Vi fortsetter å undersøke musikkjournalistikkens tilstand, og lar sentrale stemmer i bransjen reflektere over hva som driver dem og hvor skoen trykker. Denne gangen har jeg møtt den siste redaktørduoen i Natt & Dag før gratisavisa igjen gikk konkurs.
En dristig duo, foretakssom til det ekstreme, full av barnslig opportunisme og med en bemerkelsesverdig evne til å provosere. De fikk Vixen Awards etter seg i 2024, 4000 nye følgere og ble meldt inn til PFU. Flaks de var en så liten nisjeavis at de aldri tilhørte noen tidsskriftforening eller presseforbund. Samfunnsredaktør Eilif ble til og med slått ned på T-banen av en publikummer etter en satirisk tekst om Tons of Rock.
Hvorfor gikk det galt for Natt & Dag, til tross for at avisen hadde en så tydelig og egenartet nisje? Og hvor førte veien videre for dem som sto bak? I samtalen tar vi opp skandalene, evnen til å provosere og betydningen av den performative stemmen. Ikke minst forsøker vi å formulere hva som faktisk skal til for å redde norsk musikkjournalistikk.
Les også: Du må hente lisensen fra deg selv
Vi møtes på Herr Nilsen en grå novemberettermiddag. Klokken er 17:00, og kalenderne lar seg så vidt forene. I dag er Eilif redaktør i BLA og litteraturkritiker i Aftenposten, mens Geir er journalist og musikkanmelder i Aftenposten. Vennskapet deres har holdt i over ti år. De møttes på idéhistorie i 2015, under fadderuka.
Geir Staurland, Eilif Guldvog Hartvedt og ikke minst fotograf og grafisk designer Stig Rune Buvarp (til venstre) ble en trio det var verdt å frykte, i hvert fall om sistnevnte dukket opp med blitzen rundt halsen. (Foto: Stian Werme)
– Det begynte nærmere bestemt på Grønland T-banestasjon, der det jeg mente var et ubrukelig kvisetryne sier: «Hey, jeg tror vi var på samme fest i går», og jeg ser for meg at en halvtime med fred er ødelagt, sier Eilif og ler.
Eilif spilte jazz på den tiden. Det var musikken som bandt dem sammen.
– Geir begynte å skryte av at han skriver litt i Gaffa, er musikkanmelder, og har gått ett år på musikkvitenskap. Han fortalte at han ikke skulle være en typisk musikkritiker – ikke en som drømmer om å bli musiker, men en ekte kritiker.
– Det er ikke helt usant, sier Geir, sjenert ved første øyekast, men bare da.
Kort sagt: Eilif møtte en som var like arrogant som ham selv. Skrifthistorien deres begynner en uke etter fadderuka.
– Vi ble med i det idéhistoriske studenttidsskriftet Molo, som vi på et tidspunkt tok over som redaktører for. Vi lagde et nummer om Tyskland–Frankrike, og innså at vi hadde teft for det. Tidsskriftene er ofte bare semesteroppgaver skrevet litt om til det kjedsommelige, hehe. Men vi hadde lyst til å dyrke det mer som et frirom, og ta det i en litt annen retning, forteller Geir.
De laget en stor PowerPoint-presentasjon og presenterte seg som duo og sine visjoner.
– Se for deg et hvitt seminarrom, med sju møtedeltakere, hvorav to av dem er oss. Fem stykker i salen, og vi har laga en presentasjon som er så JÆVLA full av visjoner! sier Eilif.
– Jeg husker den ennå. Den la fundamentet for alle våre tankeganger, sier Geir nesten rørt.
Visjonene handlet blant annet om å dyrke studentrollen:
– Jeg var utrolig opptatt av Rousseau på det tidspunktet, og han er den første som virkelig setter barndommen i fokus hos mennesket. Jeg tenkte: Vi er studenter, vi skal ikke late som vi er PhD-folk eller professorer; vi skal dyrke det å være student i den akademiske barndommen, dyrke det å skrive litt pubertalt. komme litt skeivt ut og ha tabloide vendinger på stoff du kanskje ikke helt har forstått.
