Intropati er smittsomt!

Manifester: Benjamin Knutsen er en av NMH-studentene som skrev manifester på et skrivekurs på NMH, og her publiseres av Ballade. Studentene skapte nye ord til bruk i sterke meningsytringer om musikk. Knutsen skapte ordet intropat/intropati: Intropat [latin intro ‘inn’, gresk pathos ‘lidelse; sjelsstemning, lidenskap, affekt’]

Intropat* musikk når ikke ut til lytteren. Den retter seg bare innover, og når ikke over scenekanten. Den intropate komponisten stenger lytteren ute og etterlater dem likegyldige og slitne. Det er flere tilfeller av slik musikk i dag innen mange stilarter, men en av de største bidragsyterne til den intropate musikkens bibliotek er nykonseptualismen, eller rettere sagt «den nye konseptualismen».

(Ny)konseptualismen har blitt en plage i programmeringen hos norske samtidsmusikkfestivaler og andre institusjoner som avgrenser seg med å fremme «ny musikk». Det er stor entusiasme for den konseptuelle musikken i enkelte miljøer og ensembler, men utenom de spesielt interesserte har stykkene liten virkning annet enn en formidling av et konsept. Disse konseptene er ideen til verkene, som (ny)konseptualistene ønsker å skape debatt eller tanker rundt ved å presentere det som et stykke musikk, performance, video eller en kombinasjon av disse tre. Ideen, eller konseptet, har første prioritet i verkene. Da det er tilfellet vil jeg mye heller få tilsendt konseptet i form av en kortfattet e-post, enn å sitte i konsertsalen og telle minutter.

De (ny)konseptualistiske komponistene fortoner seg som samtidige og moderne. De definerer seg ikke bare som ny musikk, men som den nye musikken. Dette stempelet tiltrekker «musikkkuratorene» som vil sørge for at sine arrangementer og festivaler er «hippe» og «trendy». Disse stemplene fores til publikum som i respons simulerer en suksess-reaksjon med tomme adjektiver som «interessant» og «spennende».

Jeg har ingen innvendinger mot (ny)konseptualistenes politiske, filosofiske, teknologiske og tematiske relevans i samtiden. Det er derimot formen de gir til disse ideene og konseptene jeg synes det er vanskelig å gå med på. De kaller seg for komponister, og enkelte insisterer på at de skriver kunstmusikk. Til tross for hva de kaller seg og sine stykker sitter jeg kun igjen med ideen som kunne vært et leserinnlegg, til tross velvillig nærlytting.

Utover konseptet forblir stykket intropat. Stykket er kun en teknisk øvelse som ikke kommer over scenekanten**. Publikum blir ikke invitert inn i stykket og det blir derfor vanskelig, om ikke umulig, å virkelig lytte og/eller se på stykket som helhet. Til og med om de virkelig prøver å sette seg inn i stykket gjennom urokkelig fokus og konsentrasjon er det lite å finne utenom konseptet som allerede for lengst er oppfattet***.

I all kompositorisk arbeid er ideen viktig. Komponisten er også viktig i form av å tilføre sin egenhet og musikalitet, men lytteren må komme først. Det er til dem som vil lytte vi skriver til. Om ikke lytteren kan finne mening i musikken blir den , vel, meningsløs, uansett hva ideen for stykket måtte være.

Det må være en musikalsk mening i stykket utover ideen, uansett hva materialet måtte bestå av. Da strekker ikke ideen til. Den legger føringer og rammer for hva materialet skal være og hvordan det skal fremstilles, hvordan formen skal være og hvilke musikalske situasjoner som skal inkluderes i stykket. Dette er nødvendige rammer for å skape noe ut av intet, men til slutt er det komponisten som må gjøre disse valgene i rollen som lytter.

(Ny)konseptualisme i musikk har vært et morsomt eksperiment, men det er nok nå.

(Ny)konseptualismen setter ideen i førersetet, og plasserer musikken i passasjersetene. Lytterne får plass i bagasjerommet, om de i det hele tatt får bli med. Intropati skiller musikken fra publikum, intropati er smittsomt og (ny)konseptualistene er smittekilden!

Benjamin Knutsen, 2020

* Intropat [latin intro ‘inn’, gresk pathos ‘lidelse; sjelsstemning, lidenskap, affekt’]

** Eller «plattformen». Den nye konseptuelle musikken formaliserer seg ofte på andre plattformer enn på en scene, som for eksempel på internett.

*** Om konseptet i det hele tatt lar seg oppfatte.