Arild Andersen: En bauta og nestor som aldri lar seg stoppe

Man bør helst sette av noen timer når man skal portrettintervjue Arild Andersen. Han har nemlig ei vanvittig karriere å skue tilbake på, og han er ikke spesielt vanskelig å be om å fortelle, heller. Historiene kommer tett – den ene mer interessant enn den andre. Arild Andersen er av typen som byr på seg sjøl både som musiker og som menneske.

Et musikalsk hjem
Jeg har blitt invitert hjem til kontrabassisten Andersen. Når man kommer inn i et hjem med flygel, bassforsterker og trommesett fast installert i stua, så skjønner man umiddelbart at her lekes det ikke butikk. Sjøl om Arild (han er en av dem vi har lov å være på fornavn med) høyst sannsynlig – det skal vi komme tilbake til – har eksamen fra det som het «Tekniker’n» i Oslo, så var det egentlig aldri tvil om hva han skulle bruke livet sitt til: han skulle bli musiker. Punktum.

Arild Andersen sett gjennom bandkollega Helge Liens linse. (Foto: Helge Lien)

Trekkspill og gitar
Storebror Odd, som er tre år eldre, skal ha mye av skylda – eller æren – for at det blei som det blei. Hjemme på Strømmen, like utenfor Oslo, var nemlig Odd godt i gang som trekkspiller som tenåring. Han fikk tidlig jobber som dansemusiker for IOGT-foreningene både på Strømmen og på Lillestrøm, og etter at 12 år gamle Arild fikk gitar til jul i stedet for kandaharbindinger til hoppski, som han ønska seg, så var veien kort til samspill mellom storebror Odd og Arild.

– Fatter’n syntes trekkspill og gitar var tingen, så derfor blei det ikke hoppbindinger, sier Arild, og virker ikke som han klandrer opphavet for den avgjørelsen.

– Brutter’n ville ha meg med på spillejobb to måneder etter at jeg hadde fått gitaren. Jeg hadde lært  meg tre grep, tok gitaren på sparken og suste av gårde. Jeg fikk hetta da jeg kom til døra, snudde sparken og dro hjem igjen. Der møtte mor meg med beskjed om at hvis jeg skulle bli flink, så måtte jeg spille for folk. Jeg dro tilbake igjen og siden har jeg vel egentlig ikke sett meg tilbake, minnes Arild med glede.

Fra eksamen til Montreux
Etter å ha sittet på «bass-sida» av trekkspillet til broren, så lærte Arild seg akkordene etter hvert. Han lærte seg enkelt og greit kvintsirkelen fra brorens trekkspillbass. For å fylle ut dansebandet blei to andre kamerater også med på bass og trommer.

-Vi spilte standardlåter til dans på tennisklubben og til bryllup. Jeg lærte meg favoritten til faren min også, «Fjellbruden» av Jularbo. Da han gikk bort i 1998 spilte jeg den på bass i begravelsen hans.

Elektrisk gitar blei neste stopp på ruta for Arild. Barney Kessel blei raskt et forbilde, og ei trioskive med Ray Brown og Shelly Manne blei spilt og gjennomlytta noen hundre ganger.

Unge Arild Andersen med gitaren. (Foto: Privat)

– Da hadde jeg avansert til Riverside Jazzklubb – først på Strømmen og så på Lillestrøm, fosser det ut av Arild som husker alt som om det skulle skjedd i går.

Arild blei kjent med musikere fra Høybråten i Oslo – ikke så langt fra Strømmen. Lars Finsen het bassisten, men en kveld de hadde jobb kunne ikke Finsen være med.

– Egentlig var han mest interessert i å spille cello. Jeg spurte om å få låne bassen hans, og siden har det meste dreid seg om bass, smiler Arild.

Ikke lenge etter kjøpte Arild bassen for 500 kroner. Den er fortsatt i Arilds eie.

– Det er en tsjekkisk bass som faktisk er helt ok. Jeg spiller på den av og til, og den har vært med på to ECM-innspillinger, blant annet har Larry Grenadier brukt den.

Gitaren blei ganske raskt hengt på veggen. Etter at Arild hadde sett Gary Peacock spille bass på et filmopptak i 1962, var flammen tent, for all tid.

– Det var et band som Shorty Rogers var sjef for, og det satte spor som sitter i den dag i dag. Det er like bra fortsatt – det er bare å gå inn på YouTube og sjekke det ut, sier en bestemt Andersen om sin inspirasjonskilde Peacock, som han mange år seinere blei godt kjent med.