Samtidig ville de være «Irmas øye», oppkalt etter stormen Irma som herjet i Karibien i de tider.
– Vi bestemte oss for at dette skulle være vår visjon: være stormens øye. Dyrke en stil som smågutter, og samtidig koble oss på samfunnsdebatten med vårt idéhistoriske blikk, sier Eilif.
Det neste idéhistoriekullet ga prosjektet kraft. De skapte en mini-offentlighet på Blindern, med mange initiativrike folk.
– Vi fikk et større miljø og brukte idéhistorien aktivt til å diskutere aktuelle problemstillinger. Det var ofte en lek, sier Geir.
Visjonen la grunnlaget for ideene de senere tok med seg til Natt & Dag.
Burde aldri latt oss bruke så mye penger på avis og fest
Det begynte med at Geir søkte på jobben som ansvarlig redaktør i Natt & Dag. Rettere sagt sendte han en tekstmelding til daglig leder fra Bar Boca en sen kveld. Han må innrømme at han knapt har skrevet en jobbsøknad i sitt liv.
– Det var perfekt opportunisme. Jeg hadde vært redaktør i Gaffa i to år og prøvd å etablere et fullverdig musikkmagasin i Norge. Det var gøy, men utrolig vanskelig. Så fikk jeg en ny sjanse med Natt & Dag, som var et større brand og hadde bredere nedslag, sier Geir.
Eilif ble hentet inn som litteraturanmelder først. Han skrev en tekst om Jon Fosse, som ledelsen mente var dørgende kjedelig. Men Geir insisterte på at de ikke ante hva som bodde i denne typen. Så fikk Eilif mer og mer ansvar, på litteratur og mat. Samfunnsredaktør ble han også. Til slutt ble Geir, Eilif og ikke minst fotograf og grafisk designer Stig Rune Buvarp en trio det var verdt å frykte – i hvert fall om sistnevnte dukket opp med blitzen rundt halsen.
Natt & Dag ga store muligheter, i alle fall en stund.
– Det handlet om å bygge opp et lag av de beste og mest nattogdagete frilanserne, som først fikk ganske greit betalt, og så dessverre dårligere og dårligere, sier Geir og gliser.
– Når var gullalderen?
– Jeg fikk fast stilling i august det første året. Den høsten der var gullalderen, og januar 2024. Da hadde vi gode rutiner på papiravisa, og fått det digitale opp og stå. Vi hadde kontroll på alt vi skulle gjøre, og det var visjoner og ikke overlevelse som gjaldt, sier Eilif.
– Og fester, og Osloprisen.
– Det gjorde det enda mer til en gullalder, for det burde aldri ha skjedd, sier Geir.
– De burde ikke latt oss bruke så mye penger på avis og fest. Men de hadde vel tro på at det skulle bli inntektsbringende. Og det hadde jo vi også.
Vi snakker om Tidens Ånd og andre forsøk på å starte kulturprosjekter som brenner penger fort og legger ned kort tid etter. Vet de ikke hva de står overfor? Vi lever jo ikke akkurat en virkelighet som er optimistisk på kulturjournalistikkens vegne. Det later til at ambisiøse gründere starter litt for høyt. Gutta tenker seg om.
– Mitt inntrykk er at du faktisk må ha det drivet for å drive gründervirksomhet innen kultur, sier Eilif.
– Du kan ikke være grunn. Du må ha idealisme som er litt beyond. Folk som Even Aas-Eng legger inn ressurser han vet han ikke får igjen. Det er superidealistisk, og flott. Du får ikke realisert nisjeaviser som Natt & Dag eller BLA uten nærmest hjernedødt entusiastiske folk. Du må ha guts.
