Petter à Paris. I dette portrettintervjuet snakker Petter Wettre med Ballade om oppvekst, skole, det norske jazzmiljøet, om å flytte til Paris for å spille, om å få pandemien i trynet, om Kulturrådet, blogging, om å improvisere på kompliserte akkordrekker, om Michael Brecker og om sitt aller siste album. (Foto: Magdalena Martin)

Lykken er en fuktig flis

Hvis Petter Wettre var en drink, ville ingrediensene vært 2/3 bop-ekvilibrisme og 1/3 kverulering.

Kalender

Kammermusikkonsert

27/07/2021 Kl. 19.00

Viken

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

05/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Sonia Loinsworth i Tomba Emmanuelle

08/08/2021 Kl. 19.00

Oslo

Regimentets Datter av Gaetano Donizetti

11/08/2021 Kl. 19.30

Viken

– Hvordan ble det med det intervjuet?

Det var noen uker siden jeg hadde snakket med Petter Wettre på telefon fra Frankrike. Han befant seg da i NOPAs leilighet i Vence, ikke så alt for langt nordover fra Middelhavet. Han hadde tatt turen ned fra Paris. Det var noe med en internettforbindelse han hadde lovt NOPA å fikse.

Vi hadde snakket lenge om oppvekst, skole, det norske jazzmiljøet, om å flytte til Paris for å spille, om å få pandemien i trynet, om Kulturrådet, blogging, om å improvisere på kompliserte akkordrekker, om Michael Brecker og om Wettres aller siste album, som på det tidspunktet da vi snakket ennå ikke var gitt ut.

Så kokte det hele litt bort for journalisten. Ting kom på. Jeg har ikke noen bedre unnskyldning.

Til slutt var det altså han som fikk meg tilbake på sporet, med en vennlig, men målbevisst epost.

De to ordene vennlig, men målbevisst er ingredienser i flere karakteristikker jeg har hørt om den 53 år gamle vestfoldingen. Legg til at han gjerne sier nesten akkurat det han tenker, selv om noen blir litt sure på ham, og at han er en jævel på å øve, og et bilde begynner å ta form.

Bismak av støtte
Vår andre samtale var optimistisk. Han var tilbake i leiligheten i Paris, preget av lysere tanker om en snart åpnere storby. Restaurantene var i full gang med snekring av provisoriske uteserveringer, med tanke på første fase i oppmykningen. Kanskje kunne man snart jamme.

Petter Wettre fulgte drømmen og flyttet til Paris. Bare noen uker etter kom pandemien. (Foto: Magdalena Martin)

Wettre var i humør. Plata, som visstnok blir hans siste, var ferdig.

– Joda, plata selger godt, strømmingen går bra. Alle cd-er og vinyler jeg har fått har gått rett ut.

Her bør det kanskje nevnes at «bra strømming», også for en musiker solid plassert internasjonalt, ikke innebærer strømmetall som gir penger i kassa. Men så illustrerer dette også hvorfor han sier at dette er siste gang han gir ut album. Det er bortkastet tid.

– De siste ti årene har ikke modellen vært bærekraftig, Jeg snakker ikke om å bli millionær, men om å tjene mer enn det koster, som han sier.

Helt siden 1990-tallet har han fått offentlig støtte til utgivelsene sine, men sier støtten gir ham en «bismak» av meningsløshet.

Han sier at han «vel er mer politisk konservativ enn den gjengse jazzmusiker».
– Jeg tenker profitt. Andre får snakke om at kunsten skal frem, og slike ting.

Alle de omtrent 60 000 kronene han får for å lage en plate går med til å lage den.
– Det blir null til markedsføring, og dermed veldig lite salg. Kanskje blir den kjøpt inn.

Etterpå sitter Wettre med en flau smak i munnen. Derfor har stuntet med «den siste plata» også å gjøre med hans egen nattesøvn.

