
Det var redsel å spore inne på Munchmuseet sist helg
Hva kan en a capella rave-libretto fortelle om menneskets lengsler?
Anmeldt:
Echoic Choir
Performance av vokalist Stine Janvin og koreograf Ula Sickle
Norgespremiere på Munchmuseet lørdag 5. februar 2022, og årets første innslag i museets kuraterte performanceserie som er del av nysatsningen Munch live.
Og dessuten: De fleste lovlige scener og utesteder med intensjon om å oppleve klubbmusikk slik den er tenkt – med fri utfoldelse på et dansegulv – har vært fullstendig nedstengt i to år. Samtidig har en gråsonescene for raves blomstra opp enda mer enn før pandemien, og kanskje var det allerede i gang en lengsel etter de opprinnelige verdiene fra denne scenen slik den utvikla seg gjennom 90-tallet: de klassiske fred, kjærlighet, forståelse og respekt (PLUR). Var denne gruppelengselen på gang før 2020-tallet satte inn?
Dette er bakteppet til skribent Elisteinar Tenga i det han ble bedt inn i et rom der deltakelsen i klubbmusikk tematiseres – i en sjangerløs forestilling på nye Munch-museet. Det har blitt en anmeldelse og en formidling av en annerledes opplevelse, men også et essay om lengsler i et særegent definert musikkpublikum. Forestillingen skildrer rave-handlingen. Å gå ut er en ventil i en presset hverdag, noe som gir oss en sårt tiltrengt pustepause. Men hvordan har pandemien påvirket denne lysten og dens natur?
Utestemme, inne
– Er du ute?
– Ja
Men det er inne vi egentlig er. Og nede. I mørket. Langt nede i en mørk kjeller, med et lavt tak derunder skuldre vugger i synkronitet med svette rennende ned de skutte årene som slynger seg om armene våres: et tegn på den evigvarende balansegangen på randen av melkesyre. Leggmusklene spasmer nærmest i takt med strobene som flakker med lyse bluss av klarhet i symbiose med musikken, vår protagonist. Lyden, drivkraften av kjelleren, selve primusen, pusher oss mot kollektiv eufori. Gjennom overbærende, repetitive lyder som looper oss i en transe til en utavdegsjæl-ekstase. Noe som frigjører oss fra vårt indre sinn, fra hverdagens kvaler og tar oss ut i kommunal frihet.
Ja, vi er vel ute.
Men hva er det vi egentlig gjør? Og hva skjer med oss når det blir fysisk ulovlig å samles slik og vi blir nektet muligheten til å danse? Performancen «Echoic Choir» skildrer dette paradokset.

Å gå ut er en ventil i en presset hverdag, noe som gir oss en sårt tiltrengt pustepause. Men hvordan har pandemien påvirket denne lysten og dens natur? (Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles © Munchmuseet)
Planene til den stavangerbaserte vokalisten, performance- og lydkunstneren Stine Janvin og Brussel-bosatte koreograf og utøver Ula Sickle var et musikalsk prosjekt. Men da pandemien inntraff ble dette for pretensiøst, og prosjektet tok en refleksiv form: de dekonstruerte hele ideen rundt å dra ut og illustrere den frigjørende dansens kollisjon med den pandemiske realiteten, gjennom individets erfaring.
«A drop falls onto your shoulder. You look up, but there’s nothing there. The ceiling? Collective sweat off the ceiling. You may as well rub it into your glowing skin, because if you don’t sweat, use that of others. The girl sitting next to you recoils audibly from this act, which is both clever and disgusting. She presents you with a light, but it’s difficult for you to put your cigarette on the flame. Your shoulders move mechanically, as they have been for yours held by the music.»
Novellen «Last Utopia» av Persis Bekkering (oversatt fra nederlandsk til engelsk av Susan Ridder) siteres i «Echoic Choir»
Ved å fokusere på opplevelsen av rave og ikke forestillingen av det, tar de for seg klubben. Ikke som underholdning, men som en nødvendighet. Og med et slikt standpunkt kunne vi se det i lys av dens funksjon i våre liv. Og hvordan kan en best se funksjonen til et fenomen hos mennesker?
Når du tar det fra dem.
Klamt og tett
Dermed er det ingen overraskelse at det første jeg ser når jeg entrer MUNCHs festsal er mange titalls stolper erigert fra bakken. Strobelysene er mønstret over hele gulvflaten. Innenfor denne flaten er det seks kvadratiske, avgrensede områder med en utøver innenfor hvert.
De er danserne, de er oss.

