Koronakrønikene: Petter Wettre i Paris

Koronakrønikene er en slags dagbok fra pandemien, en serie om hverdagen til landets frilansere i musikklivet. Send oss gjerne tips om navn og innlegg til serien – eller send oss dine egne refleksjoner og situasjonsrapporter. Denne utgaven av Koronakrønikene er satt sammen av to innlegg på Petter Wettres egen blogg.

Torsdag 31. desember 2020: Nytt år – begrensede muligheter.

Først, velkommen tilbake til bloggen. Det har vært litt stille fra denne kanten i de senere måneder. Her er en forsøksvis forklaring på hvorfor.

Siste innlegg fra meg var 5. september. Siden den gang og frem til nå har vi/jeg vært igjennom runde 2 med koronabegrensinger. I mitt tilfelle betød det ny runde med lockdown, som forøvrig fortsatt pågår. Restauranter, barer og klubber her i Paris er i skrivende stund fortsatt stengt og skal etter planen først åpne 20. januar. (Tvilsomt). Frankrike lanserte en tre-trinns modell i oktober for gjenåpning av samfunnet. Første trinn var å sende alle tilbake i lockdown med én time om dagen forbeholdt uteaktiviteter i én kilometers radius fra hjemmet, og med portforbud fra kl 21. Andre trinn var å åpne museer, teatre og kinoer 15. desember. Det forutsatte at man i Frankrike kunne rapportere om under 5000 nye smittetilfeller per dag og færre enn 3000 på intensiven. Det skjedde IKKE. 12-15000 daglige rapporteringer resulterte i en videreføring av stengningen av kulturinstitusjonene. Det er uvisst når disse re-åpner. Derimot fikk vi i begynnelsen av desember utvidet bevegelsesradiusen vår til 20 km fra hjemmet (i prinsipp hele Paris), og 15. desember fritt leide på tvers av regioner. Altså hele Frankrike.

Portforbudet er fortsatt intakt. Faktisk så er utetiden innskrenket med ytterligere én time. Vi må være innendørs fra kl. 20 – 06 mot 21 – 07 tidligere i høst. Det ble innført unntak for portforbud på julaften, men ikke nyttårsaften.

Begravelse av egen karriere er optional.

Ellers har muligens den observante leser sett at jeg har tilbragt noe tid i gamlelandet. Med 10 spilleoppdrag og én begravelse som resultat. På 4 måneder. Ikke så mye å rope hurra for, men etter hva jeg har skjønt er dette ca 10 flere spillejobber enn mange av mine kolleger. Begravelse av egen karriere er optional.

Høstens store begivenhet har likevel vært at jeg har hatt korona. Som én av en eksotisk gruppe på ca 45.000. Eller sagt på en annen måte – 0,8 % av den norske befolkningen. I mitt tilfelle bød det på en mild influensalignende tilstand med litt litt verkende kropp og tap av smak og lukt i et par dager. Fryktelig udramatisk og med selvisolering og tap av én spillejobb som resultat. Maijazz på sin side bøyde seg baklengs for å tilrettelegge for at vår allerede utsatte konsert likevel ble gjennomført. En bragd av alle involverte. Både på og av scenen. Nå er jeg per def. immun, ifølge norske myndigheter, og kan således ferdes hvorsomhelst, nårsomhelst. Ikke regnes man som «+1», heller. Mao, man hverken «telles» eller «gjelds». Ikke at man har gjort det nevneverdig før heller, men nå er det i det minste offisielt!

Petter Wettre på balkongen under lockdown i Paris. (Foto: Kristin Remøe)

Så er den den siste plata da…..The last album. Le dernier album. Det siste album. Veldig dramatisk, eller bare en nøktern betraktning?

28. oktober 2019 annonserte jeg følgende her på bloggen:

– «Som noen av dere kanskje har fått med dere så er jeg i gang med en ny innspilling. Det blir et balladealbum og jeg har gitt det tittelen The Last Album».

– «Utgiftene har uten unntak overgått salgsinntektene. De siste ti årene har ikke denne modellen vært bærekraftig. Jeg har levd godt med at mine innspillinger har vært fullfinansiert av støtteordninger, men nå kommer de med en kraftig bismak…»

– «Jeg brenner lyset mitt i begge ender og jeg tenker at det må være andre og bedre metoder å skaffe seg oppmerksomhet enn ved salg av cd’er og strømmetjeneste- abonnement?»

Nå, ca. 1 ½ år senere, skal endelig prosjektet realiseres. Min svanesang. Mitt siste innspilte bidrag til den siviliserte vestlige verden. I løpet av min 25 år lange platekarrière er det et tema som har unngått min oppmerksomhet – balladen. Derfor føles det naturlig å fokusere på akkurat denne på min siste innspilling. Men hvorfor avslutte det her? Jeg har fortsatt mye ugjort i tillegg til massevis av uhørt materiale til flere innspillinger…

Som nevnt var dette til å begynne med en kampsak som handlet om profitt. Om salgsinntekter versus produksjonsutgifter. Derfra utviklet det seg til et spørsmål om samvittighet. Samvittighet til gjentatte ganger drenere sin kreativitet for å skaffe til veie finansiering eller rettferdiggjøre prosjekt. Som regel i form av kreativ søknadsskriving. Så gikk det til slutt over i å handle om forfengelighet. Jeg ønsket å gi ut mitt beste album mens jeg fortsatt var på topp. Før det ble for sent. I følge mine betraktninger har sjelden en artists siste album vært det beste. Ironien her er jo at dette blir mitt siste album…..

Ikke bare er dagens musikk i konstant forandring. Også våre lyttevaner er endret. Dette kombinert med hvordan man presenterer og promoterer musikk gir oss en radikal annen musikalsk hverdag enn for bare kort tid tilbake. Videre er live-konsertene under press. Turneer har i stor grad blitt erstattet av enkeltkonserter. Festivaljobben er den nye klubbkonserten. Sosiale medier overtar for gamle distribusjonsmodeller. Massemedienes tilstedeværelse og oppmerksomhet er på vikende front i alle kanaler.

Min konklusjon er at vår tid krever en annen agenda, et annet tempo, et annet format. All selvhøytidelighet lagt til side så tenker jeg at det er en tid for alt. Langspillealbumet har hatt sin tid. Jeg har viet det 25 års oppmerksomhet. Nå ønsker jeg å fokusere på noe annet. Men først: Et siste album.

Ni komposisjoner. De aller fleste av dem komponert høsten 2018, men slik skjebnen ville det, som først ser dagens lys våren 2021. Revidert og bearbeidet utallige ganger. Til tider til det ugjenkjennelige. Og da særlig under den ufrivillige isolasjonen jeg følte på kroppen i løpet av den første lockdown-perioden som fant sted i Paris fra 20. mars til 11. mai 2020.

Innspillingen har vært utsatt tre ganger. En gang på grunn av manglende finansiering, to ganger på grunn av korona. Den opprinnelige besetningen er også forandret. Først grunnet rigide karanteneregler, så Brexit, og nå sist – karantene, mutasjoner av virus, reiserestriksjoner og Brexit kombinert. Un cocktail suave.

Til denne innspillingen får jeg endelig realisert muligheten til å ha med to av mine absolutte favorittmusikere: Daniel Franck på bass og Dejan Terzic på trommer. Vi har samarbeidet i flere forskjellige sammenhenger de siste årene.

Sistemann på laget er et helt nytt bekjentskap. En av intensjonene med min flytting til Paris vinteren 2020 var å treffe nye musikere. Etter en session i Paris var det krystallklart for meg hvem jeg ønsket på piano for denne siste innspillingen. Det blir en sann glede for meg å introdusere dere for den franske pianisten Fred Nardin.

Jeg skriver «blir» og ikke «er», da musikken ikke er spilt inn enda. Et gjøremål som for kort tid siden virket så enkelt og som jeg var så god til – nemlig å planlegge og tilrettelegge for fremtiden, har nå forvandlet seg til en endeløs famling i mørke uten holdepunkter. Turnéer, spillejobber, reisevirksomhet innreise/utreiseforbud, karantener osv osv. Planlegging er umåtelig utfordrende i disse dager. Jeg hadde aldri trodd jeg skulle si det, men; «gi meg forutsigbarheten tilbake». Eller for å parafrasere Shakespeare: «Forutsigbarhet, forutsigbarhet. Et kongerike for litt forutsigbarhet».

2020 har vært vanvittig på så mange måter. Det snudde tilværelsen opp ned for oss alle.

Alle har vi våre historier å fortelle. Våre «hvor-var-du-da-Oddvar Brå-brakk-staven»-øyeblikk. «Desperate times call for desperate measures». På denne siste innspillingen vil mine «desperate takter» befinne seg. Jeg tenker at «it’s all downhill from here».

Vel, glem det.

Søndag 10. januar: Nå eller aldri! Så skjer det endelig?!

Jeg skrev i mitt forrige blogginnlegg om forberedelsene til innspilling og hvem som skulle være med. Vel, glem det.

Er det noe koronaen har lært meg, så er det at å planlegge noe som helst i disse tider er nærmest umulig. Jeg skrev «blir» og ikke «er» fordi situasjonen forandrer seg fra dag til dag. Siste nytt per 6. januar er at jeg ble nødt til å skrote den opprinnelige planen om hvem som skulle være med fordi det ble rett og slett umulig å gjennomføre som planlagt.

Uansett hvor lei meg jeg er for at den opprinnelige planen ikke lot seg gjennomføre er jeg ikke mindre stolt av den nye versjonen av bandet med den svenske bassisten Viktor Nyborg, pianisten Fred Nardin (F) og den italienske trommeslageren Francesco Ciniglio. Alle musikere jeg har kommet i kontakt med under mitt opphold i Paris.

Av og til foretar livet rett og slett uforutsette manøvrere, og som et resultat av ytterligere begrensninger i reise og krav om koronatesting ble det derfor umulig å gjennomføre innspilling med musikere fra Danmark og Tyskland. Jeg takker mitt nyervervede lynne for at jeg ikke så lett lar meg stresse.

Petter Wettre (Foto: Roar Vestad)

Tidvis føler jeg meg som en tegneseriefigur som hopper fra isflak til isflak for å unngå drukningsdøden mens horisonten virker lenger og lenger unna for hvert hopp. Men i dag, 10. januar, virker det som brikkene har falt på plass. Vi har hatt en trioøvelse uten trommer. Hele bandet møtes på mandag for en gjennomkjøring. Togbilletter er bestilt. Studio er ombooket for gud vet hvilken gang, og lydteknikeren er på bedringens vei etter å ha fått påvist korona i forrige uke. Hvis det er en ting som er sikkert, så er det at denne innspillingen faen meg skal se dagens lys!

Torsdag 14. januar går vi alle om bord i et høyhastighetstog i retning Bretagne for å endelig få denne musikken ut av sinn og ned på tape.

Så fra i dag og frem til torsdag er det følgende regler som gjelder: Ikke skli i dusjen, se deg godt for før du krysser veien, pass på å hold flisa fuktig og ha tunga i rett munnen.

Sees på den andre siden…..