God slutt-pr
Wettre sutrer ikke lenge av gangen. Kanskje han ikke har genet som skal til. Til tross for at plateutgivelser er ren minus, låter han riktig så oppesen. Han innrømmer til og med, uten å bli bedt om det, at dette snakket om «den siste plata» ser ut til å ha vært god pr. Det er som om han ikke ser selvmotsigelsen.

– Joda, jeg merker interessen. Det er en higen etter denne plata som jeg ikke har registrert før. Det kan være det geniale trikset med å si at det er min siste, eller at det at det er en balladeutgivelse treffer bedre. Kanskje alle historiene knyttet opp til utgivelsen fungerer.

Historiene han sikter til handler ikke bare om hans «farvel med platebransjen». De som følger litt med på norsk jazz vil ha fått med seg hans «flukt» til Paris, pandemien som isolerte ham, solokonserten fra hans parisiske altan.

Avtalene om innspilling med tilreisende musikere fra andre land, og hans franske backupband, som til slutt ble musikerne han brukte under innspillingen, og som leverte varene godt over Wettres egne forventninger.

– På alle platene jeg har laget har jeg vært sjefen.

Men så viser det seg alltid at ikke minst trommeslageren Francesco Ciniglio ikke hadde tenkt å bare holde kjeft og spille trommer, slik Wettre selv beskriver stillingsinstruksen for musikere på en soloutgivelse som denne.

– Etter den første halve dagen måtte jeg spørre meg selv hva det var som skjedde her. Det kom sterke meldinger om takes (vurdering av alternative opptak av samme låt, jour. anm). Francesco var tydeligvis ikke redd for å tråkke over.

Mange ville blitt fornærmet, men Wettre beskriver at involveringen fra en «side-man» som denne trommisen var veldig bra for sluttproduktet.

– Francesco ble en slags co-sjef.

Han mener også at det kan høres at dette er blitt et mer kollektivt prosjekt enn han selv strengt tatt hadde planlagt. Men så er også nevnte Francesco Ciniglio, pianist Fred Nardin og bassist Viktor Nyberg, alle musikere Wettre har møtt i Paris, langt fra ubeskrevne jazz-blad.

I rollen som Bekkelund?
Når plata nå er ute og har fått god mottakelse, ifølge Wettres egne, ubeskjedne framstilling, gjenstår fysisk slipp, blant annet i Frankrike i oktober, hvor hovedpersonen regner med å bli værende til utpå høsten 2022. Det er kontakt med franske distributører, og kanskje kan saksofonisten, hvis han jobber like intenst med språkkurset han har lastet ned på mobilen som han gjør med sin musikk, stille til radiointervju på fransk.

Platecoveret til The Last Album. (Foto: Magdalena Martin / Grappa)

Hans avskjed med plateutgivelser er, vel å merke, ikke noen avskjed med studio. Han sier han sikkert kommer til å spille inn igjen, men dette med å gi ut album skal han nå slutte med. Eller?

For hva er det han sier her, egentlig? Kan det bli noe mer etter en plate som heter «The Last Album»?

– Kanskje jeg blir den nye Kjell Bekkelund, sier han, med henvisning til den legendariske pianisten og kulturpersonligheten, som var kjent for sine mange avskjedskonserter.
– Det får jeg heller ta på min bekostning.

Denne «det er ingen som kjøper», eller «veldig få vil høre på meg» er på ingen måte noe Wettre er alene om i norsk kulturliv. Det er en slags sorg som noen og enhver kan føle på i tunge stunder, eller for den saks skyld bygge hele historien om seg selv på.

Allerede i vår første samtale var vi inne på en variant, da samtalen kom inn på fenomenet «improvisere på akkorder», som har vært en sentral praksis i jazz fra sjangerens fødsel og helt opp mot vår tid, dog siden 1960-tallet i sterk konkurranse med forskjellig stilarter innen jazzen som er mindre preget av skiftende akkorder og tonearter underveis i en låt.

Denne akkordskifte-spillingen er helt sentral for Wettres oppkomst som musiker, studiene på Berklee College of Music og hans senere virke.

