Petter Wettre: – Reflekterer ikke min virkelighet
INTERVJU: Denne uken kommer Løkenutvalget sammen for første gang. Musiker og komponist Petter Wettre har liten tro på at en restrukturering av kulturfeltet vil avstedkomme reelle endringer. – Sammensetningen i Løkenutvalget reflekterer ikke min virkelighet. Kanskje det vil ende opp med at man kan sende to søknader i stedet for ti, men jeg er fortsatt like langt, sier Wettre.
Av Carl Kristian Johansen
Tidligere i høst leverte 40 år gamle Petter Wettre artikkelen på bestilling fra tidsskriftet Minerva. Den ble også publisert på Ballade.
Wettre selv karakteriserer artikkelen som et «skudd fra hofta». Men den berører hele virksomheten til Wettre, og kan ses på som en grundig tilstandsrapport fra en aktiv kunstners ståsted i Norge – der kulturminister Trond Giske hele tiden understreker at han har hjertet sitt.
Et av målene til Løkenutvalget er å fremme forslag som blant annet skal «redusere kostnadskrevende byråkrati for å frigjøre ressurser til kunstnerisk virksomhet.» Det kan blant annet bety at antall steder man kan søke om offentlig finansiering vil bli redusert, men at ordningene vil styrkes.
Siden 1996 har Wettre mottatt omlag 1.2 millioner kroner i ensemblestøtte, arbeidsstipend, turnéstøtte, og støtte til plateinnspillinger fra forskjellige offentlige ordninger. Han har 13 utgivelser bak seg, alle trykket i 1000 eksemplarer. Samlet salg på disse utgivelsene via distributør er ca. 5000 i løpet av disse årene.
Markedet
Kimen i Hit med penga! er markedet.
— Selv om Norge er et lite land bor det mer enn fire millioner mennesker her. Ut fra dagens markedssituasjon er det kanskje 5000 mennesker som er personlig interessert i jazzmusikk. Det markedet kan tidobles. Hvis norske artister som gir ut jazzplater selger 2000 plater i stedet for 200, og det burde gå an, kunne pengene blitt brukt til å formidle til publikum den kompetansen jeg sitter inne med, i stedet for at det offentlige ga meg penger for å dra til Holmestrand for å spille for 10 personer. Da kunne jeg kanskje spilt samme sted for 150 personer i stedet, sier Wettre.
— Jeg tror man kunne oppnådd mer hvis man brukte de offentlige pengene mer utradisjonelt. Jeg kan ikke bruke tid på å møte pressen eller arrangere intervjuer. Jeg trenger et markedsapparat, et reklamebyrå, en personlig coach, eller hva det skal være, for å promotere meg. Poenget må være å skaffe markedsandeler, sier Wettre.
Han søker i dag om penger fra om lag ti forskjellige potter med offentlige penger. Wettre er i tvil om situasjonen vil endre seg om han kan sende færre søknader.
Ledige stillinger
— Sammensetningen i Løkenutvalget reflekterer ikke min virkelighet. Kanskje det vil ende opp med at man kan sende to søknader i stedet for ti, men jeg er fortsatt like langt med det, sier Wettre.
— Det er ingen fra jazzmiljøet som har skreket veldig høyt om dette heller, så det er ikke godt å si hva dette betyr. Det går alltids an å håpe, men jeg er lei av å gi benefit of the doubt. Jeg har liten tro på at arbeidet i Løkenutvalget vil avstedkomme noe som helst.
Satt på spissen mener Wettre at det ikke er vanskelig å skaffe midler til veie for egne prosjekter.
— Men jeg føler at prosjektene ikke når ut. De realiseres bare for meg selv. Jeg vil gjerne ha mulighet til formidle det faktum at et prosjekt har blitt realisert, og jeg vet fortsatt ikke hvem jeg skal henvende meg til for å nå fram med budskapet mitt, sier Wettre.
