel er Ole Ivars der, og de har vært der hele tida.

En annen tid
Et av mine første minner er at jeg sitter på med mor, vi kjører bil gjennom Brumunddal, i retning Hamar, vi er i Furnes, og møter en liten buss langs veien. Mor sier høytidelig at der, der kjører bussen til Ole Ivars. Senere, da jeg var litt eldre, fortalte hun meg om Ivar Grønnsveen som hadde dødd så ung av hjertefeil, en dødsmytologi på linje med de til Elvis og John Lennon.

Det var hos naboen, Berit Johansen at jeg første gang hørte Lasse Johansens fløyelsmyke stemme, han som tok over som vokalist etter Grønnsveen. Jeg kan når som helst sette meg selv tretti år tilbake i tid, til stua til Berit den gang og fram til nylig har hun jobbet hos klesbutikken Ulven i Brumunddal. Berit er gift med snekkeren Odd. Naboene på nedsiden av mor og fars hus har hele tiden vært Ingrid og Odd, frisør og industriarbeider.

Jeg kan ikke si at jeg kjente eller kjente til noen med høyere utdannelse i barndommen, kanskje med unntak av et lærerpar, presten, doktoren, læreren og hun strenge, kortklipte på apoteket. En annen verden, en annen tid.

Ole Ivars sitter i meg fra denne tiden. Jeg er sønn en traktormekaniker, som de siste tjuefem årene i yrkeskarrieren solgte traktorer og landbruksredskap. Mora mi tok fagbrev først i slutten av førtiåra, etter at mye av voksenlivet hadde gått til å jobbe i et bakeriutsalg og som hjemmeværende husmor.

Begge foreldrene mine var barn av fedre som var født inn i husmannsfamilier. Jeg er bare to generasjoner unna det laveste en kunne komme i Norge for hundre år siden, de var husmenn. De norske livegne. Slaveri på norsk. Sult og fattigdom. Lua i handa. Fornedring og avmakt.

Samtidig er ikke min familiehistorie noe unntak på Hedemarken. Klasseskillene var for hundre år siden knallharde, på liv og død. De kulturelle skillene mellom høy og lav var indikatorer på om en hadde nok mat eller ikke, om en hadde råd til mer enn ett par sko til hvert av barna, om barna fikk leker, fritid eller videre skolegang. De som eide og hadde og visste, hadde makta. De som var uten makt hadde til gjengjeld ingen ting.

Vanskelig å klatre opp
Grensene mellom klassene forble tydelige, selv i etterkrigstiden, boligstandard, fritidsinteresser, dialektbruk, klesstil og politisk ståsted. Skiller i tankestrukturer, språk, smak, verdier og verdensbilde dannet over generasjoner horisontale skiller i den lokale kulturen. Å klatre over klasseskillene var i mine bestefedres tid umulig og utenkelig. Selv for min generasjon var det tøft. Hedmark fylke har pleid å være fylket i Norge med lavest utdannelsessnitt. Ringsaker, den største kommunen på Hedemarken, har igjen vært kommunen i Hedmark med lavest snitt. Folk blir født inn i strukturer der de ofte blir værende.

Siste nytt rett i innboksen: Ballades nyhetsmail

Generasjonen mellom bestefedrene mine og meg, etterkrigsgenerasjonen, ble kjent for den store utdannelsesrevolusjonen, som åpnet for sosial klatring for mange. Men mange krasjet i et usynlig tak. Skomakerens barn forble ved farens lest. Folk med store evner, forble folk med enkle titler og repetitive arbeidsoppgaver. Strukturene man kjempet mot var for sterke. Det å bevege seg oppover forble vanskelig.

Det er flere mekanismer som står bak. I en kultur der makta rådde, ble det å klatre oppover fort et svik, eller det forble en umulig mulighet. Noen måtte bli igjen for å gjøre det manuelle arbeidet, arbeidet som betalte seg dårlig, eller som var risikabelt eller tungt. Ikke alle kunne leve av å forske på, tilrettelegge, skattlegge, planlegge eller administrere arbeidsfolks arbeid.

I dette dannet det seg stolthet over å være del av de som ble igjen, de uten særlig penger eller makt. En trassighet, der ingen skulle komme og si hvordan en skulle leve livet sitt. En får væra som en er, når en itte vart som en sku.

I faren min sin skoleklasse var det et smalt antall som fikk seg utdannelse ut over det vi dag regner som videregående skole. Utdannelsesrevolusjonen nådde ytterst få av elevene som gikk ut av sjuende klasse i bygdene på Hedemarken i 1961. Ole Ivars er del av denne generasjonen, kjernen i bandet er født i årene etter krigen.

Det er også dette som er kjernen i deres tilhørerskare. Deres første runde med berømmelse kom på slutten av 1960-tallet, den gang de var tenåringshelter. Ole Ivars tjente til sine første instrumenter og biler ved en serie konserter på forsamlingslokalet Veldrom, hundre meter unna barndomshjemmet mitt.