Etter hvert blei det kjøpt plater, og det var stadig nye basshelter som blei sjekka ut: Scott LaFaro og Richard Davis, og litt seinere Ron Carter og Miroslav Vitous.

– Jeg hørte på alt de spilte, og de gutta der var med på å gi bassen ei ny rolle – det var mye mer enn den tradisjonelle komprolla.

Arild blei sakte, men sikkert også en del av jazzmiljøet i hovedstaden. Hvor mange ganger han har tatt toget tur-retur Strømmen – Oslo med bassen «under arma», har han ikke tall på, men han rakk alltid siste toget hjem. Nesten, i alle fall.

– Jeg begynte å gå på jammer, blant annet på Pingvin og Downtown, der Dizzie ligger nå i Universitetsgata. Der møtte jeg pianisten Terje Bjørklund og Jan og Jon, minnes Arild. De to sistnevnte med etternavnene Garbarek og Christensen.

– Det var mye moro, og det var ikke få ganger jeg gikk hjem med bassen i snøføyka!

Unge Andersen med kontrabassen, på vei inn i det hippe og smårufsete Oslo-miljøet rundt Club 7. (Foto: Privat)

Sjøl om Arild kom fra «landet», gikk det veldig greit å komme inn i det hippe og til dels rufsete Oslo-miljøet som ganske raskt sentrerte seg rundt Club 7.

Likevel var det ikke realistisk å tenke seg tanken at man kunne leve av å holde på med musikk. Arild skulle få seg en «skikkelig» jobb, og begynte på Oslo Tekniske Skole – Tekniker’n.

– Jeg skulle ta siste eksamen i noe som het elektriske maskiner i 1968. Det var bare to problemer: jeg skjønte ingenting av oppgava, og så skulle jeg rekke et fly fra Fornebu klokka 15 for å dra til Montreux på en spillejobb med Karin Krog, Terje, Jan og Jon. Jeg leverte mer eller mindre blankt og dro til flyplassen – sikker på at jeg hadde strøket. 30 år seinere møttes vi som studerte der til et jubileum og jeg var den eneste som holdt på med det samme jeg hadde gjort hele tida – jeg var fortsatt musikant! Det morsomme var at gutta fortalte meg at det var noe gæernt med oppgava, og at alle hadde bestått! Så det er faktisk mulig at jeg har en ingeniøreksamen i elektronikk, ler Arild. Den utdannelsen blei uansett aldri tatt i bruk.

I Montreux, derimot, endte det med andreplass i en konkurranse som Palle Mikkelborg vant. Karin Krog med Bjørklund, Christensen, Garbarek og Arild hadde likevel markert seg kraftig på den internasjonale scena.

– Og jeg fikk prøve bassen til Eddie Gomez som var der og spilte med Bill Evans, smiler Arild.

Nytt liv
Tekniker’n og en straight jobb blei det aldri noe av for Arilds del etter Montreux-turen. En tur innom militæret, som heller ikke var noe for Arild, var noe av det straighteste han har vært i nærheten av.

– Jeg holdt på med Mannskapsavisa på Akershus Festning. Jeg pakka avisene og delte de ut, og så gikk jeg på polet for offiserene, ler Arild. Etter åtte måneder dimma han, og de første festivaloppdragene hadde begynt å tikke inn.

– Molde og Berlin med Don Cherry var blant de første festivaljobbene, og det var jo veldig stas. Deretter blei det duoturné med Karin Krog for Rikskonsertene i Nord-Norge. Jeg hadde lav husleie og lavt forbruk, og det førte til at jeg kunne sette penger i banken. Jeg forstod fort at som frilanser så var det viktig å ha litt sparepenger, noe som ikke nødvendigvis er helt vanlig i frilansmiljøet. Jeg har lånt penger bare én gang, og aldri brukt penger før de har vært der.

På begynnelsen av 70-tallet greide Arild å kjøpe leilighet for første gang – cash kontant. – Da stod det igjen 60 kroner på kontoen, men siden har det gått greit, sier en fornøyd finansminister.

Musikalsk blei siste del av 60- og begynnelsen av 70-tallet prega av diverse konstellasjoner med de fire store i moderne norsk jazz: Jon Christensen, Jan Garbarek og Terje Rypdal i tillegg til Arild. I stor grad falt mye av dette sammen med unnfangelsen av det tyske plateselskapet ECM under ledelse av ideologisk fører Manfred Eicher – et selskap, en leder, en institusjon som har betydd voldsomt mye for både Arild og norsk jazz generelt.

