"Norges beste flygel"
Aulaens nye flygel fikk kjørt seg under innvielseskonserten. Samtidig fikk utøverne vist hvor store ulikheter som faktisk finnes mellom klaversolister på høyt nivå.
— Nå har vi Norges beste flygel.
Ordene kom under innvielseskonserten i Aulaen på tirsdag, fra rektor ved Universitetet i Oslo, Ole Petter Ottersen. Han smilte bredt til sin velgjører Fabian Stang på første rad i Aulaen. Og Ottersen hadde grunn til å smile, for det er faktisk første gang i Universitetets 200-årige historie at konsertflygelet i Aulaen er Universitetets eget.
Lette og fant
Instrumentet er en gave fra Oslo kommune, gitt i forbindelse med oppussingen av Aulaen. Over en million kroner kostet flygelet, en Steinway & Sons D-modell, som er plukket ut av pianist Håvard Gimse. Gimse har i vår trålet Steinwayfabrikken i Hamburg etter det som skulle bli Aulaens nye stolthet, før han endte med å velge ut flygelet som allerede stod i salen – utlånt av flygelimportør Thron Irby siden i fjor sommer.
— Hvis dere ikke skulle bli helt fornøyd med kveldens konsert, så kan jeg love dere at det ikke er flygelets skyld, sa Gimse, før han satte seg til ved instrumentet med Chopins uhyre populære showstykke Fantaisie-Impromptu.
Siste nytt fra Musikk-Norge rett i innboksen: Ballades nyhetsmail
Store forskjeller
Og selve konserten var en sjeldenhet i norsk konsertliv. Gratis, og beskjedent annonsert, salen var likevel fullsatt – av mange kanskje for å høre veletablerte Gimse, men forhåpentligvis vel så mange for å høre hele fire av den neste generasjonens mest lovende norske pianister spille på rad og rekke.
Natalia Strelchenko, Kristian Lindberg, Jie Zhang og Joachim Kwetzinsky er alle prisbelønte og anerkjente innenfor sine felt allerede. Å høre dem spille like etter hverandre, i Aulaens klare akustikk, ga muligheten til å virkelig høre store karakteristiske forskjeller på solister på høyt nivå – og kanskje til og med velge seg ut en personlig favoritt å følge nøyere med på videre.
Les også:
Ledige stillinger
Stoppet tiden
Strelchenko åpnet «ungdomsavdelingen» etter Gimse med sin nesten voldsomme lekenhet i formidlingen. Strelchenko er en flørter, og har publikum i sin hule hånde med fakter og ansiktsuttrykk — men hun vet også å la det visuelle ligge når det tetter seg til i musikken. Lindbergs lille Griegavdeling kunne virke nesten sober i forhold til Strelchenkos fyrverkerier, men bød i stedet på en følsomhet og en varhet som endret stemningen i salen på mindre enn et øyeblikk.
Men det var først Jie Zhang som virkelig stoppet tiden. Zhang har en helt uslåelig kombinasjon av klangkontroll og timing, og holdt linjen i Lizsts «Vallée d’Obermann» (nr. 6 fra Première Année i Années de Pèlerinage) helstramt, men fleksibelt, med mer nerve på en gang en det nye flygelet kan ha opplevd den tiden det har stått i Aulaen.
Da Kwetzinsky overtok krakken med Sjostakovitsj og Schedrin kunne det først virke som en nedtur – men var det overhodet ikke. For selv om svært få har Zhangs teknikk, har Kwetzinsky en drive, en innlevelse, og en ubønnhørlig uttrykksvilje, som ga Sjostakovitsjs preludier og fuger (nr. 12 og 15) både autoritet og fargerik egenart.
Les også:
Velprøvd
Slik ble flygelet både testet og innviet. Med Strelchenkos briljans, Lindbergs sensitivitet, Zhangs nerve og Kwetzinskys drive fikk oslopublikumet i går kveld høre nøyaktig hva millionen er gått til. Og hvor store forskjeller det faktisk er mellom utøvere på et instrument der det ellers kan virke vanskelig å skjelne mellom de stadig fler som er virkelig gode.
Om instrumentet med sikkerhet kan kalles «Norges beste flygel» er vanskelig å si, men at gårsdagens utøvere er blant Norges beste klaversolister er det ingen tvil om.
