Martin Torvik Langerød er komponist og lærer. Han er medlem både av Norsk Komponistforening og TONO, men skriver her på vegne av seg selv som kunstner. "Foreningene kjemper med nebb og klør for opphavernes rettigheter og er en særlig viktig stemme for de av oss som utforsker, eksperimenterer og som av og til føler at vi går største motstands vei," skriver han i dette innlegget.(Foto: Guro Sommer Værland)
– Et sterkt TONO og et rikt musikkliv formes gjennom fellesskap og med solidaritet for uttrykksmangfoldet – ikke ved å sette opphavere opp mot hverandre.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner. Innlegget er et bidrag i debatten om Tono, med vekt på Aslak Klevers kritikk av styringen av Tono og Norsk Komponistforenings tilsvar på dette. Her kan du følge hele Tono-debatten på Ballade.
Av Martin Torvik Langerød, komponist og lærer, medlem av Norsk Komponistforening og TONO, men skriver her på vegne av seg selv som kunstner
I sitt svar til musikkmanager Aslak Klever setter Komponistforeningens styreleder og komponist Knut Olaf Sunde ord på det mange av oss ser utspiller seg bak fasaden – og peker på noe helt grunnleggende for hvorfor vi sårt trenger foreninger og interesseorganisasjoner i det mangfoldige musikklivet vårt: «Om alle medlemmene skal stå alene og hver for seg fremme saker, vil alltid de med den beste tilgangen til media og med det største publikummet vinne frem.»
Foreningene kjemper med nebb og klør for opphavernes rettigheter – på tvers av hele feltet – og er en særlig viktig stemme for de av oss som utforsker, eksperimenterer og som av og til føler at vi går største motstands vei. (Apropos: takk og pris for at dere finnes, for at dere orker, dere som jobber natt og dag for kunstnernes rettigheter, for dere som våger å eksperimentere, tenke annerledes og svømme motstrøms. Musikklivet trenger dere!)
Klever trekker til stadighet frem Lov om kollektiv forvaltning og CRM-direktivet når han argumenterer mot kulturelle midler og foreninger som NKF sin innflytelse i TONO. Men for eksempel CRM-direktivet sier det så tydelig det kan bli, nemlig at kulturelt mangfold og det å ivareta det smalere repertoaret uten tilsvarende apparat og markedstilgang som det mer kommersielle fremdeles skal være de kollektive forvaltningsorganisasjonenes anliggende.
Bare se her:
(3) Article 167 of the Treaty on the Functioning of the European Union (TFEU) requires the Union to take cultural diversity into account in its action and to contribute to the flowering of the cultures of the Member States, while respecting their national and regional diversity and at the same time bringing the common cultural heritage to the fore. Collective management organisations play, and should continue to play, an important role as promoters of the diversity of cultural expression, both by enabling the smallest and less popular repertoires to access the market and by providing social, cultural and educational services for the benefit of their rightholders and the public. (Directive 2014/26/EU, https://eur-lex.europa.eu/eli/dir/2014/26/)
Hvem andre enn NKF er bedre rustet til å bistå og rettleie TONO i dette arbeidet? Får Klever det som han vil, i alle fall om vi sammenfatter argumentene hans i ulike saker, kommer kunstnerne i de smalere feltene – som ikke tjener nok penger på kringkastingen av musikken sin – i stor grad til å miste innflytelse og stemmen sin i TONO.
NKF og foreningene vil i stor grad miste sin posisjon i TONOs styre, og de kulturelle midlene – som reinvesteres i og tilbakeføres til hele musikklivet på ulike måter – vil forsvinne, bli betydelig redusert, eller altså kanalisert til de som allerede tjener mest.
Som Sunde sier avslutningsvis: «Vi ser frem til en videre diskusjon om Tono, men skulle ønske at det handlet mer om hvilket musikkliv vi ønsker å bygge, og mindre om å sette opphavere opp mot hverandre.» Det er nettopp dette det handler om – mindre polarisering, trusler og falske anklager, og en reetablering av solidariteten og fellesskapet på musikkfeltet.
Ledige stillinger
Jeg er mektig imponert over hvordan blant annet NKF har vært så proaktive og årvåkne i endringsprosessene som TONO har satt i gang og gjennomgått de siste årene. Jeg oppfatter NKF som svært endringsvillige og rause, selv om de også står imot og sier tydelig ifra for å bevare noen av dagens ordninger som verner om et mangfold vi trenger (som vi bør tenke oss godt om før vi kaster på båten).
NKF påpeker også uklare formuleringer, ønsker å undersøke hvilke implikasjoner ulike endringer kan ha før de freses gjennom i full hast, og er opptatt av god saksbehandling og prosedyre. Svært mange endringsforslag fra TONO har vært forhastet, og mye har fremstått både uferdig og med stort forbedringspotensial. Saker har blitt presentert i siste liten og med liten tydelighet ovenfor medlemmene, det har ikke alltid blitt gjort tilstrekkelige undersøkelser, utredninger osv.
At blant andre NKF passer på i disse endringsprosessene, bør alle som er opptatt av redelighet, grundighet og TONOs verdi for musikklivet applaudere – uforbeholdent!
Mange av nedstemmingene har nemlig handlet om slike ting. Ved forrige årsmøte var NKF positive til flere av endringene, og anbefalte sine medlemmer til å stemme for flere av forslagene. De var også positive til ekstern kompetanse i styret, bare ikke på den måten som ble foreslått. De var positive til å tenke nytt om de kulturelle midlene, bare ikke på den måten som ble foreslått. NKF hadde også flere, bedre justeringer og presiseringer av TONOs forslag, der flere ble stemt gjennom med stort flertall.
Likevel blir de av blant andre Klever fremstilt som korrupte lovbrytere som sitter på bakbeina – av meningsmotstandere som ikke fikk det som de ville på et lovlig avholdt, demokratisk årsmøte, og som representerer artister som allerede tjener veldig mye penger. Det gir en skikkelig vond bismak.
Musikklivet bygges gjennom fellesskap og solidaritet, Klever – det handler om å verdsette hele økosystemet der kunsten og musikken lever.
Noen av oss «sære» komponister orkestrerer og arrangerer også musikk for popartister, vi lager musikk til filmer, jobber med dans og teater, lager multimediale forestillinger for barn, og så mye mer. I mange av bandene og det kunstneriske laget til de store popartistene ser vi store utøvere fra jazz-, world- og samtidsmusikk-scenene. En sjelden gang er vi oppe og nikker i de kommersielle flatene, men som regel spilles musikken vår for langt færre mennesker og på langt færre steder enn dine artister.
Sånn er det jo, noe er mer populært enn andre ting. Men vi reiser landet og verden rundt og formidler kunsten vår vi også, for helt vanlige folk som oppsøker noe annerledes, noe alternativt, eksperimentelt og utforskende. Det synes jeg er utrolig verdifullt og noe som er verdt å bevare og kjempe for, selv om det koster mer å opprettholde, selv om de som tjener mest må bidra mer.
Jeg frykter et musikkliv der alle disse støttende ordningene og mekanismene forsvinner, og den forflatningen og det frafallet som uunngåelig vil komme til å skje. La oss reetablere solidariteten og jobbe sammen for et rikere og mer mangfoldig musikkliv, for det er vi alle tjent med på lang sikt!
Red. mrk.: Foreningen Ballade er eier og utgiver av redaksjonelt uavhengige Ballade.no. Norsk Komponistforening, NOPA og Musikkforleggerne er medlemmer i Foreningen Ballade. Vi søker og mottar hvert år økonomisk støtte fra medlemmene i Foreningen Ballade, en inntekt som i tillegg til støtte fra Kulturrådet og annonseinntjening utgjør vårt finansielle fundament. Støtten Ballade mottar fra medlemmene kommer fra de kulturelle midlene i Tono.
