Førre forbi frysepunktet

«Norsk gjenoppliving av folkemusikk i jazzdrakt, det har jeg hørt før,» tenker du kanskje. Muligens har du det, men har du hørt det i balkansk stil, formidlet av ei nordkvinne? Neppe. Ballade har hatt en lang og trivelig prat med Signe Førre, som har hatt en litt annerledes inngang – og en litt annerledes fortsettelse – på si musikalske reise.

Kontrabassist Signe Førre blei tidlig flaska opp på Voss Jazzskule. I tenårene starta hun der, som en av de første elevene.

Allerede som 19-åring blei hun utfordra av Vossa Jazz, og debuterte som bandleder under 2014-festivalen – til stor begeistring hos den lokale pressen. Ein av Vossajazz 2014 sine beste konsertar var faktisk konserten med Signe Førre Band, skrev Avisa Hordaland.

Siden den gang har Signe Førre tråkket opp sin egen musikalske sti. Og den ligger et sted mellom Vangen og Varna.

LES OGSÅ: Vossajazztrio

I 2018 spilte hun på Vossa Jazz med egen trio, og samme år fikk hun midler av Komponistfondet til å skrive et tingingsverk til Finnesloftet – det eneste verdslige bygget fra vikingtiden i sin stil, datert år 1295.

Tingingsverket blei til verket Fagert på Finnesloftet. Verket er basert på en huldrelokk fra Voss og blant annet tonefesta i tre variasjoner av Berit Opheim (1996).

Signe Førre foran Finnesloftet. (Foto: Terje Nesthus)

Fra tingingsverket vokste det ut ei studioinnspilling, og i månedskiftet oktober/november 2024 debuterte Signe Førre med plata Fagert på folkemusikk-etiketten ta:lik.

I forbindelse med utgivelsen blei Førre valgt ut som «Ukas jazzprofil» hos Jazz i Norge, hvor hun snakket om lanseringsturneen hun hadde i vente. I skrivende stund er turneen derimot en saga blott, og vi spør artisten om hvordan det har gått:

LES OGSÅ: Mellom Molvær og Andersens merkesteinar i jazzhistoria: Sterke opplevingar i Voss

– Du har nettopp vært på lanseringsturne for debutplata di Fagert, fortell litt om hvordan det har vært!

– Ja, altså, det var egentlig en pangstart – med at Jan Eggum satt i publikum på Herr Nilsen i Oslo, og sammen med de andre i publikum var strålende fornøyd. Han vinka meg bort etterpå og fortalte meg at det var bra. Og så ville ha han ha ei plate som var «signert som faen!», ler hun.

Eggum hadde lest om konserten i programmet. Han bekjentgjorde for Signe Førre at Herr Nilsen betyr kvalitet, og at musikken hørtes spennende ut.

Singe Førre Band, da Førre debuterte som bandleder i en alder av 19 år. Med seg hadde hun Eivind Austestad (piano), Elisabeth Lid Trøen (tenorsaksofon) og Håkon Mjåset Johansen (trommer). (Foto: Odin Drønen/Vossa Jazz)

– Det var veldig stort for meg, sier en tydelig opprømt Førre til Ballade.

De påfallende tilfeldighetene kommer således som perler på en snor. De (tilfeldighetene) vil nemlig ha det til at Eggum og Førre ofte spiller på de samme stedene for tiden, for eksempel Hilmarfestivalen, et av stoppestedene på lanseringsturneen, og på Tysnes, der konserten dessverre blei avlyst på grunn av steinras.

– Et annet morsomt sammentreff er at vi på pianoet hjemme i oppveksten hadde to notehefter – det ene med Jan Eggum og det andre med Vamp – og nå spiller Torbjørn Økland fra Vamp i bandet mitt!

Kismet! Stjernene er i bevegelse, og hender det seg slik at Førre er en av dem? Eksempelvis har to av låtene fra Fagert kommet inn i folkemusikkrotasjonen hos NRK, som Førre formelig strømmer over av henrykkelse når hun forteller om.