Fransk jazzglede
Han vil ikke ha på seg at han er en fange av akkordene, men at de er sterkere til stede, og at det er flere av dem i hans skriving og spill enn i mye annen jazz her nord i Europa, kan det ikke være tvil om.

– Akkordene skal ikke diktere, som han sier selv.

Men det var dette med sorgen. Når jeg spør om hvordan han vurderer fremtiden for «spilling på skjema», kommer det uten tenkepause.

– Det er like dødt som lp- og cd-plater.

Albumet Fountain of Youth kom i 2007. (Foto: Household Records)

Like etter at dødsdommen over et sentralt element i jazzhistorien er avsagt, snakker han, nok en gang entusiastisk, om hvor mange jazzlåter hans med-jammere i Paris’ jazzkroer kan.
– Jeg kunne kanskje 150 da jeg kom, det har vært ganske nedverdigende til tider, men jeg har rukket å bli herdet.

Han er kjent for å si det han mener, selv om det berører kollegaers musisering, men jazzen i Paris har han godord om. Han føler seg hjemme.
– Jeg syns det er friskt å høre unge folk spille gamle låter. Jeg har savnet det.

Så hvis han skulle foreslå den kjente Sonny Rollins-komposisjonen «Oleo», skrevet i 1954 med en rytmisk utfordrende melodi basert på akkordskjemaet til George Gershwins «I got rhythm» fra 1930 på en jam, ville ingen hevet et øyebryn.

– «Oleo» er moderne her, slår han fast.

Distribuerte egne øvenotater
La det være sagt med en gang. Det finnes mange norske jazzmusikere som har langt igjen til å kunne 150 standardlåter.

Så har også Wettre, i det minste i norsk sammenheng, øvd mye.
– Jeg pleide å gå metodisk til verks. Øvingen resulterte i notater, som jeg så ga til elever.

Nå er det ikke «så farlig lenger». Han kan til og med reise et sted uten å ta med instrumentet. Likevel, når man har gjort en aktivitet til en integrert del av hverdagen over så mange år, så er det som den blir en del av kroppen.
– Det er vel som å trene. Man kan bli avhengig. Jeg misliker det å ikke øve. Det føles som å miste muskelmasse.

Arven fra Vestfold
Musikkmiljøet i Sandefjord, hvor han vokste opp, med spilling i både Sandefjord og Larvik storband, og ikke minst samspill med de kjente musikerbrødrene Hans og Ole Mathisen, var avgjørende for hans musikalske oppvåkning, tett fulgt av Toneheim folkehøgskole og de tre avgjørende årene på Berklee College of Music i Boston.

– I Sandefjord spilte vi i storband og lekte oss med egne grupper, anført av Hans Mathisen.

Broren Ole Mathisen ble en slags bjellesau for Wettres Berklee-studier. Mathisen dro først. Wettre fulgte noen år senere.

På sandefjorsk vis dro dermed Wettre ut i verden. Ikke til Sørishavet for å slakte hval, men til Boston for å bli saksofonist for alvor.

Han sier han syns jazzlinja i Trondheim var så «gjennomsiktig», at det så for likt ut, og for lite kunnskapspreget. For Wettre ville brynes. Han ville øve på alt, og det fikk han på Berklee. Her hjemme har det ikke vært uvanlig å se på Berklee College of Music som en slags helautomatisert musikerfabrikk.

Det franske livet. Bildet er lånt fra et intervju med Jazznytts «Now’s The Time»-blogg. (Foto: Kristin Remøe)

Inspirerende college-maskin
Wettre avviser ikke karakteristikken.

– Jeg gikk sammen med 800 gitarister og minst 300 tenorsaksofonister.

Storkjøkkenet som holdt hordene av øve-hoder levende fungerte etter hensikten, men det var lite smak. Omtrent som musikkundervisningen – lite smak, men mye orden.
– Det var ikke så viktig å følge opp ego-et så mye.

Og han øvde på alt. Fra Brad Meldau, via nå avdøde Roy Hargrove til de store saksofonsolistene.

Han sier det var to måter å ta dette mastodontaktige musikkskolemaskineriet på.
– Enten ble du redd, eller så ble du inspirert. Jeg hørte heldigvis til siste gruppe.

