Fantastisk musikk på egne premisser: Inn i høstmørket med Karin Park og Biosphere
Karin Park tar sangene sine tilbake, og Geir Jenssen får den plassen han fortjener: Mellom to permer.
Platene jeg har størst forventning til i høst er
Karin Parks omforming av egne, vakre, mørke melodier;
jeg håper på en interessant avrunding på Röyksopp-året;
samt en vilt inspirert Boblebad på en kommende EP.
Den siste sparer jeg til denne spalten min neste måned, den første kan du rulle nedover her på sida for å lese om.
Hovedplassen får imidlertid ei nesten 30 år gammel skive, en musikkjournalistkollega og hans møter med Arktis’ musikklegende Biosphere. Her er høstens første Ballade elektronisk.
I 1994 kom et avgjørende album innen norsk elektronika. I Norske albumklassikere, et prosjekt som tilgjengeliggjør gamle norske plater og gir ut bøker om dem, velger Bernt Erik Pedersen seg Biosphere. Kulturjournalist Pedersen – i Dagsavisen til daglig – reiste til Tromsø for å fortelle historien om den alltid originale Geir Jenssen, kjent som Biosphere. Resten av den historien han starta på for nesten 30 år siden da de møttes første gang:
– Geir Jenssen er så sentral og betydningsfull for norsk populærmusikk at det var på tide å løfte han og Patashnik fram. Det passet denne bokserien til. Det er mye å si om både albumet og artist som ikke har blitt sagt, mener Pedersen. Helt siden kulturjournalist Bernt Erik Pedersen intervjuet Jenssen da plata var ny, og Pedersen var 24, er det noen ting han har gått og villet spørre Jenssen om.
NB: Du kan lese utdrag fra boka her.
– Med Patashnik ble Jenssen og elektronisk musikk løfta opp fra technoundergrunnen og til en breiere offentlighet – både i Norge og ute på kontinentet. Plata gjorde at den norske klubbmusikken fikk en breiere eksponering. For eksempel var det knapt gitt ut elektronika i albumformat i Norge. Han og Nils Johansen, Per Martinsen og Anneli Drecker var de første som ga ut housemusikk i Norge. Og han viste at det går an å gjøre suksess helt på sine egne premisser, helt utenpå strukturer andre forholdt seg til.
Det er noe med tid og sted, ikke sant? Ideer og teknologisk utvikling i kombinasjon er som kjent avgjørende for musikkfenomener og både speiler og virker sammen med hva de betyr for unge lyttere. Og i tillegg til Jenssens kunstneriske og teknologiske utforsking var det folka som møttes, slik Pedersen beskriver det tidlig i boka. Vi er i Tromsdalen:
Et par hundre meter unna bodde Nils Johansen, senere kjent fra Bel Canto, bandet Geir Jenssen og Nils Johansen dannet i 1985. Fra Tromsdalen kom også Per Martinsen, Hans Olav Grøttheim, Rune Lindbæk og Bjørn Torske, navn som gjorde Tromsø til selve pionerbyen i norsk house og techno.
Geir Jenssen er et par år eldre enn de som etter hvert utgjorde pionermiljøet av house- og techno-skapere i Tromsø, der Jenssen ble en slags farsfigur. (Fra boka Biosphere: Patashnik av Bernt Erik Pedersen.)
I boka kan vi lese hvordan tre tromsøværinger reiser ut i Europa og blant annet tropper opp uten avtale hos plateselskap som definerte lyden av tidlig 90-tall. Før han ble kjent under solonavnet Biosphere var han en av tre i Bel Canto, med Johansen og etterhvert Anneli Drecker.
– Med Bel Canto reiste Jenssen ut, ekstremt modig gjort, til Belgia, og det er kjempeimponerende hvordan de knyttet nye nettverk. Slik kunne Jenssen seinere hjelpe tenåringene i Röyksopp med å få ut de første singlene sine på det markedsledende technoselskapet R&S. Uten Geir Jenssen, intet Röyksopp slik vi kjenner dem, fastslår Pedersen. Han mener det fortsatt er undervurdert i norsk musikk hva denne tidlige kontakten ut har hatt å si for seinere norsk musikk.
Biosphere viste at det går an å gjøre suksess helt på sine egne premisser.
– Bernt Erik Pedersen
Pedersen forteller om hvordan Biosphere ble forespeilet å bli en slags elektronikaens nye popstjerne, ikke minst takket være en kjempeeksponering av klassikeren «Novelty Waves» i en Levi’-s-reklame (de var kjempeviktige for å få spredt musikk kommersielt over landegrensene den gang).
– Men også her gjør han helt sin egen ting. Han bare droppet ut fra en popstjerneplan noen andre hadde for ham. Og har egentlig fortsatt å lage fantastisk musikk i snart 30 år.
Boka om Verdens Beste Norske Ambient-plate er også ei bok om norsk musikkjournalistikk siden 90-tallet. Pedersen deler nemlig ting som har bugga ham siden han eplekjekt skreiv om musikken han brant for som ung og ikke så veldig presis journalist:
– Jeg ville rette opp noe som ble galt i første omgang. Blant annet hva Patashnik betyr, hehe. Detaljer, kanskje, men som yrkesutøver har det plaga meg.
Slik sett kommer noen musikkjournalistiske forestillinger fra den gang da fram i lys av hvordan ei plate som Patashnik ble omtalt.
Gleder meg mest til i høst/Månedens tips:
Karin Park «tar en Taylor Swift» – eller en Karin Dreijer? I det siste har jeg sett hvordan hun deler egne inspirasjoner på sin instagram, hun sitter i hagen med plateomslag med Nils Frahm og The Knife. Park er et eksempel på at man bare blir bedre av å modnes, det er som om hun legger interessante lag til når hun bestemmer seg for å ta vekk overflødige lag i musikken sin. Sjøl har jeg alltid hatt en sweet tooth for 2009-plata hennes Ashes To Gold. Men en enda bedre – og mørkere – portal inn i Parks kunst er hennes kommende album
Private Collection. De fleste sangene her er gitt ut før, men lyder helt nye i sine nye versjoner. De flyter merkelig umerkelig i de virkningsfulle produksjonene hennes: overraskelser, behag og ubehag, personlighet og skjønnhet og smerte, på skift.
Ute allerede er den vakre «Tokyo By Night», som ikke blir mindre interessant av beskrivelsene Karin Park har sendt ut sammen med denne smakebiten fra plata:
– Den første gangen jeg hørte denne i en ferdig versjon var i 2013 da jeg så et youtubeklipp av det bli spilt på Tomorrowland foran minst hundretusen mennesker. Jeg hadde ingen idé om at den ble gitt ut. Noen hadde signert en kontrakt bak min rygg og nå fikk sangen et liv utenfor min kontroll (…) I hodet mitt hørte jeg allltid denne sangen i en totalt annerledes versjon, som jeg nå har spilt inn (…) selvsagt mørkere og ikke så veloppdragen. Sist jeg hørte Karin Parks stemme på denne sangen var på en slitsom EDM-hit, den hadde jeg glemt, jeg.
Ikke bare hinter en pågående synth om The Knife-klassikeren Silent Shout, her har Park også gjort som Karin Dreijer (The Knife/Fever Ray), når hun synger duett mot sin egen nedpitchede stemme:
Private Collection kommer i starten av oktober, og er blant annet laget med Kjetil Nernes (Årabrot) og Andrew Liles (Nurse With Wound), i Nernes og Parks hjem/studo/omgjorte menighetshus i Djura, Sverige.
På spillelista for høsten legger jeg også
– Keecen, som er aktuell med to EPer. I slutten av måneden kommer Midnight City Joints, jazza, men med den gode energien fra dansemusikken. Særlig låta «Chasing Shadows» er trivelig, «You Feel Me» ganske vakker. Her kan du høre den EPen han nylig kom med:
– Grünerløkkabølgens hyggeligste dadrockers, Palace of Pleasure, holder koken og slipper albumet Undarkness denne helga. Kanskje savner jeg vokallåtene deres noe, men dette er et av de norske «storbandene» i groove jeg gjerne henger med en ettermiddag, og den kan gjerne være lang, den ettermiddagen!
– Underskogen av norske technosingler: krever en hel spesial i seg sjøl, så hold my beer … mens du også lytter til Vibeke Bruffs «13:13» fra Flux Collective. Kommer snart.
– Ira Nor – skal vi endelig få et norsk stjerneskudd innen hyperpop? Jeg er veldig veldig nysgjerrig etter å ha hørt EPen hennes og kommer til å prioritere henne når jeg skal høre ny musikk på Bylarm i neste uke.
På Bylarm spiller også Annweiler med sin lekne, reinskårne dansemusikk, gitt ut på Full Pupp, Prins Thomas sitt plateselskap.
Alt henger sammen med alt, og året da mimreboka om Patashnik kommer ut, er altså også Röyksopp her igjen så til de grader, med hittil to album og en kunstfilm hektet på alle låtene en etter en. Siden sist har de to soppene gitt ut tre veldig gøyale singler, blant annet en overraskende frisk vokalhouselåt «Unity», og de morsomme «Crab & pipe» og «Speed King». Under ser du den gøyeste filmen blant de tre, laget i samarbeid mellom filmskaperne Bacon og Röyksopp.
Og så har jeg funnet fram Biosphere til kveldene igjen. Årets Biosphere-album (fra januar) er konsist og retro, resonnerer med Patashnik. Laget på analoge synther og en hyllest til produsentheltene Martin Hannett og Daniel Miller fra Geir Jenssens musikkungdom.
Og dere som lurer på om alt dette er noe for dere, kan jo starte med utdraget fra boka om Biosphere som Ballade.no får gjengi utdrag fra fredag.
Les også: Musikk for puristene og pusterne – Ballade elektronisk 7
Les også:
Ballade elektronisk er en av fire faste musikkspalter på ballade.no. Én torsdag i måneden skriver Siri Narverud Moen omtaler og vurderinger av ny, norsk elektronisk musikk.
De andre faste spaltene er Ballade klassisk og Ballade assosierer (månedlig) og Ballade video (ukentlig).
Les mer her.
Gir du ut musikk og vil at Siri skal bli oppmerksom på den? Send lyttelenker til post / at / ballade.no og skriv at det er til Ballade elektronisk i emnefeltet!
Ledige stillinger
Førsteamanuensis i jazzgitar
Norges musikkhøgskole (NMH)Søknadsfrist:30/09/2024
Førsteamanuensis i jazzpiano
Norges musikkhøgskole (NMH) Søknadsfrist:30/09/2024
Rektor
Asker kulturskoleSøknadsfrist:23/09/2024
Solo Klarinett
Arktisk Filharmoni Søknadsfrist:15/10/2024
Forskningsrådgjevar
Universitetet i BergenSøknadsfrist:20/09/2024