– Når du har jobbet i dritmange år, uten at det skjer noen ting … det er som et frysepunkt – selv om du ikke ser resultatene fra minus ti til minus fem, så betyr det ikke at det ikke har vært noen utvikling, du bare merker det ikke like godt som når isen begynner å smelte.

VAR MED PÅ NOTENE: Både Vamp og Eggum har vært med Signe Førre fra hun var liten, og har nå endt opp med å spille vesentlige roller i hennes voksne liv, også det profesjonelle. (Foto: )

– Hvordan har resten av turneen gått?

– Ja, det gikk bra med de tre konsertene vi fikk gjennomført. Jeg var litt treg med booking i forkant fordi jeg var overveldet av innspillings- og utgivelsesprosessen. Så turneen fortsetter over nyttår, i mars, forteller Førre.

Hun sier hun har gode kilder som sier at en lanseringsturné kan vare et helt år.

– Så da er vi jo godt innafor!

– Fortell litt om prosessen med å lage plata – hvordan kom den til?

–  Hvor langt tilbake skal jeg gå? Alt begynte med at jeg skrev tingingsverket Fagert i Finnesloftet til bygget Finnesloftet fra år 1295, hvor jeg også fikk støtte fra Det norske komponistfond. Da lagde jeg nye arr på ulike typer folkemusikk. På et eller annet tidspunkt var jeg klar for studio.

Erfaringen var en skrekkblandet fryd for Førre.

– Det var ekstra stas at innspillingen var i ABC studio, siden jeg har vært fan av Vamp så lenge jeg kan huske.

I studioet hang alt av gullplater og Spellemannpriser. Den første dagen var det derfor Signe (11 år) som var i studio, mens hun på dag to var tilbake som «profesjonelle Signe», som hun selv beskriver det.

– Og så fikk jeg en produsent, Kjetil Ulland. Han var helt fantastisk å jobbe med!

I starten uttrykte hun til Ulland at situasjonen var skummel. Men hun hadde ingenting å frykte, skulle det vise seg.

– Han var så behagelig og grei. Jeg er veldig takknemlig for at han var med på å gjøre min første innspilling til en så fin opplevelse.

I reisebrevet fra ABC Studio står det: «Min kjære kontrabass Johann Sebastian Bass som er fra 1800-tallet! Den kjøpte jeg i München i 2019, samme året som jeg komponerte Fagert i Finnesloftet!» – Signe Førre. (Foto: Privat)

– Hva la du vekt på da du valgte hvilke musikere du ville ha med deg?

– Jeg liker spillestilen deres og at de har ulik sjangerbakgrunn. Det kunne bli nyskapende.

I bandet til Førre spiller Jo Asgeir Lie,rektor ved Ole Bull Akademiet. Han er folkemusiker og spiller trekkspill i gruppa Kvarts. Allerede nevnte Torbjørn Økland fra Vamp spiller både gresk bozouki og mandolin, blant mye annet, og Kåre Opheim, som har spilt med blant andre The Real Ones og Sigrid Moldestad, står for trommer og perkusjon.

– Og så spiller han [Økland] gitar på en måte som er veldig likt det de gjør i Serbia. Ifølge produsenten finnes det ikke et fnugg amerikansk i spillestilen til Torbjørn. I tillegg spiller han trompet på flere av sporene på plata, som «Ajde Jano», «Ruse Kose Curo », og «På Vandring».

Torbjørn Øklands instrumentarium i ABC Studio. (Foto: Privat)

– Da jeg lytta til plata tenkte jeg umiddelbart at det var noe kvedersk over tonen din.

– Jeg selv er jo jazzmusiker fra før av, og vil si at jeg er jazzbassist, men også at jeg er folkesanger. Jeg er blitt en smeltedigel med masse forskjellige sjangre som blandes til noe nytt.

