LEDERTRIO: NKFs Knut Olaf Sunde styreleder og nestlederne Guoste Tamulynaite og Kari Telstad Sundet.(Foto: Renate Madsen x 2 / Jorunn Sundet.)
I en tid hvor hele musikkbransjen er under press, har vi forståelse for at enkeltaktører kjemper for sine interesser. Men er reduserte kulturelle midler i Tono riktig medisin? spør Komponistforeningens ledertrio i denne kronikken.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner.
Her kan du følge Tono-debatten på Ballade.
Av Knut Olaf Sunde, styreleder i NKF, Guoste Tamulynaite, nestleder i NKF og Kari Telstad Sundet, nestleder i NKF
Det har de siste ukene vært en intens debatt om TONO. Om styresammensetning. Om kulturelle midler. Om prosentsatser og fordelingsmodeller. Det er en viktig debatt. Men den har også skapt et bilde av Norsk Komponistforening som vi ikke kjenner oss igjen i.
Vi i Norsk Komponistforening har blitt fremstilt som en organisasjon som kjemper for egne interesser, gamle strukturer og mot nødvendig modernisering. Det stemmer ikke.
Vi ønsker også et mer moderne TONO. Vi ønsker større åpenhet. Og vi ønsker enklere ordninger. Men vi ønsker ikke en reduksjon av de kulturelle midlene som investerer i bredde, mangfold og et levende norsk musikklandskap.
Et av argumentene som har blitt fremmet mot dagens kulturelle midler, er at TONO bedriver kulturpolitisk fordeling som går utover mange rettighetshavere. I en tid hvor hele musikkbransjen er under press, har vi forståelse for at enkeltaktører kjemper for sine interesser. Spørsmålet er om reduksjon i kulturelle midler er riktig medisin. Vi mener svaret er nei.
Vårt oppdrag er å kjempe for bredden i norsk musikkliv. For at det fortsatt skal være mulig å skape musikk på tvers av metoder, uttrykk og kommersielt potensial. Vi er ydmyke overfor det ansvaret vi er gitt når vi forvalter kulturelle midler. Vi diskuterer kontinuerlig hvordan vi kan gjøre dette på en måte som gavner helheten og underskogen i norsk musikkliv, og er åpne for dialog om dette. Men de kulturelle midlene er og blir er en viktig del av denne infrastrukturen.
Et argument som har blitt brukt, er at NKFs medlemmer står for en liten del av TONOs samlede inntekter. Det er riktig. Men det sier lite om hvilken verdi de skaper. For den som skriver et verk, skaper ofte arbeid for langt flere enn seg selv: musikere, dirigenter, teknikere, produsenter, festivaler, kulturhus, skoler og frivillige over hele landet. Om vi først skal snakke om regnestykker, må dette argumentet også med. For verdien av denne delen av musikklivet kan ikke bare måles i én TONO-avregning.
De direkte søkbare ordningene for rettighetshavere som Norsk Komponistforening i dag forvalter av de omtalte kulturelle midlene, utgjør rundt 3,8 millioner kroner i året. Sammen med de andre direkte søkbare ordningene i TONO-sfæren bidrar disse til å dekke det samlede felles formålet med de kulturelle midlene. De fleste av NKFs ordninger er åpne for alle som jobber med musikk og lyd som kunstform. De tildeles en stor bredde av prosjekter. Diskusjonen handler ikke om å sikre NKFs økonomi. Den handler om prinsippet om at opphavere i fellesskap skal kunne investere en liten del av egne vederlag tilbake i bredden av norsk musikkliv.
Noen har stilt spørsmål ved om dette i det hele tatt er TONOs oppgave. Vi mener svaret er ja.
TONO er ikke et børsnotert selskap. TONO er en medlemsstyrt, kollektiv forvaltningsorganisasjon. Rettighetshavere har valgt å stå sammen fordi de er sterkere sammen enn hver for seg. Det gjelder både når rettigheter skal forvaltes, og når grunnlaget for et mangfoldig musikkliv skal ivaretas.
Ledige stillinger
Dette er heller ikke en særnorsk idé. Det europeiske CRM-direktivet, som regulerer kollektive forvaltningsorganisasjoner, bygger nettopp på at slike organisasjoner ivaretar kollektive og kulturelle formål i tillegg til å innkreve og fordele vederlag på en betryggende og nøyaktig måte. Det samme gjør de fleste av TONOs søsterorganisasjoner i verden, og alle de nordiske, med svenske STIM, danske KODA, islandske STEF og finske TEOSTO.
I debatten er det flere som har vist til at STIM bruker en langt lavere prosent til kulturelle formål enn TONO. Vi mener den sammenligningen blir misvisende. Både TONO og STIM trekker omtrent like mye av de nasjonale lisensinntektene som omfattes av fradraget for kulturelle midler. Men STIM har betydelig større inntekter fra utlandet og online-markedet, som verken TONO eller STIM gjør fradrag fra. Derfor blir sammenligningen med totale lisensinntekter svært skjev. Det betyr ikke at vi ikke skal lære av Sverige, tvert imot. Men vi bør sammenligne det som faktisk er sammenlignbart.
At Norsk Komponistforening var pådriver i å etablere TONO, betyr ikke at vi mener organisasjonen skal forbli uendret. Tvert imot. Vi mener flere av kritikerne peker på reelle utfordringer. TONO må moderniseres. Det må bli enklere, mer transparent og mer effektivt. Derfor ønsker vi også et mindre og mer effektivt styre, med ekstern kompetanse. Det innebærer å se på hele styrets sammensetning, noe vi har konkrete forslag for.
Vi mener imidlertid at norsk musikkliv er sterkt nettopp fordi det er bredt. I disse KI-tider mener vi at kampen for det brede feltet og de mindre kommersielle uttrykkene er viktigere enn noen gang. Vi trenger både artistene som fyller stadionene, og komponistene som skriver musikken til orkestrene våre, teaterscenene, filmene, spillene, korene, korpsene og kirkene. Vi trenger folkemusikken, jazzen, lydkunsten, den eksperimentelle musikken og uttrykkene vi ikke enda vet hva er. En del av disse uttrykkene er genuint nyskapende og helt nødvendig som underskog og idétilfang for fremtidens kommersielle suksesser. For et levende og skapende norsk musikkliv kommer ikke av seg selv. Det må dyrkes frem, og da kan vi ikke bare høste. Vi må også så.
Det er dette de kulturelle midlene handler om. Ikke om å beskytte én organisasjon. Men å legge til rette for et levende musikkliv med et mangfold av uttrykk. Vi mener at de kulturelle midlene er en styrke ved den norske ordningen, ikke en svakhet.
