Illustrasjonsbilde fra framføringa av samtidsmusikk på festival i 2022: Instrumenter, installasjon og utøver fra «Bower» av Kristine Tjøgersen og Maja Nilsen.(Foto: Signe Luksengard / nyMusikk)
– Klever gir et misvisende bilde av maktforholdene i Tono, mener Komponistforeningen. Deres styreleder svarer her på Aslak Klevers nyeste innspill i debatten om vederlagsorganisasjonen.
Dette er et svar fra styreleder i Norsk Komponistforening til manager og forlegger Aslak Klever i et innlegg som er publisert på Ballade etter at Dag og Tid først publiserte det.
Av Knut Olaf Sunde, styreleder i Norsk Komponistforening og styremedlem i Tono. Han skriver her på vegne av Komponistforeningen, ikke Tono.
I debatten om Tono er det etterlyst en større ydmykhet for hvordan de som lager musikk og velger at et kollektivt forvaltningsselskap skal forvalte bruken av deres musikk gjennom dagens løsninger bidrar inn til fellesskapet. Vi vil starte der: Vi vet at vi er utrolig heldige i Norge, som har bygget opp en infrastruktur for musikklivet som mange ute i hele verden misunner oss. Kanskje har vi tatt det for mye som en selvfølge. Det er ikke selvsagt å ha et så rikt og bredt sammensatt musikkliv som vi har, og det er derfor vi kjemper for å bevare det.
OM TONO: – Aslak Klever blander sammen organisasjonene og formålene. Knut Olaf Sunde svarer om makt og fordeling i Tono, slik Komponistforeningen ser det. (Foto: Renate Madsen)
Når vi jobber for at opphaverne fremdeles skal være bredt representert gjennom foreningene i styret, er det fordi vi ser alle tegn til at det som opprettholder denne helheten, er i ferd med å brytes ned under overskriften «modernisering». Inntektsfallet i vårt felt og for mange rettighetshavere er stort. Kulturelle midler og Det norske komponistfond er blant de virkemidlene som står igjen for skapende musikk i Norge, og når Music Norway nå foreslår en drøfting om at andre inntektskilder skal ivareta dette, er det betegnende. Det finnes ingen annen inntektskilde – og uten at disse er garantert, så faller de bort. Vi mener kollektiv forvaltning er en beredskap, en mulighet, til å sikre bredden og de gode infrastrukturene, sammen.
Så til Klevers påstander:
Klever hevder at de tre organisasjonene Norsk Komponistforening (NKF), Norsk forening for komponister og tekstforfattere (Nopa) og Musikkforleggerne kontrollerer Tono. Bildet er mer sammensatt. NKF har to representanter i styret. Musikkforleggerne, Nopa, ansatte og uavhengige representanter er selvstendige aktører som ikke stemmer som én blokk. I flere sentrale saker har NKF ikke hatt flertall for sitt syn. Å beskrive dette som at NKF «kontrollerer» Tono, gir et misvisende bilde av maktforholdene.
Det blir videre påstått at organisasjonene har fordelt 116 millioner til seg selv. Dette blander sammen organisasjonene og formålene. En betydelig del av midlene går til tilskuddsordninger som for eksempel innspillinger, produksjoner, utvikling, noter, prosjekter og tiltak som kommer musikkskapere til gode – også utenfor organisasjonenes medlemsmasse. Å fremstille dette som penger organisasjonene «gir til seg selv», gir et feil bilde av hvordan ordningene fungerer.
Klever sier at Tono trenger næringslivsledere i styret, ikke opphavere. Dette er et legitimt synspunkt, men et styre i en kollektiv forvaltningsorganisasjon trenger både strategisk og forretningsmessig kompetanse og solid innsikt i opphavsrett og musikkskaping. NKF har selv tatt til orde for et mindre styre med ekstern kompetanse. Uenigheten handler derfor ikke om hvorvidt det skal inn ekstern kompetanse, men hvordan styret skal settes sammen. Vi mener det er en selvfølge at opphaverne har styreflertall. Det er opphaverne som skaper materialet som andre rettighetshavere får rettigheter i, og som Tono skal forvalte.
Tono har over 45 000 medlemmer. Det betyr at det finnes mange ulike interesser. Om alle medlemmene skal stå alene og hver for seg fremme saker, vil alltid de med den beste tilgangen til media og med det største publikummet vinne frem. Det ser vi tydelig nå. Foreningene er verktøy for rettighetshaverne til å organisere seg. At de er tydelig representert i styret, er å gi Tonos medlemmer verktøy for å på systematisk måte arbeide for felles synspunkter, både i og utenfor Tono. Det muliggjør både politiske, kulturelle og kunnskapsmessige fordeler.
Uttalelsen om at kulturelle midler bryter lov om kollektiv forvaltning, er en alvorlig juridisk påstand. NKF mener de kulturelle avsetningene er hjemlet både i direktivet om kollektiv rettighetsforvaltning (CRM) og i lov om kollektiv forvaltning. Dersom det hevdes at ordningen er ulovlig, bør dette dokumenteres gjennom juridiske vurderinger eller avgjørelser – ikke fastslås i en kronikk.
Ledige stillinger
Klever peker på den svenske søsterorganisasjonen til Tono, Stim, som et forbilde. Stim, danske Koda og finske Teosto har alle ordninger for kulturelle avsetninger. Modellene er ulike, men prinsippet om kollektive og kulturelle formål er felles i Norden og støttes av europeisk regelverk. Når man holder frem at Stim kun bruker 1,7 prosent kulturelle midler, kommer det av at det sammenlignes ulike beregningsgrunnlag. Både Tono og Stim gjør kulturtrekk fra omtrent de samme inntektskategoriene. Når hele Stims omsetning – inkludert store digitale og internasjonale inntekter det ikke trekkes kulturmidler fra – brukes som nevner, blir den svenske prosentsatsen kunstig lav. Ser man på det faktiske trekkgrunnlaget, ligger nivåene langt nærmere hverandre.
Det blir påstått at kommersielle artister subsidierer NKF. Vi mener at kulturelle midler er en kollektiv investering i hele musikkøkologien, ikke en overføring til én organisasjon. De bidrar til at nye uttrykk, komponister og prosjekter kan utvikles. De største artistene har også vokst fram i denne økologien.
Vi leser at NKFs medlemmer nesten ikke bidrar økonomisk. Innbetalt Tono-royalty sier lite om den samfunnsmessige verdien som skapes. De kommersielle suksessene og de smalere uttrykkene lever ikke i hver sine verdener. Komponister og musikere beveger seg mellom sjangre. Publikum gjør det samme. Bredden er ikke et alternativ til toppen. Den er en forutsetning for at toppen kan vokse fram. Komponister skaper arbeid for orkestre, ensembler, musikere, teknikere, produsenter, festivaler, kulturhus, skoler og frivillige over hele landet. Verdiskapingen er langt større enn den enkelte Tono-utbetalingen.
Vi mener heller ikke at de kulturelle midlene er eneste årsak til utflagging. Klever peker selv på flere forhold: administrasjonskostnader, avregninger, kundedialog og styringsmodell. Å gjøre de kulturelle midlene til hovedforklaring blir derfor en forenkling av en mer kompleks utvikling.
NKF ønsker velkommen en mer transparent og effektiv forvaltning av de kulturelle midlene. Vi tror at de kulturelle midlene kan samles i én felles og mer oversiktlig ordning, slik at det blir enklere å forstå hvilke midler som finnes, og hvem som kan søke dem. Vi mener også at Tono i mye større grad bør synliggjøre hva disse midlene faktisk bidrar til å skape. Her kan Tono se til sin danske søsterorganisasjon Koda for inspirasjon.
Vi ser frem til en videre diskusjon om Tono, men skulle ønske at det handlet mer om hvilket musikkliv vi ønsker å bygge, og mindre om å sette opphavere opp mot hverandre.