Signe Førre gikk nemlig i jazzlæra på gamlemåten. I motsetning til mange av dagens unge jazzmusikere har hun ikke tatt konservatorieutdanning. Og fordi Voss Jazzskule var som den var, blei hun tidlig vant med den læremester/elev-baserte tilnærminga som historisk har født de fleste jazzmusikere.

De unge lærer av de gamle, og de gamle holder seg unge – ved at de spiller sammen og på hverandres styrker. Som følge av mange bratte læringskurver hoppa Signe Førre tidlig ut på djupa som profesjonell musiker.

– Jeg har tatt timer med Arild Andersen og Anders Jormin der borte i Sverige, og så lærte jeg fryktelig mye konservatorie-ting fra John Taylor på Jazzskulen – modale skalaer og sånt, sier Førre.

Noen snutter fra Signe Førre Trio på Vossa Jazz i 2018 med Erlend Slettevoll og Håkon Mjåset Johansen:

Hun påpeker at det var absolutt en fordel at hun fikk prøve seg på kompleks musikk sammen med erfarne utøvere mens hun enda var for ung til å helt skjønne hva hun var med på.

– Du blei kanskje tidlig drilla på situasjoner som mange litt eldre utøvere kvier seg for? 

– Det var jo det som la grunnlaget for min karriere. Greia var at Taylor fikk ordnet oss spilletimer med store, internasjonale musikere, og da fikk vi i god tid vite at den som skulle komme var en Grammy-vinner.

I forkant av disse besøkene måtte elevene ved Jazzskulen øve inn forskjellig musikk, blant annet musikk de store utøverne hadde komponert.

LES OGSÅ: Sett i gang rekrutteringen

– Og noen ganger fikk vi i oppgave å komponere ting som de skulle spille. Det var også en del utfordringer som var kjempeskumle der og da, men som har vært viktige erfaringer, slår hun fast.

Førre lærte at folk er folk uansett hvor kjente de er. Det å kunne samarbeide med folk som har mer erfaring er en fin ting å ta med seg, mener hun.

– Og så tenker jeg at unge tilfører noe til de gamle. For eksempel hadde jeg bassduell med Arild Andersen da jeg var liten, og kom med avanserte rytmiske ting selv om jeg selvsagt ikke var like god teknisk. Han er så flink å lære vekk ting!

– Med unntak av et par unikum er det ikke mange etniske nordmenn som har balkanske språk i sin utøverpraksis. Hvordan ramla du oppi den gryta?

– Det er en gammel interesse, faktisk. Den har jeg hatt siden jeg var liten.

Førre nøler litt.

– Det er litt flaut kanskje, men jeg husker første gang jeg fikk sitte oppe og se Eurovision hele kvelden. Jeg var 10 år da, i 2004, og jeg elsket det serbiske bidraget.

Hun beskriver «nydelige serbiske fløyter og fioliner, vakker og fredfull sang.»

– Det åpnet øynene mine for musikk på andre språk. Og så lignet det litt på Vamp, men jeg vet ikke hvem jeg likte først.

– Jeg tror ikke du er aleine om å ha viktige musikalske opplevelser i slike fora! 

– Det mange kanskje ikke vet er at folk i det tidligere Jugoslavia – som nå er delt opp i mange forskjellige land – ikke bare synger på mange forskjellige språk som er like, men også at de har mange vakre ballader.

LES OGSÅ: Mer Balkan enn Balkan

Ikke bare heftige harmonier og taktarter, med andre ord.

– Hvordan kom du over alle disse eldgamle sangene?

– Jeg liker de tonesprangene òg. Det har vært med meg siden. Da vi fikk internett hjemme – litt seinere enn de fleste – så begynte jeg å søke på disse folkene.

At foreldrene hadde ferieleilighet i Tyrkia i noen år hadde også en ikke så reint liten medvirkning til Førres eksponering for musikk fra andre deler av verden.