Da de innså at slutten nærmet seg, kjempet de hardt. Magasinet var allerede dødt et halvt år før offentligheten fikk vite det. Vi diskuterer hvor det kunne ha feilet, for eksempel overgangen til digitale abonnementer. Gutta er usikre, men tviler på at det nødvendigvis var en dårlig idé.
– Jeg tror det som var dumt, var at vi ikke gjorde det før, sier Eilif.
– Schizofrenien var jo at vi fortsatte å gi ut papirutgaven av Natt & Dag gratis, slik det alltid hadde vært, og så hadde vi et nettilbud som vi skulle ta betalt for.
Natt & Dag skulle ha to produkter, men redaktørduoen forteller at de la mest kjærlighet i papiravisa. Kanskje burde de lagt mer i den digitale satsingen litt tidligere, og fått litt mer press fra ledelsen om at det var veien å gå.
Ironien er at da gutta fikk beskjed om å trappe ned, var de også på topp: etter Vixen-skandalen, 4000 nye følgere på Instagram og masse medieoppmerksomhet. Spesielt det å få folk inn på e-postlistene ga voldsomme konverteringer i abonnementer. Det var rett og slett “jævlig kjipt” å måtte kaste inn håndklet.
Jeg spør Geir og Eilif om deres forhold til Natt & Dag før den tid. Hadde de fulgt skribentene? Hva mener de er styrken til en nisjeaktør som denne?
– Styrken er jo at det er litt ufiltrert, bøllete personer som tør å skrive annerledes enn mainstream media, sorry, hater det begrepet, hehe – men av borgerpressen. Det er et vedvarende ungdomsopprør i Natt & Dag-systemet, en drakt du tar på deg og trives veldig godt i, sier Geir.
– Man kan si mye om Vixen-skandalen, det var jo tross alt deilig hodeløs oppførsel, men det sier også noe om hvor potent prosjektet kunne være. De to–tre insta-bildene viser at det hadde vært bra mulighetsrom for Natt & Dag, som alltid gjemmer seg bak bylinen og bare ramper rundt. Kall det redaktørstyrt ramping.
Natt & Dag ville dyrke studentens naive blikk, og endte med å sette markant preg på norske kulturdebatter. (Foto: Stig Buvarp)
Geir understreker at det hele var et stunt, som egentlig var langt unna det de drev med til vanlig. Tanken var i utgangspunktet bare å se hva som skjedde om man brukte Joan Rivers-sitater på norske kjendiser.
– Ble dere meldt inn?
– Ja, det var på forsiden av VG, men vi kunne ikke meldes inn eller bli felt, fordi vi ikke var med i noen av redaktørforeningene. Du blir meldt til PFU, men kan ikke bli felt, sier Eilif og gliser.
Vi blir enige om at det er noe forlokkende med disse «draktene» man kan ta på seg. Det er nettopp det som kjennetegner gode magasiner: en spisset identitet.
– Det var alltid sånn vi jobbet. Vi skrev noe, og så prøvde vi å få det til å stemme mer med det vi ønsket at Natt & Dag skulle være. Det ble mindre Jon Fosse, og etter hvert annen type musikk, andre forfattere, og en annen måte å skrive på enn jeg gjorde før. Vi jobbet hele tiden med å utvikle den stemmen, sier Eilif.
For Eilifs del ble de etter hvert berømte festivalreportasjene en forløsning. Der fant han endelig Natt & Dag-stemmen sin. Det føltes som et skred av ideer, og det overrasket ham, han som egentlig har så lite bred ruserfaring.
– Jeg kjente mye på det. Jeg drikker bare alkohol og har røyka et par ganger, som har vært jævlig dårlige opplevelser. Natt & Dag har en viktig rolle i å dekke rusfeltet, så jeg følte at jeg kom litt til kort. Det var et litt lukket rom for meg, liksom. Men i de tekstene følte jeg at jeg fant en slags form likevel gikk. Jeg fant et sted jeg kunne skrive rølpete, overskridende og halvfantasifullt, i stil etter Hunter S. Thompson og gonzojournalistikken – og samtidig tulle med at jeg var en ganske soft gutt med akademisk bakgrunn. Den rollen digga jeg, sier han.
