Løs opp knuten

I disse dager trekker knutepunktfestivalene frem evalueringer der de står til laud. De fungerer som argumenter for en ordning de har nytt godt av. Men det er dessverre en avsporing. Det er faktisk ikke dette debatten handler om. Det handler ikke om den enkelte festival og hvor god den er. Det handler om selve knutepunktordningen, og hvordan den fungerer og hvilken effekt den har.
Forslaget har vakt sterke reaksjoner, som i noen tilfeller er svært unyanserte. ”Krisekortet” trekkes opp, og man får inntrykk av at festivalene mister store deler av støtten. Man forsøker etter beste evne å få forslaget stoppet. Men så vidt jeg kjenner til har ingen foreslått å gi knutepunktfestivalene vesentlig mindre penger.
Monopol på mangfold?
Enkelte mener at mangfoldet forsvinner med denne endringen. Festivalsjef i Notodden Bluesfestival Jostein Forsberg uttaler til TA: «– Jeg er redd festivalene blir kliss like rundt omkring, «danskebåt» hele veien der de samme populære artistene spiller på alle festivalene.» En rask sjekk av årets festivaltildelinger fra Kulturrådet motbeviser påstanden ettertrykkelig. Snakk om mangfold! Jovisst er knutepunktfestivalene en del av mangfoldet, men de er ikke selve mangfoldet.
Systematisk skeivfordeling
Knutepunktfestivalene skal være såkalt kunstnerisk ledende, men det er politisk bestemt at de er det. Gjennom deres plassering på statsbudsjettet har de således vært gjenstand for direkte politisk styring. En festivalsjef kan bli overrumplet over én million i ekstra tilskudd i en valgkamp. Plasseringen gir også andre utslag. Ett års indeksregulering kan tilsvare summen av økningene til andre festivaler gjennom tiår hos Kulturrådet. Det forplanter seg så videre til fylkeskommunalt nivå, grunnet krav om fylkeskommunal medfinansiering. Dette er skeivfordeling satt i system. De store blir større.
Musikklivet er fullt av fyrtårn
Knutepunktfestivalene blir omtalt som store fyrtårn. Et fyrtårn handler ikke om å være størst. Det trenger ikke være et palass. Festivalene All Ears eller Punkt er i mine øyne vel så mye fyrtårn som Ultima. Store deler av norsk musikkliv består av slike små fyrtårn. Over hele landet. I debatten kan en få inntrykk av at forutsigbarhet og gode rammevilkår er noe som er forbeholdt de store festivalene, nettopp fordi de er så store. Alle trenger en viss grad av forutsigbarhet, men ingen bør være ”vernet” slik knutepunktfestivalene i praksis har vært.
Felles front
Når nå knutepunktfestivalene blir vurdert sammen med resten av musikkfestivalene, åpner det seg også noen muligheter. Musikkfeltet kan nå stå mer samlet for en styrking av arrangørfeltet, fremfor politisk lobbing for økt tilskudd til hver enkelt festival. Med de store festivalene på lag, gir det også interesseorganisasjonene mer tyngde. Knutepunktordningen virker å ha splittet opp, fremfor å forene.
Bedre balanse
Festival- og arrangørfeltet, ja hele musikkfeltet, ser annerledes ut i dag enn for 20 år siden. Det er en enorm aktivitet og et stort mangfold i uttrykk og aktører på alle nivå. Da må også tilskuddsordninger tilpasse seg og følge etter.
Jeg har derfor tro på en helhetlig festivalstøtte der det i større grad er like forutsetninger, og som er bærekraftig for flere. Og i den grad man skal lage store fyrtårn så bør man, fremfor å skalere opp festivalene ytterligere, heller gjøre de i stand til å lyse lengre enn noen få dager.
Året har 365 dager og helårsarrangørene i Norge trenger et løft. Vi må skape en bedre balanse og større ringvirkninger mellom festivaler og aktivitet resten av året. Vi bør derfor ikke bare se festivalfeltet under ett, men hele arrangørvirksomheten og de regionale kompetansesentrene. Avviklingen av hele knutepunktordningen er første steg på veien.
Eivind Kaasin er leder av konsertforeninga Havresekken, og tidligere leder for festivalen Bøgrend Autofest.