Veldrom, som fylte 100 år i fjor, er forholdsvis fullt om det er en fest med hundre gjester der. Er det tre hundre til stede er lokalet uforsvarlig fylt opp. Ole Ivars skal i henhold til Veldroms historie en gang mot sekstitallets slutt ha spilt for over sju hundre betalende gjester. Et halvfullt Rockefeller, inne i et tømmerhus i ei lita bygd. Og her spilte de igjen og igjen. De regelmessige konsertene står omtalt i bandbiografien, folk kom reisende fra hele Hedemarken for å høre og se.

Comeback med Tylden
Ole Ivars’ karriere etter gjennombruddet på slutten av sekstitallet fikk ingen direkte kontinuitet. Bandet spilte ute regelmessig, de var kjente og hadde noen mindre hits, men det var ingen selvfølge lenger med fullt hus, eller gullplater. Ikke var det noen selvfølge at de spilte gamle hits heller, låttilfanget ble vidt og rart.

Etter et syttitall preget av splittelser i besetningen og jazzrock med blåserekker, og et åttitall preget av resirkulert svensktopp og syntetiske fibre i grelle farger, klarte endelig Ole Ivars fra slutten av 80-tallet å revitalisere seg til det bandet vi kjenner i dag. Bandet gikk tilbake til å synge egne låter på norsk, og rendyrket tekster som målbar folkelige syn på livet.

Ole Ivars fikk sitt comeback i små porsjoner fra 1992 av. Audun Tylden, dansebandkongen, plukket opp bandet, og gjennom en rekke strategisk kloke mediastunts fikk de stor oppmerksomhet. Tyldens rolle i Ole Ivars’ andre gullalder, de siste drøye tjue årene kan ikke overvurderes.

Les også: Til minne om Audun Tylden

Av originalbesetningen var det på tidlig 1990-tall bare to igjen: Ole Ødegård på tangenter og Arne Willy Foss på treblåseinstrumenter. Arild Engh hadde kommet inn på trommer i 1978 eller 1982, den litt dårlig korrekturleste biografien sier ett årstall, nettet et annet. William Kristoffersen var blitt bassist, vokalist og senere låtskriver i bandet fra 1983, det er han vi kan takke for nesten alt av Ole Ivars’ nyere, legendariske låtmateriale.

Da Lasse Johansen i 1988 sa fra seg jobben som vokalist etter at han ble nyfrelst kristen, hadde Tore Halvorsen troppet inn på vokal og gitar. En jobb han hadde blitt tilbudt allerede da Ivar Grønnsveen gikk bort i 1973. Femten år etter på kom han inn som et kirsebær på toppen av glasuren av kaka.

Timingen til comebacket var perfekt. I 1992 var etterkrigsgenerasjonen midt i førtiårene klare for å gå ut igjen og danse. Ungene var ute av redet. Økonomien var for de fleste som ikke klatret i hierarkiet endelig reddet, og jobbsituasjonen oversiktlig. Det var tid for en velfortjent dans for en hardtarbeidende generasjon. Og de danset til Ole Ivars, igjen.

Ole Ivars definerte tidlig på 1990-tallet fenomenet dansegallaer, arrangementer der tusener av tilskuere møter opp. Tilbakevendingen til norsk språk, og folkelige tekster om norske folketradisjoner som hytter, campingplassen og harryturer var timet helt perfekt. 90-tallet var midlertidig nasjonalistisk oppblomstring med EU-kamp, furuinteriører, norsk landslagsfotballs storhetstid, OL på Lillehammer og så videre. Danseband på norsk om norske forhold var i tiden. Bandet ble folkeeie, en slags nasjonalskatt. Bandet som spilte til dans da Operaen i Oslo ble innviet.

Hjem til jul
Ole Ivars er hele landets band, men kommer fra Hedemarken. Den lengste sammenhengende tradisjonen deres, er å spille til julebord på Rica Olrud Hotell, i Ringsaker kommune. Siden 1984 har bandet spilt juleshow på Olrud, der også medlemmer i fanklubben kommer tilkjørt i buss, der bandmedlemmenes nærmeste familie og venner fra lokalmiljøet er til stede. Jeg har visst om disse konsertene en årrekke, men først trettiende året på rad, rett før jula 2013 kom jeg meg dit.

Evenementet er et julebord. Jeg spiser, drikker meg brisen, beveger meg ned noen minutter forsinket, og Ole Ivars er i gang. På en scene dekorert med et digert seil av et bandbilde ser jeg bandet spille. De er akkurat som på TV, bare litt eldre. Ole Ødegårds mage bak tangentene er større enn sist. Men så har han da en unnskyldning for sin solide pondus, han har vært med i bandet helt siden starten.