Eilif gjorde festivalrapporten til en egen sjanger i Natt & Dag. (Foto: Stig Buvarp)
– Du må ha blitt hektet på den rollen? Det må ha gitt deg et kick?
– Ja, jeg hadde fritt leide til å være overskridende.
– Ja, for ingen visste at du var så streit.
– Haha, nettopp. Jeg ble slått ned av en fyr på en festival, møtte ham en uke senere, og da innså han nok at det var helt unødvendig. De skjønte at jeg egentlig var ganske streit. Det var jævlig unødvendig, faktisk.
Å skrive offentlig er veldig performativt
Det hersker ingen tvil om at både Eilif og Geir utviklet en tydelig stil, og folk ble provosert av dem. De gikk ikke ubemerket hen.
– Jeg er egentlig en veldig stille og konfliktsky fyr, men det å skrive offentlig er for meg veldig performativt. Det er en rolle jeg kler på meg, sier Geir.
Han ser på kulturoffentligheten som en gjeng rundt et barbord, der folk sier ting med entusiasme og umiddelbarhet, uten å tenke for mye på konsekvensene. De rundt bordet skjønner at man spiller et slags skuespill, at man kaster meninger ut i rommet som man ikke nødvendigvis står inne for fullt og helt.
– Det er det som er kulturoffentlighetens hemmelighet, som man egentlig aldri skal benevne. Ute i distriktene tror man at konfliktene er ekte, men egentlig sitter de bare og skåler, alle sammen.
Men dette offentlige spillet kan være slitsomt. Gutta medgir at det var trist at Natt & Dag tok slutt, men også en lettelse. Arbeidsmengden var ufattelig, og man måtte hele tiden være i denne rollen.
– Jobben styrte blikket mitt på verden; jeg prøvde å være en edgy Natt & Dag-journalist hele tida. Jeg husker den siste festen vi var på, Aschehougs hagefest, og hvor slitsomt det var å gå rundt med Natt & Dag-maska og prøve å konstruere situasjoner vi kunne skrive noe gøy om, sier Eilif, og fortsetter:
– Man MÅTTE jo gå på alle fester og konstruere ting så vi kunne skrive tekster hvor vi fikk livet til å virke helt sprøtt. Da vi var ferdig var det deilig å kunne tone ned festene litt, og gå mer tilbake til å være en halvstreit fyr fra akademia. Haha. Da følte jeg meg også ganske ferdig med å drive avis på konkursens rand.
De ville bare lage litt kulturjournalistikk. Resultatet? Vixen, PFU og en slåsskamp. (Foto: Stig Buvarp)
– Nå har dere kommet inn i Aftenposten, en litt annen tone of voice. Hvordan er det å jobbe der?
– Eilif skriver jo fortsatt veldig performativt og brannfakkel-aktig, sier Geir.
– Ja, Aftenposten spurte om jeg ville skrive der mens jeg var i Natt & Dag, og da stillingen min ble kuttet til femti prosent, var det perfekt timing. Aftenposten ville at jeg skulle beholde tonen min, og jeg har bare positive erfaringer. Full frihet i skrivestil. Det er litt få tegn, så det gjelder å spisse poengene for å gjøre tekstene så lesverdige som mulig, sier Eilif.
Geir roser kameraten for anmeldelsene hans, og mener de er eksemplariske for kulturoffentligheten. De skaper diskusjon uten å være lavpanna, og det er akkurat det man ønsker av kulturjournalistikk.
– Ja, det er ganske digg å se at ordene faktisk har en virkning. Det er jo fascinerende hvor sjeldent det skjer.