Erigerte lysstolper. Gulnet lateks gnikker og gnager, vrir og ruller seg som skinn. (Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles © Munchmuseet)
Hver av de seks utøverne er ikledd lateks fra topp til tå. Alt i en gulnet hudfarge. Den gnikker og gnager ved bevegelse, vrir og ruller seg som skinn.
Som i en klubb blir alle sanser skjerpet gjennom det intense nærværet på et dansegulv. Gulvet er nærmest som et vesen før en kommer i gang: en kan kjenne det puste og pese bak nakken, gi gys nedover korsryggen og måle deg opp og ned. Det er ikke bare et sted for dansing en trer inn på, men heller en arena for utfoldelse, frihet og ren uttrykkelse gjennom bevegelse som gjør en ekte klubb til en klubb. Og dette er så mektig at en bruker tid til å omstille seg fra en kneblende hverdag til det befriende dansegulv.
Med mikrofoner festet til halsen begynner vokal-leken, komponert av Janvin. De danser rundt mens de er et seksformet a capella-kor som imiterer klubbens takt og rytme med deres stemmer. Disse vokalteknikkene, og forvrengninger av disse, er noe Janvin kaller fake synthetic music: lydproduksjon som høres syntetisk ut, men som er produsert ene og alene av menneskestemmen. En slags acapella rave-libretto som minner om alle de små ytringene vi mumler til oss selv i mørke kjellere, som vi ikke hører, fordi musikken overdøver. Diverse indre mantra som holder oss gående i grooven og opprettholder vår intensitet, ute. Det ikke bare krever sin frigjøring, men en seig robusthet, for å danse time etter time. Koreografien reflekterer dette.

Echoic Choir av Stine Janvin og Ula Sickl hadde Norgespremiere og var årets første innslag i Munchmuseets kuraterte performanceserie, Munch Live, lørdag 5. februar 2022. (Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles © Munchmuseet)
Fascinasjonen og engasjementet rundt klubbkultur er til å ta og føle på. Vi sentreres rundt den famøse techno-grooven, spirende ut av Detroit og eksportert ut fra technoens primus: Berlin. Dette kan ikke skapes av noen som ikke har vært inne på klubbene, slik Janvin/Sickle åpenbart har.
En spesifikk retning i elektronisk musikk er rå, kjapp og uten nåde. Et visst tempo der en ikke kan sitte stille, selv om man vil. Det er denne lyden som regjerer gjennom diverse kollektiv, i byens skogkanter i de siste ravesomrene. Man tvinges, nærmest voldsomt inn i kicktrommens, blytunge omfavnelse. Anslaget som sitter frempå, og strobelysenes intense byger fyller rommet, og oss, med et jag av energi.
Noen føtter tapper lett, andres hoder nikker. Det er smålig absurd, men seks mennesker, deres stemmer og et titalls rudimentære stolper med strobelys har fremskapt en tolkning av klubben.
Den oppleves så intens og ubehagelig, at den nærmest vipper deg inn i en transe der den intense sammenstillingen mellom mørke og strobelys danner surrealistiske, vignetter av fotografi som smeller seg fast på netthinnen. Lateksens gnukking, lukten av vått hår og svette og betongens matte kulde sementerer seg foran øynene våre. Vi er definitivt ute.