– Jeg blei kjent med tyrkisk musikk og med tyrkere. Jeg fikk rett og slett en del tyrkiske venner – det var jo kjedelig å sitte inne med mamma og pappa hele tiden, hehe.

VERDENSVENNER: Signe Førre har fått mange venner på de stedene hun har reist og tilegna seg musikken til – venner som har eksponert henne for musikken, og bidratt til fordypning i materialet hun jobber med. Her er hun med ei tyrkisk venninne i Alanya, hvor foreldrene før hadde ferieleilighet. (Foto: Privat)

Førre beskriver folkemusikken som langt mer integrert i popmusikken der enn hjemme i Norge – både i Tyrkia og på Balkan.

– Har du kjent på noen slags ærefrykt for å formidle på språk som er så annerledes fra det norske?

– Jeg har fått masse gode tilbakemeldinger på det. Jeg la ut en reel fra en konsert på Riksscenen – og som kjent kan ting spre seg veldig på insta og reels. Da var det ei dame fra Istanbul som sa at hun hadde aldri hørt en så fin versjon av den sangen.

Førre forteller at hun har en del følgere i landene hvis språk hun synger på.

– Det samme fikk jeg høre av en serbisk gitarist.

Signe Førre er opptatt av å gjøre ting skikkelig, så før hun begynte på prosjektet Fagert brukte hun god tid på research. Hun tok kurs i språkene, reiste rundt og blei kjent med måten tyrkere og serbere tolker musikken på.

BORGEN KALEMEGDAN: Førre har hatt mange turer til Balkan og Tyrkia, og gjort grundig research for å tolke musikken hun jobber med. Både språklig og historisk. Her fra Beograd i Serbia. (Foto: Privat)

– Og det ligner kveding, det er helt sant. Egentlig syns jeg mange typer folkemusikk kan ligne hverandre, at de har litt samme utgangspunkt.

Men tross en felles kjerne kan nyansene i uttale være små. Derfor har Førre også brukt lang tid på å sette seg inn i uttalen til tekstene hun har jobbet med.

– Jeg har spurt venner i de forskjellige landene om det for å få en dypere forståelse av tekstene og de ulike ordene, røper Førre.

Hun forteller videre at serbisk er et nøkkelspråk på balkan, som skrives med både kyrilliske og latinske bokstaver, og at hun i etterkant av kursingen lettere kan sette seg inn i andre balkanske språk.

– En annen ting som er veldig deilig er at det skrives akkurat slik det uttales, som gjør at dersom man har lært hver lyd kan man lese alt fordi alle lydene er alltid like.

Det gjør det lett å lære, sier hun.

– Lett å skrive og synge. Kjempefordel når man skal lære uttale.

BASS I BEOGRAD: Førre forteller at det var helt vanlig å se kontrabasser på kaféer og restauranter i Beograd. «I tillegg til veldig god mat og hyggelig personale som pratet serbisk med meg! Spesielt i Skadarlija var det vanlig med sang og musikk der jeg kunne flere av sangene!» skriver Førre entusiastisk til Ballade på epost. (Foto: )

Etter hvert kommer Førre også på at hun hadde ei bosnisk barnehagetante som liten.

– Hun kom på den første konserten med prosjektet!

– Hva skjer fremover for deg?

– Nå er det egentlig å fortsette planlegginga for lanseringa. Og så har jeg et par konserter i Tyskland, i München og Nürnberg. Mye spennende som skjer der. Så jeg skal egentlig fortsette på det sporet jeg er på – videreutvikle meg som musiker og artist.

Førre sier at hun også kjenner seg veldig inspirert til å lage ny musikk, og forteller at flere av låtene på plata er 100 prosent hennes.

– De er noen av de første låtene jeg skreiv, og egentlig jazzlåter. Så det er ei fargerik plate, avslutter Signe Førre.

Se Førres hjemmeside for kommende konsertdatoer, låtlister og levende bilde-opptak.