– Ja, man må skru til noe jævlig da. Men det er jo ikke nytt. Leser man Martin Luthers krangling med Erasmus av Rotterdam var de ekstremt harde i språket, sier Eilif.
Gjennom historien har skribenter tillatt seg noe mange i dag ikke gjør, men som har vært avgjørende for å bli lest. Faren med brannfakler og performative tekster er naturligvis skillet mellom den du er og det teksten mener. Det kan fort bli tendensiøst og pubertalt, og folk ser når man bare prøver å få opp en diskusjon. Det må en skribent for enhver pris unngå, mener duoen.
– Det som ofte skjer når det blir kontroverser rundt tekstene mine, er at jeg får fot under skrivinga. Sjeldent tenker jeg: «Nå skal jeg være provokativ,» eller «nå skal jeg fyre ut en rekke brannfakler». Jeg skriver, og så er det noen veier som er morsommere å gå. Da tenker jeg: Faen, jeg vil dit. Dette har jeg vært nysgjerrig på, kanskje er det noe jeg har tenkt på lenge. Så sender jeg det inn til redaktøren. Og som regel går det gjennom, sier Eilif.
– Dere går dit dere selv synes det er spennende å gå?
– Ja, stort sett, svarer Geir.
– Det er noe jeg har fått mye fra Geir. Da han var redaktør i Gaffa, skrev jeg mye musikkanmeldelser og fikk fritt spillerom. Det vet du alt om, Johanna, sier Eilif og ler.
Det var nemlig Eilif som slaktet undertegnedes bands debutkonsert på Bylarm, mente det var departementsrock, og dermed bidro til at Witch Club Satan endte opp i en debatt på NRK under problemstillingen: Musikk, eller BARE scenekunst? Det skapte furore.
– Den anmeldelsen ble lest godt, og det skyldtes det klart performative ved teksten. Jeg kan ikke snakke for hvordan Eilif tenkte, men som redaktør skjønte jeg at det lå noe og ulmet i bransjen. Det var selvfølgelig også alt annet enn tilfeldig at jeg satte akkurat ham på den gigen. Det er gøy å kaste noe til ulvene og se hva som skjer, se folk gå i harnisk på begge sider. Det ble en deilig debatt til det beste for alle parter, sier Geir.
Vi snakker om hvor skummelt det kan være å skrive kritisk når man selv er i bransjen. For undertegnede ble det vanskelig å mene noe om musikk etter at jeg selv begynte å spille. Jeg erfarte å være både sårbar og nervøs på scenen, og fikk enorm respekt for musikerne. Hvem faen er jeg til å mene noe? Får jeg tilgang til miljøet jeg er kritiker i? Det er prisen man betaler for å ytre seg.
Eilif, på sin side, gikk lei av å spille musikk. Det gjorde ham mer fri i musikkritikken. Han hadde få bindinger og lav interesse av å bli likt av musikere. Det hjelper. Samtidig er det et bredt spekter i musikkjournalistikken.
– Man kan ikke bare ha brautende menn som slenger pikken på bordet hver gang de skriver en tekst. Man trenger også de som alltid tar kunsten på alvor og har en grunntanke om at de elsker dette, sier Eilif.
– Og veldig gjerne vil forstå.
– Ja, det bør være hovedpremisset for å være kritiker, sier Geir.
Geir Staurland. Kulturens mest høflige, brysomme mann. (Foto: Stig Buvarp)
Jeg spør om ikke kritikerrollen er i ferd med å bli litt akterutseilt. Anmeldelser av artister og konserter får man uansett på TikTok. Kanskje er det kommentarfeltene eller spaltene som leses mest i avisene i dag. Jeg spør Geir og Eilif hva som blir mest lest i Aftenposten – kritikerrollen eller journalistrollen?
Det kan de dessverre ikke svare på. Men de kan si såpass at tendenssaker er populære.