Clark Terry, Arild Andersen og Dizzy Gillespie på skipet SS Norway på 1980-tallet. (Foto: Privat)

– Jeg var ofte innom platebutikken til Hallvard Kvåle, og en dag fikk jeg beskjed om å ringe Jan. Jon var allerede på plass, og fra den legendariske utgivelsen Til Vigdis så vi oss aldri tilbake. Fra 69 ble også Terje en del av bandet, og skiva Esoteric Circle er debuten til oss fire.

Dette skjedde før ECM var en realitet, men under en festival i Bologna i 1969, der Eicher også var til stede, blei kontakten oppretta. Selskapet var under planlegging, og året etter kom Eicher for å spille inn Afric Pepperbird med den samme ikoniske kvartetten.

– Vi begynte på Høvikodden, men Manfred likte ikke lyden der. Det var for mye lekkasje mellom instrumentene. Jon kjente en som jobba i Arne Bendiksen Studio, navnet var Jan Erik Kongshaug, og vi fikk høre at det var ledig der på kveldene. Vi jobba til 10 på kvelden, da var Terje så trøtt at han sovna fordi han hadde vært oppe fra 7 om morran for å skrive sine symfonier og klassiske verker!

Afric Pepperbird har i seinere år blitt kåra til den viktigste og beste skiva i flere avstemninger, noe Arild aldri så komme.

LES OGSÅ: Hvordan ble Afric Pepperbird omtalt i sin samtid?

– Jeg tenkte ikke tanken en gang, på at det skulle bli ei bortimot legendarisk skive. For oss var det en ganske straight session, men jeg setter veldig pris på den, altså.

Det er en aldri så liten underdrivelse å påstå at historie blei skrevet disse dagene og at det blei lagt et fundament for norsk og internasjonal musikk som mange står på skuldrene av den dag i dag. Ekstra morsomt er det også at Arild akkurat har vært i Rainbow studio, i lydmaestro Kongshaugs kongerike, og spilt inn ny ECM-plate for bare noen måneder siden.

– Jan Erik har jo forlatt oss, men Martin Abrahamsen, som styrer spakene nå, gjør en strålende jobb i og med Rainbow.

ECM åpna nye dører
Rypdal forlot kvartetten ganske raskt for på starte eget band. Han ville gjerne ha med seg Arild, men han ville ikke spille elbass. Etter litt prøving og feiling endte samarbeidet med Garbarek opp som trio med den finske trommeslageren Edward Vesala og Triptykon blei et unikt visittkort fra den trioen.

– ECM var ikke bare plateselskapet som sørga for at nyskapende musikk fikk flott lyd. De sørga også for at platene blei distribuert verden rundt og at publikum blei oppmerksom på oss og musikken vår. Dessuten la de opp til turneer til steder, land, klubber og festivaler som var helt nye for oss.

Sammen med sin nye kvartett, bestående av «unggutta» Håkon Mjåset Johansen, Helge Lien og Marius Neset, kommer det altså ny plate på nyåret fulgt opp av en lengre Europa-turné – hvis verden oppfører slik at det er mulig.

New York, New York
Arilds navn og unike bassistiske evner blei raskt kjent rundt om i jazzverdenen. Samtidig hadde han også et ønske om å utvide horisonten. Bedre sted å gjøre det på enn i jazzens hovedstad New York er ikke mulig å tenke seg.

– Min første tur til New York var i 1972. Etter det har det blitt mange. Vokalisten Sheila Jordan, som fortsatt er i full aksjon og turnerende i en alder av 93, og som jeg har jobba mye og spilt enn duoskive med, har vært fast base hele tida. Jeg fikk raskt mange kontakter og en del jobber med folk som Sheila, Sam Rivers, Barry Altschul, Paul Bley og Joe Farrell. Jeg øvde mye, og jeg fikk låne bass av Stanley Clarke, som også har blitt en god venn.

– Jeg hang sammen med mange av disse gutta, og Stanley inviterte meg til en innspilling han skulle gjøre. Det var også en annen innspilling i det studioet den dagen, med Richard Davis på bass. Jeg blei stående sammen med Stanley og Richard Davis da Joe Farrell, saksofonisten i et av verdens hippeste jazzband på den tida, Return to Forever, kom ruslende og spurte om jeg hadde lyst på en jobb. Der stod jeg med Stanley på den ene sida og Richard Davis på den andre, og så spurte han meg!! Jeg sa ja, jeg, ler Arild.

Bassist og komponist Stanley Clarke og Arild Andersen under Moldejazz i 1971 eller 72. (Foto: Privat)

Mer eller mindre samtidig spurte Stanley Clarke om Arild kunne tenke seg å være vikar i Thad Jones/Mel Lewis Big Band på Village Vanguard. – Jeg visste hvor krevende det repertoaret var, så det tørte jeg ikke. Det er faktisk den eneste gangen jeg har takka nei til jobb av en slik grunn, minnes Arild. En annen forespørsel takka han derimot ja til, og det førte til ei fin uke sammen med ikonet Stan Getz i Toronto.

Egne band og Radka
Etter flere turer til New York tidlig på 70-tallet begynte Arild å pønske på å sette sammen eget band og spille musikk han sjøl hadde skrevet. Allerede fra den tida har han vært opptatt av å jobbe med unge musikere med en solid dose energi, og i hans første kvartett dukka «unggutta» Jon Balke og Pål Thowsen opp sammen med veteranen Knut Riisnæs.

– Det var et nytt solid kick å spille med den nye generasjonen. Litt seinere møtte jeg også Radka Toneff, og vi hadde et flott musikalsk samarbeid helt til hun gikk bort i 1982. Vi var også samboere i mange år. Radka satte evige spor både hos meg og mange andre hun møtte på sin vei, sier Arild ettertenksomt.

Platecoveret til Radka Toneffs Winter Poem (1977). Toneff og Arild Andersen spilte – og levde – sammen i en årrekke. Radka Toneff gikk bort i 1982, bare 30 år gammel. (Foto: Sonet)

Ny start i Molde
80-tallet blei på mange måter starten på ei ny epoke i Arilds karriere. Han debuterte med et nytt band med Steve Dobrogosz, Paul Motian og Kenny Wheeler på Kongsberg Jazzfestival, og fikk anledning til å sette sammen et drømmeband til Moldejazz i 1981.

– Jeg fikk fullstendig frie hender til å invitere dem jeg ville. Michael Brecker og Pat Metheny stod høyt oppe på lista. Begge var absolutt interesserte, men av diverse årsaker så gikk det ikke. Etter litt frem og tilbake endte det med en totalt ukjent gitarist som heter Bill Frisell, som vi vel kan si har blitt litt mer kjent etter hvert, trommeslageren Alphonse Mouzon og pianisten John Taylor.

LES OGSÅ: Arild Andersen Artist in Residence på Moldejazz i 2005

Etter et par dagers øving – herrene hadde aldri truffet hverandre før – inntok de storstua Idrettens Hus i Molde, og en fullsatt sal tok i mot dem med begeistring.

– Konserten, som NRK tok opp, blei jo til ECM-plata Molde Concert, og det var en konsert og ei plate som helt sikkert har betydd mye for meg i åra som kom. Samarbeidet med spesielt Bill har jo vart i forskjellige utgaver helt siden den gang, og det er jo litt morsomt å tenke på at han også mener at denne konserten og plata var det skikkelige startskuddet på karriera hans.

Året etter, nærmere bestemt den 15. september 1982, blei det avfyrt nok en rakett: Arild Andersen Quintet, Arild Andersen/Jon Christensen Quintet eller Masqualero, som det legendariske bandet etter hvert blei kjent som, så dagens lys.

Masqualero med Tore Brunborg, Jon Balke, Nils Petter Molvær, Arild Andersen og Jon Christensen – og en Gustav Vigeland-statue i ryggen. (Foto: Terje Mosnes)

– Utgangspunktet var en triojobb som jeg hadde spurt Jon Christensen og Jon Balke om å være med på. Så var det Christensen som foreslo at vi skulle invitere med oss unggutta Tore Brunborg og Nils Petter Molvær som akkurat hadde kommet til Oslo fra jazzlinja i Trondheim. Det blei full suksess fra første dag, og vi jobba nesten verden rundt i ti år. Den siste jobben var den 15. september 1992 – på dagen ti år etter den første, reflekterer Arild med glede.

LES OGSÅ Arild Andersens minneord om vennen og kollegaen Jon Christensen

Det er bare en ting han angrer å i forbindelse med Masqualero-perioden. -Bandet skulle aldri fått det navnet, men det bare blei slik etter at den første låta vi spilte inn var Wayne Shorters «Masqualero». Mange steder, spesielt i utlandet, ante jo ikke folk hvem vi var. I Los Angeles blei vi møtt av folk som trodde vi var et meksikansk salsaband! Så jeg tror faktisk vi strøk oss sjøl av kartet i mange forbindelser på grunn av navnet. Men vi hadde det jo jævlig moro, da!

Noe av grunnen til at det blei slik kan jo være at dette var i en periode der kjente band hadde navn som ikke direkte profilerte lederne: Weather Report, Return to Forever og Mahavishnu Orchestra er tre av de mest kjente.

– Jeg tror vi blei vanskeligere å booke og vanskeligere å finne i platehyllene. Dette ville nok vært lettere i SoMe-tiden vi er inne i nå, men det var uansett ti fantastiske år med Masqualero.

Da bandet spilte sin siste konsert i 1992 var det bare Arild som visste at den epoka var over – han hadde bestemt at nok var nok og at han ville gå videre.

Arild Andersen og Kirsten Bråten Berg samarbeidet på utgivelsene Sagn (1990) og Arv (1994). (Foto: Kjell Arne Berntsen)

Sagn + Arv = Sarv
Arild hadde de siste åra blitt mer og mer begeistra for norsk folkemusikk, ikke minst etter å ha hørt kvederen Kirsten Bråten Berg i et bursdagsselskap.

– Jeg satt og så på Gulf-krigen live på tv og tenkte plutselig på hvor voldsomt verden hadde krympa. Jeg fikk plutselig en dragning mot egne røtter – jeg ville «hjem». Musikken blei mindre jazzrelatert, men hadde den samme energien. Selv om det var norske røtter i platene Arv og Sagn, så var møtene mellom det brasilianske perkusjonsfenomenet Nana Vasconcelos og Kirsten av det magiske slaget – møter på tvers av grenser.

Disse prosjektene prega store deler av 90-tallet, men band sammen med den tyske trompeteren Markus Stockhausen, den franske trommeslageren Patrice Héral, den greske pianisten Vassilis Tsabropoulos og den engelske trommeslageren John Marshall førte også Arild ut på en rekke europeiske turneer.

Den nye trioen
Den norske uavhengigheten fra Sverige i 1905 var og er en inspirasjon for skotter som ønsker uavhengighet fra England. Det var årsaken til at Arild blei invitert til å skrive et bestillingsverk i Skottland i 2005 – «Independency». I første omgang førte det til en en turné med saksofonisten Tommy Smith i England og Skottland, og året etter blei perkusjonisten og trommeslageren Paolo Vinaccia en del av Arilds nye trio.

Paolo Vinaccia, Arild Andersen og Tommy Smith. (Foto: Pressefoto)

– Trioen kom liksom av seg sjøl, og nesten frem til Paolo døde sommeren 2019, spilte vi hundrevis av konserter verden rundt.

LES OGSÅ: Ballades kanon over norske jazzalbum (2007)

Gir seg ikke
De som har hatt gleden av å ha møtt eller opplevd Arild Andersen vet at han ikke er typen som gir seg. Den godt voksne strømlingen er stadig like full av energi og pågangsmot, og gleder seg voldsomt til å slippe den nye plata som er spilt inn i legendariske Rainbow Studio hvor han, Manfred Eicher og Jan Erik Kongshaug har skapt så mye magi sammen.

I februar/mars skal plata, med den nye norske stjernerekka med Håkon Mjåset Johansen, Helge Lien og Marius Neset, være klar for sjøsetting og en lengre Europa-turné som allerede er booka.
– Etter det skal jeg til Slovenia for å være med på ei plateinnspilling, og så blir det hjem for innspilling med Frode Alnæs og Stian Carstensen.

I 2020 blei åtte plateinnspillinger enten utsatt eller avlyst – Arild har ønske om at alle skal bli realisert.

– Jeg synes jo det er like moro fortsatt, og så har jeg jo fått øvd mye når så mye har blitt avlyst eller utsatt. Akkurat reisinga med bass er ikke så show lenger, men det å stå på scena, kjenne på energien og nysgjerrigheten, møte medmusikere og publikum, det er fortsatt like stas.

Arild Andersen har mange planer framover, og synes det fortsatt er like stas å møte medmusikere og publikum. (Foto: Roar Vestad / Kolonihaven Studio)

Publikum rundt store deler av verden synes også det er stas når Arild Andersen dukker opp med sin livsbejaende musikk og energien og flammen som aldri slukker. Og så er det det med å spelle seg frisk, da. – Det har jeg opplevd mange ganger, sier Arild med overbevisning, og med et av sine varemerker – smilet.