Ryfylke i sne (Foto: Ryfylke)

Ryfylke: Natur og geografi-fiksert støymusikk

Duoen Ryfylke er et av de nyeste tilskuddene på støyscenen i Norge. Sten Ove Toft og Stian Skagen er i ferd med å følge opp debuten fra 2004 med hele tre nye album. Før en turnè i våre vest-europeiske naboland, fikk Ballade Skagen og Toft til reflektere rundt støymusikkens framvekst innenfor musikk- og kunstinstitusjonene, og om støyens mer nylige entre i populærmusikken. -Det interessante er at det i dag blir referert mer til pønk, svart metal, og mørkere eksperimentelle musikalske uttrykk, sier Stian Skagen.

Kalender

Operagalla

09/08/2020 Kl. 19.00

Oslo

Opera Soirée

14/08/2020 Kl. 19.30

Viken

Cantango på Gamle Raadhus Scene

02/09/2020 Kl. 19:00

Oslo

El Muro Tango & Inés Cuello

19/09/2020 Kl. 20.00

Oslo

Legg til arrangement
Se alle

Av Carl Kristian Johansen

Det ferske magasinet Verksted #4: Sonic North, som ble gitt ut av Office For Contemporary Art Oslo, og dokumentarfilmen «Nor Noise» av Tom Hovinbøle (2004), er blant de første etablerte forsøkene på å se tilbake på utgangspunktene for støymusikk i Norge. Disse dokumentene reflekterer samtidig rundt dens utviklingen fram til i dag. Hvilken plass mener dere Ryfylke har i et slikt perspektiv?

Sten Ove Toft: – Den nye noisegenerasjonen, som vi er en del av, har hatt en mye større og bredere tilgang på musikken og informasjon rundt fenomenet enn hva som har vært tilfellet tidligere. Utviklingen går i generasjoner, og det er meget som har utviklet seg på ti år. Men vi savner litt fokuset på fremtiden og tanker om kommende førende retninger istedenfor å være så utpreget fokusert på fortiden og støyhistorien. Det er alltid ting å utsette på slike utgivelser, men det er ikke vår oppgave. Generelt er vi vel mer fremtidsfokusert enn hva Sonic North/NorNoise er, så man kan si vi at faller litt utenom begge disse. Men i Sonic North 2 eller NorNoise 2 er vi kanskje mer aktuelle?

Støy som produkt i mainstreamen

Kronikører av støymusikk griper gjerne fatt i Luigi Russolos installasjon «The Art of Noises» fra 1913, som det første musikkstykke med støy som hovedfokus. Veien videre derfra har enkelt fortalt gått via ”musique concrete” (Pierre Schaeffer, Pierre Henry) og John Cage, Karlheinz Stockhausen, og Arne Nordheim, når man snakker om den elektroniske musikken som bakteppe for støy. Støybegrepet har på mange måter tilhørt et institusjonalisert musikkliv. I Ryfylkes øyne, er støymusikken nå i ferd med å etablere seg på det kommersielle markedet?

Stian Skagen: -Referansene er mange til kunsthistorien og musikkhistorien. Det interessante i dag er at det blir referert mer til pønk, svart metal, og den mørkere siden av eksperimentelle musikalske uttrykk. Det forundrer at støymusikken heller mer i den retningen, enn i den konseptuelle akademiske tilnærmingen som Deathprod, Ryoji Ikeda, og den mer Raster Notoniske tilnærmingen til lyd (Raster Noton; tysk plateselskap, journ. anm.) står for. Så man kan vel si at støy nå har en mer folkelig forankring og er lettere tilgjengelig enn tidligere. «Det er jo rock for faen!», «The Shape Of Rock To Come», og «Metal Music Machine» er noen av tittlene på album fra støyscenen som indikerer dette.

Toft: -Som egen musikkretning har støy/improvisasjon alltid følt som veldig etablert i sin form. Når det kommer til kommersiell/generell etablering føles det som om man får mer aksept for det nå enn tidligere. Det fremstår også i det siste som om det gjøres forsøk på å ”hype” støy/improvisasjonsmusikk. Vi har ingenting imot dette, for det kan kanskje føre til at musikken blir anerkjent som en musikkretning som ikke bare er forbeholdt ekstremt sære og blodfattige gutter i tenårene. Men å erklære musikken som en sensasjon kan vi ikke bekjennne oss ved. Det blir interessant å se hvordan det kommer til å være om noen år, om dette bare blir en døgnflue eller får et skikkelig fortfeste. Heldigvis har vi en konsertserie som Dans For Voksne, konsertsteder som Spasibar og litt mindre enn før – Blå, – som gir plass til denne typen musikk. Disse kommer å nok til å fortsette med dette, men om publikum gjør det samme blir spennede å se.

Har dere noen kommentar til Lasse Marhaugs opptreden på Alarmprisen i den sammehengen?

–Vi trodde det nesten var tull da vi fikk høre det første gang. Kult gjort av Alarmprisen, selv om det i disse hype-dager kan fremstå litt tvetydig i forhold til hva de vil med det. Kanskje de skal ta igjen for at Spellemannsprisen var mer «oppdaterte», «unge» og «vitale» som nominerte Lasse i en kategori? Vi håper bare Lasse gir folk et mer uforglemmelig inntrykk enn for eksempel Mira Craig, noe han sikkert kommer til å gjøre, tror Toft.