– Noen tematikker er mer brennbare enn andre. Når jeg skriver om en bok med en kjent forfatter eller et aktuelt og brennbart tema, leses anmeldelsen mye. Folk vil lese om det de har kjennskap til og der det finnes klare konfliktlinjer, sier Eilif.
– Ja, og det er et av kritikkens problemer: at den må kobles på en samfunnsrelatert hendelse og ikke kan stå på kulturens egne premisser, sier Geir.
– Et ideal er filmdebatten som oppstod etter at Bernhard Beinhard i Morgenbladet gikk til angrep på Trier-filmen. Det som fulgte etter, er en drøm for kulturjournalistikken. Man diskuterer film, scener, kontekst. Det er rett og slett vakkert. Det samme ønsker man for musikk – om det er mulig, sier Geir.
Hvordan redde musikkjournalistikken?
Ser Geir for seg at han skal fortsette med musikkjournalistikken?
Det blir stille.
– Nå rører du dypt i hans eksistensielle krise her, sier Eilif.
Geir innrømmer at han har reflektert mye rundt dette, men ikke har tenkt så mye på det det siste året i Aftenposten.
– Det hender jeg tenker: Hvordan skal vi redde musikkjournalistikken? Og da må jeg innrømme at jeg ofte ender på samme konklusjon. Jeg er redd skriftlig musikkanmelderi ikke kommer til å vokse, men forbli en nisje som dør bittelitt for hvert år som går, men en liten kjerne kommer alltid til å være der og de er det verdt å skrive for. Men måten å redde den offentlige samtalen om musikk på? Det er gjennom video, sier Geir…
Eilif er ikke nødvendigvis enig. Han tror ikke formålet noen gang har vært å nå massene.
– Historien viser at musikkjournalistikk er en veldig god inngang til å skrive i pressen. Mange unge er ekstremt lidenskapelige omkring musikk, derfor er musikkritikk en fin sjanger å prøve seg i når man er ung.
Å få øvelse i å si hvorfor noe er bra og hvorfor noe er mindre bra, er gull.
– Ikke glem at en rekke forfattere, som Knausgård, begynte som musikkritikere. Å lære seg denne formen for å omgås et materiale, og samtidig delta i en offentlighet hvor du faktisk mener noe, tror jeg er den viktigste funksjonen musikkanmeldelser har.
– Musikkjournalistikken er et akademi for offentligheten, fastslår Geir.
– Ja! Man trenger kanskje ikke veldig mange erfarne musikkritikere som holder på hele yrkeskarrieren, men vi trenger at flere unge får mulighet til å skrive denne typen kritikk, sier Eilif.
– Det er det tristeste ved at lokalaviser legger ned kulturdekningen sin, syns jeg: Alle som bor utenfor byen mister muligheten til å få noen tusenlapper for å skrive en anmeldelse for lokalavisa. Det er utrolig bra skrivetrening.
– Ja, jeg tror dere er inne på noe. Manges forhold til musikk er jo nærmest å regne som et dypt og livslangt kjærlighetsforhold. Skriver man ut fra det premisset, legger man samtidig til rette for et livslangt løp som skribent – at man kanskje beholder blikket som får deg til å tenne på noe.
– Ja. At Natt & Dag har gått dukken, er en stor sorg for dette akademiet; mellomleddet før man kommer til de store avisene. De er faktisk akademier, sier Geir.
Det er uten tvil et av de største problemene med dagens offentlighetsdød, mener Eilif. At man mister steder som ikke har mye penger, men litt penger, og som kan skape overganger fra studenttidsskrift til Aftenposten.
– Man trenger noe imellom der. Alle kan ikke gå rett fra studenttidsskrift til Aftenposten, det går ikke. Offentlighetstrening er vesentlig, og vi ser konsekvensene av denne døden nå: Det er vanskelig å finne gode, unge kritikere. Det hadde vært fint å ha flere sterke aktører mellom de store avisene og studenttidsskriftene, slik at flere kunne se dette som en relevant vei å gå. Både Ballade og BLA er jo sånne steder.
