Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkter og refleksjoner.
Av Arnfinn Stendahl Rokne, museumsdirektør Norges musikkmuseum – Ringve og Rockheim, Museene i Sør-Trøndelag / Åarjel-Trööndelagen museumh
Arnfinn Stendahl Rokne (Foto: Maja Lindset)
Sonisk Musikkfilmfestival er ferdig for i år. Ein liten festival i Trondheim som kastar seg hodestups inn i musikkens verden på godt og vondt.
Ei visning gjorde ekstra sterkt inntrykk i år, både fordi den utfordrar korleis me snakkar og tenker om musikk, og fordi den gav håp og mot i ei tøff samtid. Det var ein kort film om eit ukrainsk pønkband med ein forfilm om ein kvinneleg afghansk songar og komponist som bur i Trondheim. Desse filmane viste oss kor viktig musikk er for overleving og sjølvopphalding.
I samfunnsdebatten snakkast det ofte om kunst generelt, og musikk spesielt, som noko me tar oss råd til. Eit overskotsfenomen me kan koste på oss når alle andre behov er dekt. Mat og klede og husly og materielle gode på det personelge plan. Infrastruktur, helse, forsvar, utdanning og lovpålagte oppgåver på samfunnsnivå. Når alt er dekt og me har tid og pengar til overs kan me unne oss å synge, spela, danse og lytte.
Men kva om det ikkje er slik? Kva om det er slik at musikk er eit basisbehov? Eit grunnleggande menneskeleg behov for tryggheit og fellesskap som oppstår i musikalske møter. Ein måte å uttrykke seg og forstå verden på som me treng aller mest når det røyner på som hardast.
Det er dette desse filmane viser oss. Krigen i Ukraina må ikkje kjempast ferdig før det blir tid og overskot til musikk. Tvert om – musikken gir meining til kvardagen. Den gir noko å stå opp for, noko å bruke seg sjølv på, noko å dele med andre.
Du har sikkert aldri høyrt om bandet Death Pill, og mest sannsynleg vil du aldri gå på konsert eller kjøpe ei plate med dei heller. Dei er ikkje kjente og dei spiller ikkje på store festivalar eller selg masse plater. Bandet består av tre kvinner splitta av krigen. I krisa som oppstod har nokon blitt og nokon dratt frå landet. Familiane er splitta med fedre ved fronten og barn på flukt i utlandet. Og det er i dette at musikken blir viktig.
Death Pill samlar seg og drar på turné fordi dei må. Dei må spele saman, dei må skape musikk, dei må turnere for at kvardagen skal gi meining. For at alt det andre i livet skal gi meining og at livet med krig skal bli til å halde ut. Denne lille filmen snur heile ideen om musikk som overskotsfenomen på hovudet og viser at det å skape og spela er grunnlaget for å overleva. Sjølvsagt saman med mat og klede og husly og tryggheit for barna og alt det andre me treng.
Men poenget er at denne korte, morosame og rørande fortellinga viser på ein veldig gjenkjenneleg måte at den såkalla behovspyramiden ikkje nødvendigvis er skrudd saman akkurat slik me har tenkt, og slik me ofte snakkar om grunnleggande behov i livet.
Ghawgha Taban er songar og komponist. Ho vaks opp i Afghanistan. No bur ho i Trondheim. På vegen hit har BBC lista ho opp som ei av 100 innflytelsesrike kvinner i verda i 2021, ho har vore friby-musikar i Harstad og hatt eit residensopphald gjennom organisasjonen Safemuse, som jobbar for å trygge forfølgde musikarar i verden.
Det er mange av dei. Rapporten The state of artistic freedom som kom i år, viser at forfølging av musikarar aukar og at saman med filmskaparar er dei den mest forfølgde gruppa av kunstnarar. Det er særleg farleg å vera kvinneleg musikar med minoritetsbakgrunn.
