Av musiker Arild Andersen
Jon er gått bort. Det er som en del av meg har forsvunnet. De siste par dagene har jeg tenkt på hva vi holdt på med. Vi begynte å spille sammen på midten av 60-tallet, da med Jan Garbarek.
Vi har reist og spilt mye de siste 50 årene, og Jon er vel den musikeren jeg har kjent lengst i livet mitt.
Hans kreativitet og vinkling til musikken var helt unik. Vi begynte tidlig å flytte oss fra “time” til bølge. Vi hadde noe vi kalte Vips, som var plutselig å sette i gang et frittflytende vispespill sammen med så raske løp som mulig øverst på bass-gripebrettet. Så fikk solistene ta det som kom. Jon taklet jo det fint den gangen. Vi gikk over til laaange enere, der eneren var sånn omtrent et sted i tiden. Bølgene bestemte når og hvor vi landet…
Men Jon kunne også spille sylskarp “time»… Det har vi jo alle hørt.
Han var også en veldig god tegner, og mange av maleriene i leiligheten sin har han malt selv. Han øvde jo aldri trommer, så han hadde relativt god tid til å male eller se på sport på TV. Når vi hadde øvelser med Masqualero satt Jon i sofaen og hørte. Han kom med noen kommentarer, og slik spilte vi det.
Han hadde også stor sans for “praktisk humor”. Noen ganger kunne han avslutte et trommekor ved å reise seg opp og gå rett fram, “gjennom” trommesettet, så trommer, cymbaler, basstromme og alt bare dundret i scenegulvet. Veldig fin lyd…
Jon Christensen på Aarhus Jazz Festival i Danmark i 2018 (Foto: Hreinn Gudlaugsson / Wikipedia)
En gang vi var på turné med Bengt Hallberg og Kjell Bekkelund ble de to stående bak scenen og diskutere om de orket å gå ut og spille ekstranummer. Da gikk Jon ut og spilte en slags ragtime på pianoet, bukket og gikk ut igjen. Han kunne jo ikke spille piano. Men et ekstranummer for Bekkelund og Hallberg kunne han jo koste på seg.
På reiser med Masqualero fant vi alltid noe å holde på med. En greie var å mime låter. På toget fra Bodø og sørover var det Jon sin tur til å mime. Han la seg rett ut på gulvet i midtgangen, og vi skulle gjette hvilken låt det var. Så kom konduktøren, og vi fikk litt problemer med å forsøke å forklare at Jon bare mimet «Lazy Afternoon».
Jon hadde alltid sin egen måte. “Arild, du veit når jeg drar til England, så tar jeg med en pose med 8 deler. De er så kjipe at de bare speller 7 i takta”.
De siste årene gikk Jon mere og mere bort fra å spille “time”. Jeg traff Jack DeJonette på en festival, og han spurte hvordan det var med Jon. Jeg svarte “Ok, but he doesn´t play time anymore, Jon says they can keep their own time.” Jack lo godt, og sa “he’s f… right“.
Jons hukommelse begynte å svikte for en stund siden. Bugge Wesseltoft foreslo i høst at vi måtte få Jon til å spille litt. Så 16. desember hadde Bugge, Tore Brunborg, Nils Petter Molvær og jeg en ledig dag i Oslo. Jeg hentet Jon, og vi møttes hjemme hos meg.
Vi begynte å spille, og Jon satte seg bak trommene – og det var ingen tegn til at hukommelsen var sviktende. En fantastisk ettermiddag.
Vi hadde jo planer om å gjenta det utover vinteren, men det siste cymbalslaget kom nok der, den mandag ettermiddagen 16. desember 2019.
Jeg er takknemlig for alt jeg har opplevd sammen med Jon.
Savner han.
Arild
Mitt hittil ærligste forsøk på å være et ansvarsbevisst menneske
I en tid der demokratiet står på spill får begrepet skyldfølelse renessanse.
Ballade jazz: Å bryte og bygge vaner
Dette er platene du pakkar med deg i lag med krimromanen, kvikklunsjen og appelsina.
Nyhet! Ballades festivalguide
Vi lanserer Ballades festivalguide, som vil samle musikkfestivaler over hele landet, gjennom hele året.
Oppspark til årets Inferno: Gjenhør med debatt om hatytringer i black metal
Ballade radio: Varm opp til metalfestivalen med den heite debatten om hatytringer i black metal fra fjorårets festival, med et sterkt internasjonalt panel.
POSTKORT FRA JAPAN: – Individet er ikke verdt en jævla dritt. Og dét har japanerne skjønt.
Spellemannsnominerte Why Kai dro på turné til Japan, og fikk både nye fans og eksistensiell angst.
Mørk kveldssang med Michael Krohn
Nylig ble det kjent at Michael Krohn legger opp som vokalist på grunn av sykdom. Her er hans siste nachspiel som sanger.