– Hva kan dere gjøre med det som redaktører? Er dere på jakt etter nye stemmer selv?
– Ja, vi var nettopp i Bergen for å snakke med studenter, både litteraturstudenter og skrivekunststudenter, for å få dem til å tenke seg mer som en del av offentligheten, og ikke bare skrive bok. Det tror jeg alle i tidsskrift-Norge burde bli bedre på: Det er vanskelig å stå der etter universitetet og ha lyst til å skrive. Hvor skal man henvende seg?
Eilif tror vi hadde hatt godt av aktører med en større digital satsing som kunne gi muligheter til unge, ikke fullt så ferdige skribenter. Hvor skal de lære seg å skrive bra i dag?
– Og dette er en stor elefant i rommet, i hvilken grad de som ønsker å skrive, men ikke har funnet et sted, skal få betalt. Mange forventer betaling, og det bør man jo få. Samtidig er realiteten at vi alle har jobbet utrolig mye gratis for å ende opp der vi er. På én måte burde det ikke være sånn, men sånn er det, sier Geir.
– Jeg syns ikke det er så ille, bemerker Eilif. – Folk spiller jo i korps og band for å bli flinke til det de liker!
Vi diskuterer hvorvidt Creo-satser tidvis kan fremstå som en pest i samfunnet. Men det sier man ikke høyt. Ingen av oss tre kunne fått til noe som helst hvis vi skulle fått vederlagssats for alt. Kanskje handler det om å tørre å gå inn i et felt som aldri har vært tuftet på penger. Etter hvert kan man tjene litt, men det er jo ikke derfor vi gjør det.
– Man skal ikke kimse av frivillighet som bærebjelke i å utvikle egne ferdigheter, det er en investering i egen fremtid, samtidig som frivillighet gir masse til hele kulturfeltet, konkluderer Eilif.
Jeg runder av intervjuet med et fremtidsrettet spørsmål. Hva mangler i dagens offentlighet, og hvordan skaper man det? La oss si gutta er ferdige i Aftenposten og BLA om ett år – orker de å lage noe helt nytt, fra bunnen?
Geir er ikke treg på avtrekken.
– Ja, det kunne jeg.
– Ja, han er en ekstremt foretaksom fyr, legger Eilif til.
– Enn så lenge holder jeg til i Akersgata og trives med det, men ja, absolutt. Jeg har alltid hunger etter å lage noe nytt. Jeg må bare finne en rik onkel først.
Prøysenprisene: Ærespris til Åse Kleveland, heder til de unge stemmene Neda Alaei og ULD
Prøysenprisene ble delt ut i Kulturkirken Jakob lørdag kveld, da både kultur- og musikklivets legende Åse Kleveland og de unge stemmene i trioen ULD og ungdomsbokforfatter Neda Alaei ble hedret.
Ballade video: Du kan ikke høre meg
Vi holder oss våkne med Uniah, Sikade, Nadia Essah, Åsmund Nesse, Død Drøm og Gluecifer. Og en times konsertfilm med Datarock.
Musikk i mørkret
KRONIKK: Legg ei sangbok i beredskapskassa di, for om du får bruk for beredskapskassa kjem du til å få bruk for sangboka.
Opera på norsk – er det noe å strebe etter?
I snart 50 år har Folkoperan i Stockholm drevet en kampanje for «å redde operakunsten». Trenger vi en redningsaksjon også i Norge? Absolutt, mener den tidligere teatersjefen Eirik Stubø, som nå regisserer opera med stor suksess.
Pianist Sanae Yoshida Årets utøver 2025
Hun er Norsk Komponistforenings "Årets utøver 2025". Fredag 21. november kl. 19.30 er det konsert og prisutdeling i Tøyen kirke i Oslo.
Fartein Valen for barn – er det mulig? Et videoessay
Hvordan kan vi formidle kompleks, klassisk musikk til barn – på en måte som tar dem på alvor?
