Evigheten bakover
ANMELDELSE: Moes og Rønnekleivs karakteristiske skrap-tremolo er fascinerende fleksibelt: Det tilhører øyeblikket, men dreier musikkhistorien, skriver Emil Bernhardt om første konsert i nyMusikk-serien Clear Spot.
Clear Spot er navnet på nyMusikks nye konsertserie. Tanken er at komponister og musikere selv skal få presentere seg gjennom «å kuratere lyd i vår egen stue» – for å bruke nyMusikks egne ord. Ideen er god, og nyMusikks lokaler på Grønland i Oslo er velegnet. Samtidig er det viktig at dette lille miljøet ikke bare resirkulerer seg selv, og utfordringen må derfor være å gjøre utvidelsen av musikken reell, gjennom en refleksjon over hva åpenhet nå egentlig er for noe. Etter den første konserten er inntrykket riktignok at alt ligger til rette for dette.
Lavmælt ubestemmelighet
Seriens første kuratorer var komponist- og fiolinduoen Ole-Henrik Moe og Kari Rønnekleiv. 18. april hadde de samlet venner og kolleger til en todelt affære: Første del fant sted kl. 12, som en halvtimes disiplinert surrealisme signert Jono El Grande. Andre del var en lunere kveldsøkt med improvisasjoner i ulike formater. Det hele var, som jeg skal komme til, både variert og sympatisk.
Moe og Rønnekleiv er etterhvert godt etablerte navn på det vi kunne kalle den norske eksperimentelle scenen, i ordets videste (og dypeste) forstand. For duoen insisterer på en lavmælt ubestemmelighet, riktignok uten fakter, snarere ved ganske enkelt å dukke opp i de forskjelligste konstellasjoner: selvsagt som duo, men like gjerne som halvt bortvendte, men stadig pregnante akkompagnatører. Det er noe dypt fascinerende ved hvordan de, til tross for bevegeligheten, samtidig beholder en sikkerhet, kunstnerisk integritet og ikke minst tilstedeværelse i alt de gjør.
Disiplin – helt ute
Det siste kommer ikke minst til sin rett i improvisasjonsformatet. Men også i mer planlagte forløp vet de å finne seg til rette med sitt karakteristiske, svakt-hylende tremolo. Et godt eksempel her var dagens åpning: Ensemblet med navnet Vital Requiem presenterte det tilsynelatende nokså fjerne «Et suspensorium randfylt av musk – et statsstøttet, halvferdig makkverk om Norges kulturelle rolle i Europa» av Jono El Grande.
Moe/Rønnekleiv presenterer bandet: Seg selv på fiolin, bratsj og sag, Stefan Ibsen Zlatanos på blokkfløyte og sang, skuespiller Nils Jørgen Kaalstad som oppleser, og El Grande selv på gitar og pedaler. På publikums stoler ligger utdelt verkets libretto. Hva skal man si? Kanskje ikke for mye. Det hele er, som seg hør og bør, helt ute. Men, og viktigere: Det låter fint.
#gallery-8 {
margin: auto;
}
#gallery-8 .gallery-item {
float: left;
margin-top: 10px;
text-align: center;
width: 33%;
}
#gallery-8 img {
border: 2px solid #cfcfcf;
}
#gallery-8 .gallery-caption {
margin-left: 0;
}
/* see gallery_shortcode() in wp-includes/media.php */
F.v. Kari Rønnekleiv, Stefan Ibsen Zlatanos, Ole-Henrik Moe, Nils Jørgen Kaalstad og Jono El Grande. Foto: nyMusikk
Enkle, sammenflettede melodifragmenter danner et slags dramatisk potensial. Musikken er løs i snittet, men fint formet, hovedsakelig av Moe/Rønnekleiv/Zlatanos, men med El Grande slentrende, amatørisk på gitar og pedaler. Gjennom veven lyder Kaalstads stødige stemme.
For meg var det særlig hans fine lesning som sikret stramheten. Samtidig: Tekstarket ga også en følelse av oversikt, og disponeringen av elementene, med Zlatanos’ vokale innslag kombinert med Moes sag som et dramaturgisk høydepunkt, gjorde at formen fungerte fint. El Grandes hatt på snei var selvsagt med, riktignok sympatisk avstemt mot Moe og Rønnekleivs detaljrike skrap-akkompagnement. Og nettopp her er det slående hvordan deres komplekse teksturer, som for de fleste kanskje primært vil forbindes med en abstrakt samtidsmusikk, plutselig føyer seg inn i og kan belyse selv denne halvmakabre cabaret-musikken.
Nytt/gammelt
Når fleksibiliteten blir slående, må det, etter hva jeg kan bedømme, henge sammen med Moes/Rønnekleivs sjeldent finstilte ører. Men i en videre forstand, og fra et lytterperspektiv, gir den også en særegen vinkling av musikkhistorien. Det som etter høy- eller senmodernismen gjerne kalles «utvidede spilleteknikker» – skrap på stolen og treverket, høyt press på buen osv. osv. – fremstår i Moes og Rønnekleivs hender også som gamle, nærmest tidløse grep, som om de hintet om en evighet bakover.