En av lærerne, som for alltid har festet seg i minnet hans, var George Garzone. En relativt usystematisk type, ifølge Wettre.
– Å, så der kommer du, ja. Hva heter du igjen? Nå skal vi øve på dette. Åja, gjorde vi det i forrige uke? Jeg forstår, er slik Wettre husker den relativt avslappede tilnærmelsen til lærergjerningen.

– Til gjengjeld var det å høre ham spille i grunnen undervisning nok.

Lyttingen ble selvsagt ledsaget av transkribering, slik at andres uttrykk kunne brukes i hans eget spill.

To helter
Å snakke med Wettre om amerikanske musikere som har inspirert ham er som å runde Tønsberg Tønne i kuling med en ti fots With-jolle. Det spruter navn fra jazz- og saksofonhistorien.

Han nevner Michael Brecker (1949-2007) som sentral sax-influencer som «ga meg forståelse for andre stilarter enn den jazzen jeg i utgangspunktet studerte».

Og selvsagt er det ingen vei utenom John Coltrane (1926-1967).
– Han revolusjonerte saksofonspillet nær sagt hver gang han plukket opp saksen.

Det kan kanskje ha å gjøre med at han nesten aldri la den fra seg, som to forskjellige historier om han tyder på. Den ene at han øvde, ble trøtt, la seg på sengen og øvde videre, og til slutt sovnet med munnstykket i munnen. Og den andre, der Coltrane skal ha spurt Miles Davis om hvordan han jobbet for å få til så fine pauser i spillet sitt. Davis skal ha svart «take the mouthpiece out of your mouth».

Den blandingen av egne prosjekter og deltagelse på andres viser at den gode gamle blandingen av talent, studier og hardt arbeid fortsatt er gjeldende oppskrift, selv om graden offentlig støtte tidvis har gått ut over nattesøvnen.

Petter Wettre på konsert. (Foto: Roar Vestad)

Angst og scenelykke
Det betyr ikke at alle spillejobber utgjør like gode minner. Hans verste noensinne var den norske Melodi Grand Prix-finalen i 1994.

– Det var første gang jeg fikk fullstendig angst. Jeg satt bare i bandet, og var ikke solist. Jeg hadde øvd, og vært med på to helt greie generalprøver. Jeg var vel den minst viktige brikken i det hele, og husker jeg tenkte at dette blir jo bare moro. Mellom siste prøve og selve konserten ble Dagsrevyen slått på i rommet der vi satt bak scenen. Ingvild Bryhn var i ferd med å sette direkte over til Oslo Spektrum. Da gikk det opp for meg hvor viktig det var at jeg var helt mentalt til stede når showet skulle starte. Tanken overveldet meg fullstendig. Jeg ble kvalm og må ha vært kritthvit i ansiktet. En følelse av ikke å ha kontroll tok fullstendig over.

Han spilte ikke en eneste tone hele kvelden.

– Jeg trykket på klaffer for at ingen skulle oppdage at det ikke kom lyd ut av instrumentet. Jeg har sett det etterpå. Fullt av folk i kostymer. Tande P trilles inn på en kjerre for at stemningen fra den pågående vinterolympiaden på Lillehammer skulle overføres til Oslo Spectrum. Mattis Hætta joiker i «Sámiid ædnan». Det ble veldig spesielt.

Og hans beste jobb noensinne? Den foregikk ironisk nok på samme scene, men 20 år senere. Kailash Satyarthi og Malala Yousafzai hadde fått Nobels fredspris for deres kamp mot undertrykkelse av barn og ungdom. Den amerikanske rapper-sangeren Queen Latifah var vertskap, og Wettre var kalt inn.

– Jeg husker det som sykt bra, sier han om minuttene på Spektrums scene i hiphop-låta «U.N.I.T.Y.» Wettres stødige og ledige framføring av låtas enkle saksofontema, først gjentatt et antall ganger, så, mot slutten av låta, mer og mer improvisert, noen skritt bak stjernen foran på scenen.

Ti for innsats
– Kan vi få din egen vurdering av jazz-bedriften Petter Wettre? Hvordan vurderer du deg selv som næringsdrivende?
– Jeg gir meg selv ti for innsats og driftighet, men fortjener nok bare en firer for måloppnåelse. Jeg har hatt mange gode ideer som ikke har blitt realisert.

Pariserne var rause med applaus og anerkjennelse når Petter Wettre spilte sax på balkongen under lockdown i Paris våren 2020. (Foto: Kristin Remøe)

Men noen sprell er verdt å huske. Han sendte Aylar Lee som sin representant til Spellemann. Han fikk laget app.
– Jeg har pisket opp noen kontroversielle temaer, og ofte blitt tolket feil.

– Men du har fått oppmerksomhet?
– Det er ikke derfor jeg tar opp ting. Jeg er bare en engasjert og lidenskapelig fyr som ønsker å dele min opplevelse av musikk med andre. Noen tror jeg er negativ, men jeg spiller stort sett i dur.

Sett en mikrofon foran ham, så sier han noe, forberedt eller ikke. Det er en egenskap mange musikere mangler. Noen foretrekker å vente med å si sin mening, også om en kollega, til kollegaen ikke er der.

Han har funnet glede i det han kaller «å pirke i ting».

Kulturelt bannskap
Blogging har lenge vært en del av Wettres virke.. Her har han rukket å banne frimodig midt i den norske, kulturelle kirketiden, enten det har vært om det særnorske kulturstøtte-regimet eller om den legendariske saksofonisten Eric Dolphys traktering av bassklarinett: Dolphy fikk litt vel mye kred, mente Wettre, tatt i betraktning av det han mente var en neglisjering av en viktig forskjell mellom hvordan klaffene på en saksofon og en klarinett faktisk fungerer.

– Jo, men jeg analyserte det grundig, og mener at jeg hadde belegg for det jeg fant. Og så var jo Dolphy grundig genierklært for veldig lenge siden, uten at mine funn gjorde noe fra eller til på det.

Musikerboikotten av Kongsberg Jazzfestival er «funny» i Wettres øyne.
– Dette er ganske særnorsk. Jeg tror ingen franske musikere ville ha vurdert å nekte å spille. Jeg syns ikke det er musikernes mandat å fortelle festivalen hvordan de skal finansiere seg. Selv spiller jeg gjerne gratis på Kongsberg.

Under en diskusjon for flere år siden, etter at han hadde sagt hva han mente om statlige kulturpenger, fikk han høre at det ikke måtte være uenighet innad i miljøet, for da kunne viktige midler gå tapt.
– Når folk sier sånt, blir jeg bare enda mer ivrig.

Da han mottok Spellemannpris i 2000 sammen med trommeslager Per Oddvar Johansen for The Only Way to Travel takket han fra scenen de 243 som hadde kjøpt albumet.
– Jeg tror jeg vet hvem alle er.

Platecoveret til Wettre og Per Oddvar Johansens The Only Way to Travel, som vant Spellemann i kategorien jazz i 2000. (Foto: Tuba Records)

21 år senere har han konkludert med at plateutgivelser er mye mer mas enn moro.

Om platesalget skranter og strømmetallene er lave, så er det kanskje likevel lov til å håpe på et par tiår til med både musikalske og tekstlige utfall fra en av Vestfolds store sønner (og såpass må man få lov til å hevde i et musikktidsskrift som Ballade).

PS: Tittelen er et Sonny Rollins-sitat som Wettre brukte i en artikkel i Musikkultur i 2013. DS

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.
Digitale festivaler og konserter

Stillinger

Kulturskolelærer – breddeprogram musikk

Fredrikstad kommune – Kulturskolen

Kulturskolelærer – Dans/Jazzdans

Fredrikstad kommune – kulturskolen

Produsenter

Bodø2024 IKS

Kantor / Organist

Folldal Kirkelige Fellesråd

Basstrombone

Den Norske Opera & Ballett

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev