TILBAKE MED ALBUM: Röyksopp slipper oss ikke tett på på artistbildene. Men denne gang er mystikken morsommere på pressebildet enn i lyden, mener Ballades anmelder. (Foto: Stian Andersen)

Langs kjedelige stier med Röyksopp

Duoen så og si fant opp den norske elektropopsuksessen. Jeg håpet at Röyksopp skulle gi meg noe nytt, når de først er tilbake med album.

Kalender

Anmeldt: Röyksopp Profound Mysteries (Dog Triumph / Warner Music)
Fullada med antydninger og samtidsfiksjon, med kredible videoskapere og gullkanta stjernenavn, krøyp Röyksopp seg inn i bevisstheten vår igjen. Åtte år etter at de proklamerte at de ga ut «den uunngåelige slutten» og ikke skulle gi ut flere album, slapp de en rekke kortfilmer med musikk til – og nå har lydsporene til hver kortfilm blitt til … et album. Luringene.

Profound Mysteries – Röyksopps første album siden The Inevitable End. (Foto: Jonathan Zawada for Dog Triumph)

De har jo satt så veldig standard, Svein Berge og Torbjørn Brundtland: De fant oppskrifta på å putte housekurven inn i popformatet. De visste alltid å slenge inn noe skurr, noe motstand i lyden, som bare ble vakrere av motstanden. De parret sin smått leftie-elektroniske musikk med kompromissløse samarbeidspartnere. Vokalsporene deres fra tidlig 2000-tall med Karin Dreijer (alias Fever Ray), Robyn, Anneli Drecker og Susanne Sundfør innledet en ny æra av hvilke rom norsk populærmusikk kunne åpne. Fortsettelsen med Jamie Irrepressibles sang satte hjertet mitt på vid gap.

Siri Narverud Moen anmelder Röyksopps comeback-plate. (Foto: Nina Holtan)

Så dér har du meg som lytter: En melankoliker som speiler følelser og lengsel i musikken, men som også liker det som klinger av en løftet neve. Det har alltid vært ei slik side hos -soppene, forsterka av assosiasjonene knytta til de nevnte vokalistene, som ofte er ambassadører for noe sosialt og sterkt. Det inkluderende ligger dessuten i bånn i klubbkulturen de kommer fra, dansegulvene var politiske uten å være synlig politiske. Sjøl snakker de jo – så og si – ikke om ting offentlig, de bare sendte ut gudbenådete produksjoner som traff både klubb- og poppublikummet.

Internasjonalt har de bygget noe helt genuint i norsk sammenheng. Jeg tror dessuten Susanne Sundfør lærte å bygge discosett ut av konsertene sine delvis av Berge/Brundtland.

Denne gang gir de oss like lekre, gjenkjennelige produksjoner. Som instrumentale «The Ladder» med sin presise progresjon i hver vending. Som i passe rå vreng i rette frekvens, og eteriske synter i mellomspillet, på «Impossible».

Men det blir ofte kjedelig. Kledelig, men akk så kjedelig.

Kjedeligst er det kanskje på singelen med Astrid S – veldig lik mange av de norske popsinglene som har latt seg inspirere av Röyksopps oppskrift de siste fem-seks-sju åra. Bassen hopper, men den maser mer på meg enn den inspirerer til å bli med. Det finnes ikke spor av noe av det småfarlige, eller ugripelige, som de ellers kan slenge inn i miksen.

De har bygget forventningene, det har de virkelig. Men desto høyere blir fallet.

Disse litt for beige låtenes problem kommer fram i kontrast til platas høydepunkt: De vare introakkordene fanger nysgjerrigheten min med en gang «If You Want Me» siger inn i øra. Følelsen av å drukne i følelser og tanker, lengselen etter å bli verdsatt – kanskje formidler de også forholdet til naturen – settes i lange glissandoer hos både synth og Susanne. For jepp, nok en gang er det komboen Susanne Sundfør + Röyksopp som redder showet. I kortfilmen til denne sangen bryter en sopp igjennom skogbunnen, engleakkordene harmonerer med bildene av soppens skjørt av sporer. Lyden bretter seg ut som den naturens magi regissøren framhever her, saktegående, kjølig men samtidig organisk. Bravo!

For kjennere nevner jeg også at snutten som følger «If You Want Me» har et nikk til Röyksopps gamle sveve-video «What Else Is There» – på en måte som setter meg helt ut. Tida har gått siden den hiten, og slik de viser moden skjønnhet i skog og menneske her, kjennes det inderlig viktig å la tida gå sin egen gang. Filmsnuttene er laget av folk i byrået Bacon, og har blitt sluppet i tillegg til de mer abstrakte musikkvideoene, som utforsker bare nesten gjenkjennelige plastikk og ting.

Vi er egentlig i en inspirert teig av Brundtland og Berges land her. For på plata følger de opp med en instrumental jeg også føler: Jeg liker de skarpe trommeslagene, firkanta og fjerne fra de runde, analoge synthene på There, Beyond the Trees. De nærmer seg meg, fjerner seg, bygger rom i produksjonen. Det samme gjelder det evige svevet på platas siste låt. Her er det faktisk litt mystisk.

De har bygget forventningene, det har de virkelig. Men desto høyere blir fallet: Jeg trodde, og håpet nok sterkt, at mer av plata skulle være enten så vakker som den nevnte Susanne-låta – eller gi meg noe jeg ikke visste de kunne levere, bringe noe nyere. Det er kanskje en utakknemlig oppgave å komme tilbake etter den elektropopbølgen de sjøl inspirerte, og bli sammenligna med seg sjøl på topp? Et par mysterier bryter igjennom, men ellers er ikke dette ei plate jeg velger meg om igjen.

Les også: Inspirerte veteraner og debutanter i elektronisk musikk

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.