– Å utelate er også politikk
Ny doktogradsavhandling utforsker forholdet mellom dansebandmiljøet og det etablerte kulturlivet.
Heidi Stavrum er stipendiat ved Institutt for kultur og humanistiske fag ved Høgskolen i Telemark i Bø. Nå er hun inne i sluttspurten i arbeidet med doktorgradsavhandlingen «Danseband i Norge – en kulturanalytisk studie av et uutforsket fenomen», som handler om dansebandkulturen i Norge.
Les også:
Etter planen skal avhandlingen, som Stavrum kaller en kultursosiologisk studie av dansebandfeltet , være ferdig til sommeren.
Innenfor og utenfor
Stavrum har kartlagt dansebandmiljøet og undersøker hvordan feltet oppfatter seg selv. Avhandlingen har også grunnlag i en faglig posisjonering.
— Forsking om norsk kulturpolitikk har dreid seg om det som er støttet økonomisk av det offentlige og om kulturuttrykk som befinner seg innenfor etablerte institusjoner og felter. Det er ikke forsket på det som er utenfor alt, det som ikke er anmeldt og støttet, men som allikevel lever i beste velgående, sier Stavrum.
Hun mener at dansebandmiljøet i en viss forstand opererer parallelt med musikken arbeider med. Busk har gitt ut artister som Sputnik og Ronald.
— Det er et veldig stort felt, men har allikevel ikke fått oppmerksomhet fra akademisk hold. I antropologi og sosiologi har man tradisjon for å gå inn i ukjente kulturer eller marginaliserte grupper. I kulturforskningen har ikke dette vært diskutert i like store grad. I en kulturpolitisk diskusjon er det også politikk å utelate noe, og det er viktig å synliggjøre stemmene til de som befinner seg på utsiden av det etablerte, sier Stavrum.
Følg Ballade på Facebook
En politikk for alle
Ledige stillinger
Hun mener det er interessant å se hvordan dansebandpublikummet «står utenfor» sett med kulturpolitiske øyne.
— Publikummet betaler jo det det faktisk koster når de løser billetter til festivaler og dansegallaer, mens hver operabillett eller teaterbillett er subsidiert med flere hundre kroner. Det samme med platekjøp, platene dansebandfolket kjøper er ikke subsidiert på samme måte som plateutgivelser i mange andre sjangere er. Det er med andre ord viktig å tenke at kulturpolitikk og kulturpolitiske ordninger ikke bare er til for utøverne eller institusjonene i ulike felt, men at det er noe som skal komme befolkningen til gode, og helst alle i befolkningen, jamfør Anniken Huitfeldts politikk, sier Stavrum.
Ut på veien
Ifølge Stavrum er det ikke nødvendigvis et mål for dansebandmusikere å bli støttet av Norsk kulturråd eller andre offentlige instanser. Hun definerer «vi» som forskere, journalister, kulturbyråkrater og kunstnere, og mener «vi» ofte tenker at veien til anerkjennelse går gjennom Kulturrådet eller Kulturdepartementet.
Det er ikke tilfellet for miljøet hun studerer.
— Der er det aller viktigste å spille og gi ut musikk som dansebandfansen liker og kjøper. Og ikke minst er det viktig å spille musikken for publikummet der publikummet er. Og igjen, her tenker «vi» på den «vanlige» musikkmåten: at alt handler om plateutgivelser og platesalg. Men i dansebandfeltet er også spillejobbene avgjørende for å oppnå anerkjennelse. Du kommer ingen vei her med bare å gi ut plater, du må være ute på veien og spille for folket. Det er minst like viktig som å gi ut plater, sier Stavrum.
Les også:
Vil ha respekt
Dansebandartister blir ikke promotert og markedsført i media på samme måte som andre sjangre. Stavrum mener det henger sammen med at bygdekulturen lever utenfor kulturfeltets sentrale arenaer. Likevel har hun registrert at feltet ønsker respekt for sin musikk og aktivitet.
— I kulturpolitikken er demokratisering av kulturlivet en viktig målsetning, men det viser seg at det er bare de med høy utdannelse som går i operaen, ikke de som for eksempel liker danseband, jamfør Per Mangsets notat «Demokratisering av kulturen?». Dansebandfolket vil ikke på død og liv inn på Nationaltheatret eller Operaen. De er fornøyd med sin kultur og vil ha forståelse og respekt for det.
Stavrum sier, med henvisning tl Bård Kleppes kronikk «Det største sjokket», at dette publikummet ikke nødvendigvis ønsker å la seg danne gjennom å gå på visse forestillinger eller ta del i visse former for kultur som noen politikere sentralt bestemmer er viktig.
Hvorfor ikke tidligere?
Et åpenbart spørsmål til Stavrum er hvorfor dette feltet ikke er forsket på tidligere.
— Kritikken mot kulturpolitikkforskningen er at den forsker mest på kulturuttrykk som er støttet av det offentlige, og som er en del av den statlige kulturpolitikken. Man forsker bare på det etablerte og anerkjente, som ofte er det samme som det forskerne selv synes er god eller verdifull kunst og kultur.
Dette skyldes blant annet at mye av forskningen er gjort på oppdrag, der verken tema eller problemstillingene blir bestemt av forskere selv.
— Det er ikke så lett å gå utenfor det, man må ha finansiering, sier Stavrum.