Arne Willy Foss alternerer mellom tverrfløyte, klarinett og saksofon, han tar med seg sistnevnte på turne rundt i salen, fortsetter å spille, med monitorene diskret plassert som øreplugger. William Kristoffersen synger på en og annen sang, spiller og smiler, slik bare han kan. Bjørn Elvestad, som ble med som fast medlem i 1996, er altmuligmann, slik han pleier.

Les også: Følelsan dæm slit i mæ

Bandet eier scenen, de beveger publikum, slik en hjulvisp pisker krem. Men publikum, en stor del av dem danser ikke like lett i svingene. Isjias, lumbago, revmatisme, artroser og proteser. Krykker, briller og høreapparat. Publikum er til stor grad i reparasjonsalderen. Selvsagt er det en del unge her også, men flertallet er på alder med bandet. Dette er straffen for å ha hatt en karriere over tid. Iggy Pop har ikke hatt en hit på 35 år, så er også kjernepublikummet fremdeles den samme alderen som Iggy selv var sist gang han lagde en plate som solgte: 29.

En surrealistisk erkjennelse
Denne gjengen på Olrud, som først danset til Ole Ivars på lokalet da de var unge, og for tjue år siden vendte tilbake til dansegulvet i sin andre ungdomstid, er i ferd med å nærme seg pensjonsalderen. Jeg går på toalettet, ser meg selv i speilet og konstaterer at jeg faktisk nærmer meg førti, en erkjennelse som føles like surrealistisk som at Ole Ivars en gang vil slutte å spille.

Men faktum er dette: En gang vil Ole Ivars ikke lenger stå der oppe. En gang, i kanskje ikke alt for fjern framtid, vil musikken til Ole Ivars miste mening. Filmopptak av dansen vil vise framtidige generasjoner et kollektivt ritual som for dem er like fjernt, som svarthvite filmopptak av menn med spaserstokk som løfter hatten på Carl Johan er for oss i dag. En dag vil jeg også være gammel, får vi tro, gudene veit hva jeg kommer til å danse til? Kommer vi til å få geriatriinngang på Øyafestivalen? Vil Hove by på hvilerom for slitne lemmer, og smørestasjon for rullatorhjul? Jeg vet ikke.

Bandets trommeslager gjør det ikke enestående bra denne kvelden. Han er en grei rocketrommis, han er solid, lager driv, gjør jobben. Men han er altså ikke Arild Engh, som er syk, og har vært det flere ganger, men som med enestående vilje har presset seg videre og stadig kommet tilbake .Jeg savner Engh bak trommene. Han har en bred spillebakgrunn, kunne spille jazz, blues, metall og det meste annet. Dynamikken og drivet, følsomheten og friheten i spillet til Engh lar seg ikke kopiere av en vikar. Det forteller at bandet ikke kan leve evig.

Framtidsoptimisme
I et intervju i Aftenposten på selveste julaften 2013 blir låtskriver Kristoffersen stilt det ultimate spørsmålet:

— Hva skal til for at Ole Ivars kaster inn håndkleet?
— Sykdom, kvitterer Kristoffersen. – Det er det vanskeligste vi gjør, å spille uten hverandre. Man kan spille uten noen, men man kan ikke spille uten alle.

I et fjernsynsportrett tidligere samme år blir Kristoffersen spurt om dansebandmusikkens framtid. «Jeg ser vel kanskje ikke helt lyst på (framtiden til) dansebandmusikken, sånn som den er i dag. Men at vi i Ole Ivars skal greie å holde på noen år til og ha en posisjon i norsk kulturliv, det trur jeg på.»

I svaret ligger også framtidsoptimismen i Ole Ivars’ produksjon. Gjennom tekstene med folkelig innhold, og musikken som tangerer en rekke populære musikkgenre fra etterkrigstiden har bandet boret seg inn i vår felles kultur, vår folklore og vår nasjonale fortelling.

Nå i jubileumsåret blir musikk og tekster fra bandet kilde til en forestilling på Torshovteateret, en scene som normalt brukes for oppsetninger på siden av den etablerte dramatiske kanon. Ole Ivars er på vei inn i det gode selskapet. Materialet har nok substans til at det kan gjenfortelles i teateret. Låtene kan diskuteres i talkshows for middelklassen.

Ole Ivars vil leve videre på plater, på video, i våre hjerter, og i munnhell. Det vil gå lang tid før noen kan passere grensa til Sverige, uten å tenke på teksten til ”Jag trodde änglarna fanns”, eller trille inn en kjempecaravan på en campingplass, uten å nynne på ”Kongen av Campingplassen”.

Kilder:
Spellemannsblod – historien om Ole Ivars, av Brynhild Marit Berger Møllersen, Schibsted Forlagene, 2006
”Er det greit å si at vi hører på Ole Ivars nå?” av Maren Ørstavik i Aftenposten 24. desember 2013
Statistisk sentralbyrå (statistikk for 2001)
Kristoffersen i intervju med Kari Bay Haugen, februar 2013. Se intervjuet i sin helhet.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo