Komponist og fiolinist Ole-Henrik Moe ble som så mange andre rystet over Geir Johnsons bortgang. Samtidig er han takknemlig over tida med sin tidligere mentor, samarbeidspartner og venn. (Foto: Erik Valebrokk)

Inspirasjoner: Ole-Henrik Moe velger Geir Johnson

Ballade har snakket med samtidskomponisten og musikeren Ole-Henrik Moe om hans forhold til nylig avdøde Geir Johnson, en av de største påvirkningene i hans musikalske liv.

Kalender

I serien «Inspirasjoner» inviterer Ballade norske artister, musikere, sangdiktere og komponister til å snakke om utøvere eller opphavere som har betydd mye for dem i deres egne karrierer. Denne gangen har vi snakket med Ole-Henrik Noe, som velger seg Geir Johnson. Les alle «Inspirasjoner»-intervjuene journalist Erik Valebrokk har gjort på denne samlesiden.

• Ole-Henrik Moe, komponist og fiolinist. Han var elev hos Kaare Sæther ved Østlandets Musikkonservatorium, og studerte musikkvitenskap på Universitetet i Oslo. På 90-tallet og inn i 2000-tallet skrev Moe en rekke selvstendige verk og dessuten for film, teater og dans. Han er også kjent for sitt mangeårige samarbeid med Motorpsycho, og har jobbet mye med andre pop- og rockartister, blant dem Torgeir Waldemar, deLillos, Madrugada, Mimmi, Magne Furuholmen, Jaga Jazzist, Ulver, Cold Mailman, Jenny Hval, Jono el Grande og André Bratten. Født 4. april 1966, Oslo.

• Geir Johnson, komponist, dirigent, professor og mye mer. Skrev en rekke verker, primært innen samtidsmusikk, men var også vokalist i Johnny Banan Band, forløperen til det mer kjente The Aller Værste. Viktigst var likevel Johnsons posisjon i musikklivet, der han blant annet var med og startet avantgardefestivalen Music Factory og Ultimafestivalen. Han hadde en lang rekke verv og posisjoner, og etablerte flere andre festivaler og ensembler. I 2002 var han med og startet Parkteatret Scene. Johnson var dessuten redaktør av tidsskriftet Ballade fra 1986 til 1988 og fra 1994 til 1995. Født 13. juni 1953, Fredrikstad. Død 16. september 2021, Oslo.

– Hvorfor Geir Johnson?
– Jeg vil jo gjerne hedre ham fordi han har betydd ekstremt mye for meg, og han har betydd ekstremt mye for vanvittig mange i musikklivet, og i kunstlivet ellers. Jeg føler nesten at jeg har tatt ham litt for mye for gitt, sier Ole-Henrik Moe. Vi sitter på en kafé i Frognerparken, og det er gått noen korte uker siden Geir Johnson døde brått. Den triste hendelsen kom svært overraskende både på Moe og alle andre som kjente ham, og sjokkbølgene har ikke helt lagt seg.

– Han var så ressurssterk når det gjaldt involveringen, når det gjaldt hans verv, når det gjaldt hans ideer, når det gjaldt hans rolle som produsent, og dessuten hans rolle som kreativ komponist. Jeg ble kanskje litt bortskjemt av hans tilstedeværelse, slik at når han døde fikk jeg et sjokk. Det kom helt brått og uventet. Jeg hadde vært sammen med ham seks-syv dager før, tror jeg, på en konsert på Ladegården, minnes Moe.

– En pussig detalj er at jeg var sammen med en annen venn, men jeg følte plutselig at jeg ville sitte ved siden av Geir under konserten, helt sånn uten videre. Jeg er jo ikke synsk, jeg tror ikke så innmari mye på åndenes makt, men uansett så leser jeg plutselig på Facebook noen som skriver «kjære Geir» og sånn, og jeg tenker «jøss, hva betyr det?». Det tok lang tid før jeg snappet det opp, liksom. «Er han død?» Da var det mange tanker som tårnet seg opp. For eksempel dette med at han var så ressurssterk, og så altomfattende i sine verv, at man da får en sånn følelse av at han nesten blir en del av ens eget inventar, at du kan regne med ham såpass mye at du tar ham for gitt. Man blir litt bortskjemt.

– Føler du et snev av dårlig samvittighet her?
– Jeg gjør nok det, altså. Jeg skulle kanskje sagt litt mer at jeg satte pris på det han gjorde mens han levde.

At Geir Johnson satte sitt preg på menneskene rundt seg er det ikke tvil om, og også Ole-Henrik Moe skrev sine minneord på Facebook i kjølvannet av dødsfallet. Der innrømmet han nettopp det at han hadde tatt Johnson en smule for gitt, men han klarte samtidig å formidle sin takknemlighet overfor sin tidligere mentor, samarbeidspartner og venn.

Geir Johnson (Foto: Ann-Iren Ødeby)

– Hvor gammel var du første gang du traff Geir?
– Veldig interessant spørsmål! Jeg tror jeg var seks år gammel og traff ham så vidt. Da var han kjæreste med en god venninne av min søster som gikk sammen med ham på Nissen gymnas.

– Men så møtte du ham igjen på Henie Onstad kunstsenter?
– Ja, da han begynte som musikkoordinator der. Da var jeg vel 18-19 år gammel, tror jeg. Vi møtte hverandre med en konflikt. Han hadde nettopp blitt redaktør av tidsskriftet Ballade, og han hadde gjort om layouten så radikalt, og for meg så provoserende, at jeg ble litt rabiat. Og det er ganske interessant, at han til og med klarer å radikalisere en layout, det skal han virkelig ha. Da hadde vi en litt sur konflikt på grunn av det som varte i noen år, men jeg dro til Paris og studerte.

– Jeg hadde ikke noe mer med ham å gjøre før jeg kom tilbake til Norge og traff ham i 1990, fortsetter Ole-Henrik Moe.
– Da var han ansvarshavende for verdensmusikkfesten som han gjorde så framifrå bra. Det er den beste verdensmusikkfesten jeg har vært på. Jeg har vært på en fire-fem av dem, men den var helt uovertruffen. Da måtte jeg bare krype til korset og gratulere ham. Så begynte vi å snakke litt sånn pø om pø, og jeg begynte å forstå hvilke interesser og hva slags greier han egentlig sto for, at han var interessert i andre typer musikk enn det de fleste i Norge var. Her var jo samtidsmusikkfolka veldig europeisk sentrert, mens Geir hadde masse innflytelse fra USA og andre kontinenter. Han hadde helt andre referanser enn alle andre hadde, hvilket interesserte meg veldig.

Ole-Henrik Moe (Foto: Erik Valebrokk)

– I innlegget du skrev på Facebook etter at han døde refererer du til en situasjon der han lamslår både deg og dine medelever på musikkvitenskapstudiet.
– Det er også rundt 1990.

– Så da var dere altså vel forlikt?
– Det var vi, og vel så det. Jeg skulle begynne på institutt for musikk og teater og visste ikke helt hvor min plass i musikklivet skulle være. Jeg jobbet mest på et gartneri, men jeg tenkte jeg måtte prøve å finne ut et eller annet. Da begynte jeg på musikkvitenskap, og de fleste som var professorer der var mest opptatt av ledetoneharmonikken i Griegs sanger og den type ting. Jeg tenkte at jeg fikk tilpasse meg der, men jeg så at Geir Johnson skulle ha en forelesningsrekke om moderne musikkhistorie, så det måtte jeg jo følge med på. Da kommer han inn og sier at «Nå skal dere få musikkhistorie som dere aldri har hørt den før.» Det var bare så frigjørende, og så frelsende, fy fader. Da gravde han i hver avkrok og fant de mest weirde former for musikk du kunne tenke deg.

– Det høres ut som han har hatt enorm påvirkning på deg, men hadde du valgt en annen å snakke om i dette intervjuet om han ikke nettopp hadde dødd, tror du?
– Det har jeg ikke tenkt på, men jeg kunne jo snakket om Arne Nordheim. Han var læreren min i et par år, jeg jobbet litt for ham også, så jeg kunne gjort det, men jeg synes Cecilie Ore gjorde det så bra da hun snakket om ham i denne spalten. Da var ikke det noe problem, for å si det sånn, han var godt ivaretatt, og når det er sagt kunne jeg snakket om Cecilie Ore også. Hun er også svært viktig for meg. En annen jeg kunne ha nevnt er Svein Lyder Kahrs, som også er en komponist jeg har stor sans for. Men jeg streifet innom alt mulig av folk jeg har jobbet med. Jeg kunne snakket om Torgeir Waldemar, jeg kunne snakket om Ulver, jeg kunne snakket om mer praktiske ting jeg hadde gjort med forskjellige folk kanskje.

– Men når det gjelder ren inspirasjon og påvirkning er det kanskje ikke så mange som har virket sterkere på deg?
– Ikke i Norge, nei. Geir har vært ganske enerådende, faktisk.

