Mange av Ballades lesere kjenner godt til musikkjournalist, skribent og musikkhistoriker Arvid Skancke-Knutsen, som dere blant annet møter her på Ballade hver fredag, i spalten Ballade video. Skancke-Knutsen var også det digitale Ballades første redaktør, fra 2000 til 2007.
Denne uka kom han tilfeldig over et bilde på Facebook han stusset ved. Bildet var postet av en venn av ham, og viste sistesiden i en bok, der sluttordene var skrevet inn for hånd, med kulepenn. Boka var Mary W. Shelleys Frankenstein, og sluttordene lød slik:
As he drifted away, I could just make out his final words.
“It’s okay if you just call me ‘Frankenstein’ instead of ‘Frankenstein’s Monster’.
I really don’t mind.”
THE END
Det var ikke uten grunn musikkjournalisten stusset ved teksten og bildet. Det var nemlig hans egen håndskrift, hans egen utgave av Frankenstein, og det var hans egen spøk, skrevet inn i boka i 1982. En bok han ikke hadde sett siden, men som nå på mystisk vis hadde begynt å leve sitt eget liv på nettet.
En liten samling av Skancke-Knutsens alternative slutt på fortellingen om Frankenstein. Eller Frankensteins monster (Foto: Skjermdump)
– Så la oss begynne der, Arvid – hva er historien med boka og din alternative slutt på den verdensberømte fortellingen?
– Jeg har alltid lest mye fantastisk litteratur. Denne utgaven var vel lest i filler, og i ferd med å falle fra hverandre. Så da tillot jeg meg å skrible ned en liten spøk, sikkert inspirert av mange års gransking av MAD Magazine. Det er jo en kjent sak at diskusjonene har gått om hva monsteret egentlig heter, der folk gjerne bare kaller ham Frankenstein.
– Husker du å ha registrert å ha mistet boka?
– Jeg skaffet meg i hvert fall en ny utgave. Og så ga jeg enten denne videre, eller leverte den til et loppemarked. Men den har vel vært mer hardfør enn jeg tenkte, og kanskje skiftet eiere et par ganger til. Et sted på veien har altså noen tatt dette bildet, som så begynte å leve sitt eget liv.
– Hvordan kom du over boka i sosiale medier?
– Det var helt tilfeldig. En venn av meg la ut en meme tirsdag denne uken, hentet fra en britisk litteraturgruppe på Facebook. Jeg begynte å undersøke litt, og fant ut at bildet har sirkulert på nettet i fire-fem år. Det har vært innom de fleste sosiale plattformer som forskjellige memer, blitt brukt av britiske bokhandlere – og også fått egne artikler på nettet.
– Jeg gjorde selv et enkelt googlesøk på «alternative endings Frankenstein». Og det dukket opp en drøss varianter av dette bildet av boka di. Det er jo en ganske bisarr greie, å plutselig se sin egen håndskrevne tekst i en roman man ikke har sett på nær 40 år plutselig dukke opp på nettet og i sosiale medier. Hva tenker du om det hele?
– Det sier jo noe om nettets irrganger. Det er jo litt spesielt å møte en nesten 40 år yngre utgave av seg selv i døren, uten å ane noe om at den vesle spøken på litt mystisk vis har begynt å leve sitt eget liv, lenge etter at boken var borte. Iblant blir teksten også gitt helt egne bakgrunnshistorier, etter det åpenbart internasjonale fjær og høns-prinsippet. Som da den britiske tabloidavisen Daily Mail trakk den frem som et eksempel på ”vandalisering” av offentlig eiendom.
– Daily Mail ser ut til å ha funnet bildet på en side fra universitetet i Oxford. Sitatet har til og med endt opp på pensumsider ved amerikanske høyskoler og universiteter – noe som er litt morsomt, siden jeg selv var nokså skolelei på denne tiden, og helst ville leve av å skrive om musikk. Moralen er vel uansett at man skal utvise litt sunn skepsis til hva man leser på Internett.
– Hva slags reaksjoner har du fått etter at det ble kjent at du er opphavspersonen?
– Bare hyggelige reaksjoner – og mange måpefjes på Facebook. Folk synes det er artig å se et litt aparte eksempel på hvordan Internett fungerer. Selv kan jeg feire 40-årsjubileum som musikkskribent i år, og må nok innrømme at den 17-årige utgaven av meg selv er den mest leste.
– For øvrig er jo Frankenstein et fascinerende tema, som er brukt som utgangspunkt av mange band og musikere, fra The Liverpool Scene og The Edgar Winter Group til Alice Cooper, Ice Cube og vår egen Moddi. Monsteret er åpenbart utstyrt med minst ni liv, og forblir en aktuell advarsel om ikke å tukle med naturen. Det går linjer fra Mary Shelleys roman fra 1818 til vår tids diskusjon om Artificial Intelligence.
Et utvalg memer av boka og det lille tillegget fra Arvid Skancke-Knutsen (Foto: Skjermbilde)
Nettets veier er til tider uransakelige. Det fikk nylig også de norske musikerne Sander Meland og Mathias Haukeland oppleve, da deres russelåt «Chernobyl 2017» ut av det blå ble en viral hit i Japan, uten at opphavsmennene ante hvordan. Plutselig var nettet fullt av dansende japanere, som brukte sangen til en slags regndans mot Korona.
– Om denne historien har noen allmenn interesse, ligger det kanskje i det at ting kan slumre i mange år, og deretter plutselig skyte fart, sier Arvid Skancke-Knutsen. – Det kan kanskje også være en liten oppmuntring for musikere og komponister – en dag fatter noen interesse for noe du selv for lengst har latt gå i glemmeboken. Så ikke mist motet!
Soulens arkivar
Han kalles hovedstadens soul-ekspert, og hobbyen hans er dyrere enn Burgund. Men for Tommy Søvik handler samlingen av sjeldne singler ikke om prestisje. I "Soul Voices" løfter han frem glemte artister og historier som formet en hel bevegelse.
Ballade video spesial: Musikal fra The Musical Slave
Kristin Vollset med original og imponerende film fra hestemiljøet i Dublin.
Hell und Dunkel for to akkordeoner: Sofia Gubaidulinas siste verk
Komponist Sofia Gubaidulina døde i mars i år. I august ble et nytt verk fremført, skrevet i samarbeid med akkordeonisten Geir Draugsvoll.
Bevar Gamle Munch som et levende kulturhus!
Skal Gamle Munch, Oslos gamle Munchmuseum på Tøyen, selges – eller skal det fortsette å være et levende kulturhus for hele byens befolkning?
Ballade video: Kampen for tilværelsen
Stev og sull med Vegar Vårdal, Alessandra, Lisa Dillan, Airbag, Hedvig Mollestad Trio, Leknes & The Layoffs x 2 og Gunerius.
– Kanskje vil lyden som lagres i kunsten overleve all digitalisering
Neste år er det 200 år siden grensen mellom Norge og Russland ble tegnet opp langs Pasvikelva. Nå har komponist og musiker Espen Sommer Eide laget utstilling om dette området, der bevaring og destruksjon blir to sider av samme sak.