Ledige stillinger
Slik skulle også Moe, med karakteristisk slagferdighet, introdusere den samiske musikeren Torgeir Vassvik, Moes og Rønnekleivs venn og kollega som fikk åpne kveldsøkten: «Vassviks musikk er ny musikk i beste forstand», sa Moe – «ny, men samtidig veldig gammel.» Sammen med Moe og Rønnekleiv utgjør Vassvik Global Fever Trio. Selv trakterer han ulike instrumenter, natursteiner på betonggulvet, i tillegg til strupesang av det mest forbløffende slaget. Det etter hvert skumringsmørke lokalet, varmet opp med noen smakfulle harpeklanger over høytalerne, skulle snart gi rom til trioens finstemte improvisasjoner.
Natur
Skjønt, Global Fever Trio ga oss vel snarere en slags potpourri, og tidvis fikk man fragmenter av noe som minnet om låter. Også her vendte Moes og Rønnekleivs særegne sound tilbake, som utdypende bakgrunn for Vassviks famlende, men like fullt stilsikre sveip.
Det som fra et lytter- og kritikersynspunkt kanskje særlig utmerker seg ved improvisasjonsformatet, er en slags nåets suverenitet, gjerne kombinert med en bestemt fornemmelse for natur, eller noe naturlig. Det naturlige er her ikke primært knyttet til Vassviks røtter i en folketradisjon, men heller til en overgivelse til det som skjer, og som må skje, i øyeblikket. På et mer generelt plan kan man spørre seg hva denne dyrkelsen av – og hengivelsen til – øyeblikket bunner i; hvordan kan vi forstå det elementet av natur som uvilkårlig kommer til overflaten i improvisasjonen? Det er befriende, ikke minst ved å rense ut ethvert spor av forhåndskalkulert prosedyre, befriende ettersom slike prosedyrer, har en lei tendens til å briste i det øyeblikket som er og blir aktuelt: fremføringens.
Kari Rønnekleiv, foto: nyMusikk
Improvisert kritikk?
Spørsmål som dette dukker opp også i andre del av kveldsøkten. Her er et ensemble bestående av Sofia Jernberg, stemme, Espen Reinertsen, tenorsax, Martin Taxt, tuba, Eivind Lønning, trompeter omgitt av duoen Moe/Rønnekleiv, nå med diverse e-bows på hver sin sither. Etter LaMonte Youngs oppfordring: «draw a straight line and follow it» trekker de sine vare teksturer gjennom tiden, og takket være musikernes finstilte ører og kompetanse i improvisasjonslandskapet, oppstår denne nåtidens triumf med samme selvsagte sikkerhet som i tilfellet før pause.
Fenomenet er utvilsomt fascinerende, men dette er ikke stedet for en nærmere analyse. Likevel tar jeg meg i å spørre hvordan det kan ha seg at denne sikkerheten oppstår. Teksturen er kompleks, det er seks ganger to ører som arbeider intenst – foruten publikums, og likevel treffer lyden rommet med en sjelden meningsfylde som resultat. Som kritiker slår det meg at kritikerens domene, den reflekterte ettertiden, i slike sammenhenger fremstår som dobbelt problematisk. Kanskje skulle vi heller – fortrinnsvis om det var flere av oss – ganske enkelt fortsatt der musikerne slapp? Som en fri ordveksling i forlengelsen av lyden, en improviserende kritikk som kanskje også kunne bygge ned den uheldige autoriteten som, oftest ufrivillig, har en tendens til å oppstå i kritiske tekster? Vet ikke, vet ikke.
Nå er det også mer problematiske sider ved improvisasjonen, særlig ettersom det alltid triumferende nåets autoritet kan kneble en mer langsiktig utvikling i storformen. Her har prosedyren utvilsomt et potensielt fortrinn mot øyeblikket, hvis intensitet tidvis slår over i utmattelse. Rekken av momenter når før eller siden en varighetsgrense, et punkt hvor den intense makuleringen av fortiden begynner å bli tvilsom. På den annen side hører det vel med til improvisatørens kompetanse – og en slik kan man definitivt fastslå blant utøverne vi snakker om her – en følelse for nettopp uttværet varighet. For denne kan true akkurat der hvor intensiteten nådde sitt høydepunkt. Eller som jeg i et øyeblikk av tvil skulle til å notere: «Improvisasjonen har også sine svakheter. En av dem er lengd …» Da var det slutt.
Clear Spot
Ole-Henrik Moe, Kari Rønnekleiv m.fl.
nyMusikk, Platousgt. 18
Torsdag 18. april kl. 12 og kl. 20