LES OGSÅ: Ovasjoner for Ole-Henrik Moe, av Geir Johnson

Geir og Ole-Henrik ble tidsnok venner, men hvordan vil han beskrive forholdet dem imellom? I minneordet på Facebook skrev Ole-Henrik at Geir ikke bare var en venn som strøk ham medhårs, men at han kunne være kritisk og likevel alltid konstruktiv.
– Det var et forhold basert på veldig gjensidig respekt og forståelse. Han ble som en slags følgesvenn, en som av og til bare måtte gripe inn og ordne opp. Han kunne være veldig praktisk, og han kunne være veldig sånn «reddende». Hva gjør vi i en situasjon? Du har ikke rukket å skrive et verk du skal levere, sånne ting, hva gjør vi nå? «Jo, jeg tar en telefon sånn og sånn, så må du gjøre sånn og sånn», sa Geir. Han var en problemløser, veldig praktisk anlagt. Han hadde i tillegg en slags kompromissløshet for musikkens skyld, en grenseløs tro på musikken. Han kunne bli veldig misjonerende, og sa at vi må formidle stemmer som ikke blir hørt, vi må formidle det ingen andre ivaretar. Det er derfor Music Factory som han startet ble et veldig viktig supplement til Festspillene i Bergen. Det ble til slutt nesten viktigere enn festspillene, spør du meg, som er lei av bare å høre Leif Ove Andsnes kompe Lise Davidsen. Eller omvendt. Du kan bli litt lei av det.

– Hvordan påvirket Geir deg som komponist?
– For eksempel med formtenkning. Hvordan i all verden skal man sette sammen ting? Han hadde en veldig fri omgang med for eksempel spilleteknikker og gikk ikke av veien for å bruke teatrale elementer, eller for å bruke sitater og collageteknikker og sånne ting. Han var veldig leken med det. Et stykke som ligger meg veldig på hjertet at vi snart må få høre, er «Sentimental Journey» som han laget for orkester. Det har aldri blitt spilt, så vidt jeg vet. Her samplet han blant annet Ringo Starrs stemme inn på slutten av stykket. (Ringos versjon av «Sentimental Journey» var tittelsporet på hans første soloalbum, utgitt i 1970 – journ. komm.) Det skulle jeg veldig gjerne hørt.

Ole-Henrik Moe har vært inspirert av Geir Johnson gjennom mange år. – Han prøvde å ha hele spekteret. Jeg vil jo trekke strikken enda lenger, jeg vil ha avantgardemusikk på ishockeymatch og trylleshow og masse sånne ting. Jeg vil få den ut i alle mulige miljøer. (Foto: Erik Valebrokk)

– Jeg oppfatter at også det du driver med er veldig grenseløst og sjangeroverskridende. Du er ikke så opptatt av konvensjoner, virker det som. Er den tilnærmingen noe du lærte av Geir?
– Ja, det kan du si. Jeg ble i hvert fall inspirert til å tørre å se en ting på flere måter, og våge å «face the facts», for eksempel rundt samtidsmusikksituasjonen i dag. Hva er den for noe? Et lukket rom med ti tilhørere som hører på et klaverstykke, og så blir det ikke spilt mer? Det blir bare gravd ned i jorda. Spørsmålet er hva slags funksjon samtidsmusikken skal ha? Det er egentlig en veldig vanskelig ting å argumentere for. Ikke at jeg er noen talsmann for «sløseriombudsmannen» eller noe som helst, men Geir var veldig klar på at formidling er en viktig ting som komponister er nødt til å tenke på. Når han styrte Ultimafestivalen så gjorde han det på en veldig bra måte. Han hadde konserter tidlig på dagen, som var veldig lukkede, sånn type én pianist som spiller seriøs musikk på Musikkhøgskolen, men så hadde han også andre greier som Diamanda Galas som bader i blod og skriker på Rockefeller. Han prøvde å ha hele spekteret. Jeg vil jo trekke strikken enda lenger, jeg vil ha avantgardemusikk på ishockeymatch og trylleshow og masse sånne ting. Jeg vil få den ut i alle mulige miljøer.

Den gresk-amerikanske avantgarde-rockeren og komponisten Diamanda Galas har spilt på Ultima flere ganger, sist i 2012, da hun spilte med KORK i Kanonhallen i Oslo. «Med sin særegne musikk fylt av blod, død, skjønnhet, smerte og tortur har Diamanda Galás sjokkert, forundret og begeistret i over 30 år», skrev Deichmans musikkblogg om henne. Her kan du lese en tekst om Diamanda Galas her på Ballade, skrevet av Jenny Hval og publisert her 8. mars 2007. (Foto: Austin Young)

– Det er vel den eneste muligheten for samtidsmusikken å klare seg på, at den høres av flere?
– Ikke sant? Jeg prøver å misjonere innen pop og rock og prøver å lage noen overganger her og der, og tøyer strikken litt. Jeg prøver hele tiden og spør dem så pent jeg kan liksom. Noen sluker det jo rått, sånn som Torgeir Waldemar.

– Det du gjør på hans siste plate er ganske oppsiktsvekkende i rocksammenheng?
– Ja, det er det faktisk. Han er helt åpen for det, og han er også en strålende fyr, sier Ole-Henrik om Torgeir Waldemar, som inviterte ham til å lage et sett vignetter som binder sammen de forskjellige sangene på albumet Love, utgitt i 2020.

Hva er, ifølge Ole-Henrik Moe, det fineste Geir Johnson skrev som komponist?
– Jeg synes jo «Sentimental Journey» som altså ikke er spilt ennå må nevnes. Ellers har han jo laget «I Due Martelli» for fiolin og bratsj som er et veldig fint stykke som blant annet er blitt spilt av Clemens Merkel og hans kone Isabelle Bozzini, men da med cello i stedet for bratsj. Også liker jeg «Talking/Singing» som Geirs kone Siri Torjesen synger. Det er vel et av de få stykkene som faktisk er spilt inn kommersielt. Jeg må litt rødmende også si at Geir skrev et stykke for solofiolin til meg som han kalte «Slow Emotion». Det har vært spilt av andre, men ennå ikke av meg.

– Er det verker du har skrevet der vi kan høre Geirs påvirkning, eller helt konkret har hatt ham i tankene?
– Det er det. En av de mest emosjonelle opplevelsene i mitt liv var en periode med kjærlighetssorg hvor jeg var veldig langt nede. Jeg jobbet med en danseforestilling og alt var helt grått, i tåka. Da ringer Geir og sier «Hei, jeg vet du har mye å gjøre nå, men kan jeg få bestille et verk av deg for sinfonietta?» Det var den første store bestillingen jeg fikk. «Er du seriøs nå?», tenkte jeg. «Tror du på meg?», liksom. «Hvilken tillit gir du meg nå?», minnes Ole-Henrik.

– Da var det bare å tenke at jeg skulle gjøre mitt ytterste. Jeg ble helt superskjerpa, og kom meg fort opp av grøfta på grunn av det. Da var jeg veldig mottagelig for mye av Geirs tankegods, om amerikanske musikere og mye av det han hadde fortalt meg om Morton Feldman og ikke minst Alvin Lucier og de folka der, som var ting han kunne noe om. Da skrev jeg Chromamesis, og det har vært spilt to ganger, første gang av et ensemble i Sveits som heter Ensemble Laboratorium og av BIT20 Ensemble som det opprinnelig ble laget for. Da laget jeg masse sånne metallplater og klokker som skulle stemmes helt spesielt og sånn, det var veldig sære greier.

Guro Skumsnes Moe med oktobassen, Ole-Henrik Moe med picolettofiolinen – verdens største og verdens minste strengeinstrument. De to er del av kammerorkesteret The Touchables, som utforsker ytterpunkter i lydbildet. (Foto: Henrik Beck/Ny musikk)

– Apropos det, du har også skrevet for viskelær i stykket Eraser’s Edge. Hvordan passer viskelæret inn i det musikalske?
– Du, det kontrollerer overtoneforholdet i pianostrengene. Pianisten spiller bare på de tre laveste strengene, og så må det stå en person og kjøre et viskelær på de strengene. Da får du styrt overtonene og oppnår en slags wah-wah-effekt.

Med sine mange initiativ og etableringer av festivaler og orkestre, hadde Geir Johnson utvilsomt en enorm betydning for norsk musikkliv. Var han var en så stor kraft at han etterlater et vakuum?
– Både ja og nei. Han har plantet så mye gode ideer og så mye gode intensjoner og gitt så mye til så mange, at det i hvert fall er en veldig robust gjeng som kan fortsette arven hans, for å si det sånn. Men et vakuum blir det jo uansett, det er noe som mangler.

– Geir har jo helt åpenbart også hatt avgjørende betydning for deg. Klarer du å se for deg hvor du hadde vært om det ikke var for ham?
– Oi, he-he-he. Det er et spennende spørsmål. Det er vanskelig å svare sånn på stående fot. Hadde jeg vært klok hadde jeg kanskje dratt mer til utlandet og hentet impulser derfra i større grad. Jeg hadde kanskje blitt mer tradisjonalistisk Nordheim-påvirket og skrevet mer «tilpasningsvennlig» musikk, sånn som symfoniorkestrene bare kan ta opp av ermet. Jeg hadde nok ikke turt å være så crazy og kompromissløs, men det er ikke godt å vite, avslutter Ole-Henrik Moe.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev

Previous Next
Close
Test Caption
Test Description goes like this