Ghawgha er det. Ho kjem frå folkegruppa Hazara. Ei folkegruppe med ein rik musikalsk tradisjon. Ho har både sunge det tradisjonelle repertoaret og skriv og gir ut ny musikk som finnast på alle strømmetjenestar. Ein periode var ho ei stemme ein ofte kunne høyre på radio og TV i Afghanistan.
Det er mykje å si om situasjonen til musikarar i Afghanistan, men kort oppsummert så er musikk forbode. Heilt totalt forbode. Likevel finnast den. Den finnast i alle. Og det finnast personar som Ghawgha som ikkje sluttar å synge. Som heller flyktar og som viser oss at det å uttrykke seg musikalsk er så grunnleggande viktig at ein er villig til å gi opp alt for å få drive med det.
Den korte filmen om Ghawgha, som ligg på nettsida til Safemuse, viser oss at musikk ikkje er eit overskotsfenomen. Det er noko mykje viktigare og djupare som står på spel enn at det er noko me driv med når me er mette og varme.
Me veit det vel eigentleg alle saman. For kva gjer du intuitivt når eit lite barn treng trøyst? Når du må mote deg opp og finne indre styrke? Eller når me saman skal feire, kjempe, samles, sørge, håpe, vinne eller trøyste? Me går til musikken, og me gjer det fordi det verkar. Det er akkurat dette desse små fortellingane minner oss om.
I møte med kunst kan me kjenne igjen noko i oss sjølv eller kjenne igjen oss sjølv i andre. Fortellingar om at musikken er så viktig at den trumfar krig og forfølging, fortel oss noko om når me kjem til å få bruk for musikken sjølv.
Den dagen det verkeleg røyner på kjem me alle til å trenge ein melodi å nynne på eller ein tekst å synge saman som styrker oss og gir meining i krevande situasjonar. Det visste dei som møttest for å synge salmar i protest mot avsettinga av biskopen utanfor Nidarosdomen i 1942, og det visste dei mellom en og to millionar personane som laga ei menneskelenke og song saman gjennom dei tre baltiske landa i 1989.
For den som les både historia og samtida så er det lett å sjå at musikken ikkje er eit overskotsfenomen. Eg håper verkeleg me slepp å bruke beredskapskassa. Men eg legg likevel ei sangbok i kassa mi. Det handlar tross alt om å overleva.
Prøysenprisene: Ærespris til Åse Kleveland, heder til de unge stemmene Neda Alaei og ULD
Prøysenprisene ble delt ut i Kulturkirken Jakob lørdag kveld, da både kultur- og musikklivets legende Åse Kleveland og de unge stemmene i trioen ULD og ungdomsbokforfatter Neda Alaei ble hedret.
– Du får ikke realisert en nisjeavis som Natt & Dag uten nærmest hjernedødt entusiastiske folk
Som siste redaktørduo i Natt & Dag måtte Geir Staurland og Eilif Guldvog Hartvedt balansere performativ skriving, kontroverser og stadig fallende inntekter, alt mens de forsøkte å bygge en offentlighet for norsk kultur. Nå reflekterer de over hva som driver dem, hvorfor musikkjournalistikken sliter, og hvordan neste generasjon kritikere kan finne sin plass.
Ballade video: Du kan ikke høre meg
Vi holder oss våkne med Uniah, Sikade, Nadia Essah, Åsmund Nesse, Død Drøm og Gluecifer. Og en times konsertfilm med Datarock.
Opera på norsk – er det noe å strebe etter?
I snart 50 år har Folkoperan i Stockholm drevet en kampanje for «å redde operakunsten». Trenger vi en redningsaksjon også i Norge? Absolutt, mener den tidligere teatersjefen Eirik Stubø, som nå regisserer opera med stor suksess.
Pianist Sanae Yoshida Årets utøver 2025
Hun er Norsk Komponistforenings "Årets utøver 2025". Fredag 21. november kl. 19.30 er det konsert og prisutdeling i Tøyen kirke i Oslo.
Fartein Valen for barn – er det mulig? Et videoessay
Hvordan kan vi formidle kompleks, klassisk musikk til barn – på en måte som tar dem på alvor?