Den norske støyen

Flere av støymusikkens utøvere i Norge har en akademisk bakgrunn, det gjelder også Toft og Skagen som er studenter på Kunstakademiet i Oslo. Har støymusikken generelt en sterkere forbindelse til akademier og kunstkretser enn til populærkulturen?

Toft: -I Norge er støy i større grad forankret i det høykulturelle, i kunstverdenen, mens i andre land som Belgia og USA er det mer av denne rock/metal-mentaliteten. Sonic Youth, og nyere band som Lightning Bolt, og norske Noxagt, er ofte inngangsbilletten for de som føler seg mer tilknyttet til rock fremfor kunstmusikk. Det er vel fokuset på energien og ekstremiteten som er forlokkende. Støyen føles bare mer og mer fremtredende i rocken og det føles ganske så forfriskende. Det er en spennende utvikling om det forsetter i dette tempoet. Det har nok noe med måten det blir introdusert på. Støyen har eksistert innenfor kunstverdenene lenge, men det er først når populærkulturen tar tak i det at det når ut til det generelle publikum.

Har den norske scenen noen særtrekk som gjør at den skiller seg ut i internasjonal sammenheng?

Skagen: – Internasjonalt snakker gjerne folk om den spesifikke «norske» lyden. Når det gjelder elektronisk musikk så er norsk støy i større grad ren noise satt inn i en komposisjon. Det er mer kunst enn i for eksempel USA, der de i større grad har tatt utgangspunkt i rytmer fra rock/metal og breakcore. Japan er i større grad kjent for totalt kaos, og mer preget av den gamle skolen som de selv startet for 25 år siden (Merzbow). Norge er litt snillere der, og mer gjennomtenkt. Norsk støy er også gjerne elektronisk og mindre performativ. Kjølig. Halvt maskin halvt menneske. Et land som Sverige med de mengder skog og vann, daler og tjern som finnes der, har et naturlig roligere mer ambientlignende sound, enn det norske. Vi tror at fjell, fjord, vintermørke, midtnattsol påvirker. Ta turen til Lysefjorden og skrik for fulle lunger, så ser dere hva vi mener. Gjerne i mai, litt sent på natten.

Autoaktivitet

«Boknafjord», Ryfylkes debutplate, antydet en forankring i natur og geografi framfor rock eller kunst. Deres nært forestående LP med navnet ”Morild/Nuema Brister” fortsetter å utforske naturfenomener, kombinert med språklige abstraksjoner. I hvilken retning bærer dette?

Toft: -Vel, utviklingen har gått gradvis så på en måte er det vanskelig for oss å se det helt konkret selv. Men utviklingen på plate fra forrige gang er tydelig, i og med at med den nye LP-en inneholder lengre komposisjoner (et spor på 19min og et på 20min30sek) i forhold til på «Boknafjord» fra 2004. Lydbildet har blitt litt seigere, mer detaljert og mer innvendt siden sist, og ikke så direkte. ”Morild/Nuema Brister” trenger nok flere gjennomlyttinger, men det er også vårt ønske. Det skal være en plate man bruker tid på for å oppdage nye elementer hver gang. Vi prøver å ikke legge for mye føringer på hvordan den skal lyttes på heller, derfor er det ingen markert A- eller B-side. Lytteren skal ha frihet til å legge sine egne føringer og betraktninger i hva som har blitt gjort. En autoaktiv plate.

Hva med CD-utgivelsen som slippes i mars?

Der ”Morild/Nuema Brister” kort fortalt er vår mørke droneplate, blir CD-en mer låtbasert og støyete. Uttrykksmessig kommer den i større grad til å ha mer energi og være mer direkte i sitt uttrykk, sier Toft.

På veien gjennom Vest-Europa treffer de MoHa! på et par datoer. Ryfylke og MoHa! har allerede kollidert en gang på Roggbif-sampler 05. Da ble de hetende RyMoHa!, og presenterte seg på sporet ”Mountains of Rock”.

–Vi kommer nok til å spille hver for oss, men er stemningen god skal du ikke se bort fra at vi gjør noe sammen som RyMoHa! Dette kan konsertarrangører se på som en åpen invitasjon – lås inn døtrene deres – vi kommer!

Ryfylke og MoHa! Er i disse dager på hver sine turneer i Europa. 30. januar møtes de i Amsterdam. For turnèlister og ytterligere info om Ryfylke, Roggbif Records, og MoHa!, og sideprosjektene til de respektive medlemmene, se disse lenkene: Ryfylke, Roggbif, MoHa! ”Raus aus Stavanger” er MoHa!s ferske album, mens Ryfylke slipper LP-en ”Morild/Nuema Brister” og CD i løpet av februar/mars.

Stillinger

Kantor/ organist

Kongsberg kirkelige fellesråd

Orkesterbibliotekar

Oslo-Filharmonien

Kantor/ kyrkjemusikar

Gloppen kyrkjelege fellesråd

Produsent

Riddu Riddu Festivála

Produsent

Kulturfabrikken Sortland KF

Programsjef

Bodø2024 IKS

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev