VIL HA ET ANNET TONO: – Opphavere har valgt andre forvaltningsorganisasjoner enn Tono gjennom flere tiår, påpeker manager Aslak Klever i dette innlegget.(Foto: Leif Haaland)
– Problemet er ikke kulturmidlene – det er styringen av Tono, skriver Aslak Klever i dette innlegget. Manageren gjentar, og går i tillegg i dybden, på noe av det han kritiserer Tono for.
Dette er et meningsinnlegg, der avsenderen gir uttrykk for sine synspunkt og refleksjoner. Det ble først publisert i Dag og Tid – som først publiserte en artikkel om den pågående konflikten i og rundt vederlagsorganisasjonen Tono.
Her kan du følge Tono-debatten på Ballade.
Her står en oppsummering av hva som skjedde da Alan Walker og andre innbringende opphavere meldte seg ut av Tono.
Tono svarer på Klevers kritikk her. Norsk Komponistforening svarer her.
Av Aslak Klever, daglig leder Popular Demand, og styremedlem i Populærkomponistene
George Orwells berømte sitat fra Animal Farm kunne like gjerne vært skrevet om TONOs styringsmodell: «Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.»
TONO har lenge hatt utfordringer de ikke har tatt et reelt oppgjør med. Det mest grunnleggende handler om hvordan organisasjonen styres – ikke om store mot små opphavere.
Når tre organisasjoner har flertall i styret, flertall i kontrollkomiteen (frem til for få uker siden – nå har de kun 50% av plassene), flertall i stipendkomiteen, valgkomiteen, og i praksis kontrollerer hvem som slipper inn i de styrende organene, samtidig som styrelederen har dobbeltstemme og ikke har tilhørt én av de to øvrige medlemsgruppene på over 40 år. Da blir det vanskelig å omtale organisasjonen som noe annet enn problematisk.
Legger man til at de samme organisasjonene, ifølge TONOs egne tall, de siste tre årene har fordelt 116 millioner kroner til seg selv, og at betydelige deler av disse midlene går til blant annet lønninger, drift, reise og opphold for egne medlemmer, blir det naturlig å stille spørsmål ved om styringsmodellen åpner for interessekonflikter og egenfordeler. Lederlønn i Norsk Komponistforening var kr 723 000 i 2025 i følge organisasjonens egen årsrapport, lederen hadde samme år en TONO-omsetning på minus 19 000,-. NOPAs forrige styreleder hadde samme år 1800,- i omsetning via TONO som låtskriver men 908 000,- i honorar fra NOPA, samtidig som daglig leder i NOPA hevet lønn på 995 000,- i 2025. De oppgir selv i egen årsrapport at 29% av kostnadene går til Lønn, Administrasjon og Kontor. Dette er utenom seminarer, medlemsmøter og eget årsmøte der ytterligere 3,8 millioner kroner brukes. Her bør man huske på at 75% av NOPAs inntekter kommer direkte fra Kulturelle midler i TONO – det vil si midler fra alle TONO-medlemmer.
Når de samme organisasjonene både kontrollerer styringen og tildeler seg selv betydelige midler, er det vanskelig å ikke stille spørsmål ved habilitet og god forvaltningsskikk.
Det finnes historiske årsaker til denne maktfordelingen. Spørsmålet er hvor relevante de er i 2026.
Norsk låtskriving er blitt en internasjonal industri, men TONOs styringsmodell har i liten grad utviklet seg i takt med virkeligheten. Dette er en diskusjon TONO styret burde ha tatt initiativ til for mange år siden. I stedet har de uavhengige medlemmene over lang tid opplevd manglende dialog om spørsmål som berører makt, representasjon og ressursfordeling. Når en organisasjon i styret med 400 medlemmer som omsetter like mye årlig som to av mine klienter, men grupperingen sitter på permanente plasser i styret, diverse komiteer og utvalg – i stedet for at man, som vi ønsker, slipper inn uavhengige fra næringslivet, med erfaring til å styre det som etter hvert har blitt en milliardbedrift, så er man nødt til å sette spørsmålstegn.
Ledige stillinger
Et selskap som forvalter verdier i milliardklassen bør styres etter moderne prinsipper for selskapsstyring.
Styremedlemmer bør velges fordi de har den kompetansen som kreves for å forvalte medlemmenes penger på best mulig måte – ikke fordi de representerer historiske organisasjoner med egne interesser. Ett argument som ofte brukes her er at «kun opphavspersoner kan forstå problematikken og styre organisasjoner» – men som tidligere nevnt, når tidligere styreleder i både TONO og NOPA (for doble roller må man selvfølgelig ha) omsetter 1800 i året, så faller det argumentet på i sin egen urimelighet. Forskjellen mellom en opphaver som omsetter 1 800 kroner i året gjennom TONO og et styremedlem fra næringslivet uten royaltyinntekter, men med dokumentert erfaring fra å lede store virksomheter, er etter mitt syn marginal når spørsmålet gjelder kompetanse på virksomhetsstyring.
Å redusere medlemsflukt og utflagging av rettigheter til å handle om kulturelle midler, slik det ble fremstilt i Dag Og Tid, er en betydelig forenkling av virkeligheten. Det bidrar også til å polarisere en debatt som i realiteten handler om likebehandling og god forvaltning. For dette handler kun om en ting: likebehandling, blir medlemmer uansett tilhørighet behandlet likt? Og vil et norsk TONO-medlem sitte igjen med den samme andelen av royaltyinntektene som et medlem i Sverige, Storbritannia eller USA?
At opphavere har valgt andre forvaltningsorganisasjoner er som Finansavisen og VGs oversikt viser, godt dokumentert gjennom flere tiår, årsaken til flukten er langt mer sammensatte.
Blant dem er:
Administrasjonskostnader ligger blant de høyeste i den vestlige verden. Mens en opphaver som flytter til Sverige, eller Finland vil ha administrasjonskostnader rundt 14–15%, lå TONOs kostnader i 2025 på 24,99 % for konserter og 24,9 % for TV/radio (inkludert den lovpålagte avsetningen på 2 % til Norsk Komponistfond). Legger man til avsetningen til kulturelle midler, viser TONOs egen års- og åpenhetsrapport at nær en tredel av inntektene fra visse områder kan være trukket før pengene når opphaveren.
TONO følger heller ikke Lov Om Kollektiv Forvaltning når det gjelder hva som blir borte på veien av digitale inntekter, her opplyses det i års og Åpenhetsrapporten at det tas «tilnærmet 10%», en underlig formulering i egen årsrapport ettersom organisasjonen siden 2021 har vært lovpålagt å opplyse hvert enkelt medlem om de eksakte fradragene i egne royaltyinntekter.
Manglende evne til å avregne royalties innen rimelig tid. Gjennom hele 2026 har TONO blant annet ikke klart å avregne inntekter fra Spotify, Apple Music og flere andre digitale tjenester.
Manglende evne eller vilje til å møte behovene til sine største kunder og rettighetshavere, til tross for at problemstillingene har vært kjent over mange år.
En royaltypolitikk for bakgrunnsmusikk og urfremføringer som over tid ikke var i samsvar med Lov Om Kollektiv Forvaltning. Først høsten 2025 valgte styret, etter press fra uavhengige medlemmer, å endre praksis slik at den ble brakt i tråd med gjeldende lovverk.
En modell for fordeling av kulturelle midler som heller ikke er i tråd med Lov Om Kollektiv Forvaltning og som i betydelig grad kanaliserer midler gjennom de tre organisasjonene som samtidig har flertall i styrende organer. Der de samme organisasjonene «kontrollerer» sin egen drift, og sitter på alle ender av bordet. Dette er ikke slik tilsvarende organisasjoner i våre naboland praktiserer ordningene. Og utenfor Norden er Kulturelle midler meget begrenset.
Dette handler verken om «små mot store» eller om motstand mot kulturelle midler. Problematikken, rundt kulturelle midler og hvordan de forvaltes, er en liten del av den helheten. Og TONO trekker prosentvis like mye fra den lille opphaveren som fra den store.
Ser man dog spesifikt på disse midlene, så er påstanden i Dag og Tid om at «alle tiltak er tilgjengelige for alle medlemmer» feil, og den reflekterer på ingen måte hvordan betydelige deler av de rundt 60 millioner kronene som ble avsatt til kulturelle midler i 2025 faktisk fordeles. Og her må vi også kalle en spade for en spade: TONO utbetalte i fjor 334 millioner til norske opphavere, mens kulturelle midler var på 60millioner. 3/4 av de 60millionene ble fordelt til de tre organisasjonene i styret. En uforholdsmessig stor del av midlene går til ordninger som administreres av de tre organisasjonene og kun er forbeholdt deres medlemmer, og er derfor verken åpne eller søkbare for alle TONOs medlemmer: igjen, brudd på Lov Om Kollektiv Forvaltning.
Det er derfor naturlig å stille spørsmål ved om kommentaren som nylig ble publisert bygger på en grundig gjennomgang av organisasjonenes vedtekter og den faktiske pengebruken.
Kommentaren beskriver én mulig forklaring på hvorfor enkelte velger å flagge ut sine rettigheter, men den overser de mer grunnleggende årsakene. Medlemsflukten har pågått i flere tiår, lenge før de siste ukers debatt.
Problemet er ikke kulturelle midler i seg selv.
Problemet er helheten.
I dag kan en opphaver flytte sin katalog til en annen forvaltningsorganisasjon på få minutter. Med det følger lavere administrasjonskostnader, raskere avregninger, større grad av innflytelse på hvordan royalties forvaltes og et styringssystem som er betydelig mer transparent.
Dette handler om likebehandling – igjen i henhold til både Norsk og EU lov. Om god selskapsstyring. Om ansvarlighet i forvaltningen av medlemmenes penger. Og om en organisasjon som leverer minst like effektivt som alternativene den konkurrerer med.
Fra TONOs side handler det om god gammeldags «slik har vi alltid gjort det»-mentalitet.
Fra de uavhengige medlemmenes side handler det om å sikre at alle medlemmer behandles etter de samme prinsippene, at ressursene forvaltes på en måte som tåler innsyn, og at organisasjonen faktisk leverer det medlemmene betaler for. Noe som strengt tatt også er lovpålagt både i Lov Om Kollektiv Forvaltning og Samvirkeloven – som TONO dessverre kontinuerlig har vært på etterskudd med å følge.
TONO har uten tvil betydelige utfordringer. En såpass «kjedelig» organisasjon får ikke så mye medieomtale uten grunn, og pga disse utfordringene velger stadig flere opphavere å se mot andre alternativer.
Det har vist seg at så godt som samtlige Norske opphavere med kommersiell internasjonal suksess de siste 40-årene har valgt en annen vei, fordi vår egen organisasjon: som burde likebehandle og forvalte midler på rett måte ikke klarer å oppfylle mandatet sitt. Og da har de ett stort forklaringsproblem.
Som jeg selv uttalte i Ballade for en uke siden: TONO må gjerne komme med unnskyldninger om hvorfor folk har meldt seg ut, men de spør ikke seg selv hvorfor f.eks svenskene ikke har samme problem. Abba er fortsatt medlem av STIM, Max Martin er medlem av STIM, Swedish House Mafia, Zara Larsson, Tove Lo, Icona Pop, er alle medlemmer av STIM, ikke bare for Sverige, men globalt.
Hvorfor er dette en særnorsk case? Hadde jeg drevet butikk og de største kundene forlot butikken, så hadde jeg stilt meg spørsmål om hva jeg kunne gjort for å nå ut til de, og hente de tilbake. Jeg hadde ikke tviholdt på mekanismer fra flere tiår tilbake i tid.
Om TONO skal være et attraktivt alternativ, så må de selv innse at de skal endre seg.
Alternativet er at TONO gradvis mister stadig flere av opphaverne organisasjonen er satt til å representere. Og deres pågående praksis svekker norsk musikkbransje og kulturnorge som helhet.
Men det handler ikke om liten vs stor, kulturelle midler, eller kultur mot kommers. Vi taper alle like mye på dette. Dersom TONO ønsker å være et attraktivt alternativ i fremtiden, må organisasjonen være villig til å modernisere styringsmodellen, styrke tilliten og levere minst like godt som alternativene den konkurrerer med. Hvis ikke vil stadig flere opphavere velge andre løsninger. Det er ikke en trussel – det er allerede en utvikling vi ser.
«Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.»