Den kroppslige, helbredende terapi i Echoic Choir. (Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles © Munchmuseet)
Bassens lavere frekvenslag dirrer så meget at vi plukker det opp gjennom kroppslige vibrasjoner (slik døve holder seg nær basskammer for å høre). Stemmene våre kommer fra stemmebåndene som vibrerer inne i halsen, og ordene kan høres, til og med føles, innenfra ut, i stedet for motsatt. Jeg minnes de første kveldene etter de lengre lockdowns. De sammenklemte klyngene med mennesker, nei, lemmer som slynget rundt seg i vill intensitet. De knyttede hendene under grimaser av fjes med gjennomsvett hår over seg. Vitne til en intuitiv, dyrisk følelse alle følte etter perioder med sanselig berøvelse: en umettelig sult.
En manifestasjon på den indre klubber, hva vi alle opplever objektivt inne i kroppen, kommer frem. De viser oss svart-på-hvitt hva vi har mistet gjennom pandemien ved å stilistisk fremheve det kroppslige som alle dansende deler.
Den kroppslige, helbredende terapi.
Dansen.
Men er ting som det var?
Rarheten og umiddelbarheten ved dette skremmer oss nærmest. Selv om flesteparten anerkjente musikkens smittsomme natur, var det en forhenværende distansering å spore. Ja visst, performance-kunst fremmer en surrealisme og en viss følelse av klein absurditet som bilde på at kunsten er i rommet. Men måten en holdt seg i sine grupper uten å bevege seg for mye rundt minnet en hel del om kohortsystemet. Øynene flakket fort til sidemannen, noen holdt for ørene og andre måtte simpelthen forlate rommet. Det var redsel å spore sist helg på Munchmuseet.
Men nettopp derfor er det den rituelle handlingen hvor vi samles på nattklubb i de små timer som danner basisen her, nyttig å tematisere. Gjennom å sette et røntgen på rave-handlingen og berøvelsen av den, lyser den tilbake på oss med sitt indre følelsesliv og fysiske uttrykk.
For etter det verdensomspennende, felles traumet som korona har vært, kommer klubben til å holde seg lik? Den kontaktskapende, altoppslukende naturen til klubben er ikke kompatibel for de lengre effektene av en angst for fysisk kontakt. Den intenst sosiale settingen, triggende for langtidsisolerte folk og den sosiale angst.

Kommer klubben til å holde seg lik etter det verdensomspennende, felles traumet som korona har vært, spør kritiker Elisteinar Tenga. (Foto: Michael Ray Vera Cruz Angeles © Munchmuseet)
Mennesket har, for å overleve denne siste store trussel, gått fra store flokker til tryggere og mindre grupperinger. Dette endrer seg ikke med det første.
Men ved å forstå hva som skjer i vårt indre når vi danser, som i Echoic Choir, kan vi finne en hjemmel til å pushe oss fra komfortsonen tilbake i den kaotiske klubb. At de tidligere ofte overfylte klubbene kanskje tvinges til å få bedre plass, legge til rette for forskjellige stemninger og inkorporerer en mer helhetlig forståelse av å dra ut, kan være en bærekraftig, positiv retning.
Vi må tross alt ut.
* I løpet av 2020-2022 publiserer Ballade et utvalg artikler som kobler visse musikksjangre med samfunnsforhold. Denne om frihet og klubbmusikk følger opp tidligere saker om klubbmusikkens/elektronisk musikks plass i Norge, som et reisebrev fra rave skrevet av Kim Klev – og nyhetssaker og et innlegg om nedvurdering av elektronisk musikk i Norsk Kulturråd og andre deler av det norske samfunnet (denne skrevet av artist Erlend Bilsbak).
*Tidligere har vi også hatt reportasjer om sammenhengen mellom country og lengselen til bygda – og om naturvernets plass i norske, moderne viser.
Artikkelserien som kobler musikksjangre med samfunnsforhold 2021-22 er støttet av Fritt Ord.
Ledige stillinger
Daglig leder
Dokkhuset Scene asSøknadsfrist:15/03/2025
Jobb med musikk i Brasil og Malawi!
JM NorwaySøknadsfrist:02/03/2025
Kunstnerisk plansjef
Trondheim Symfoniorkester & OperaSøknadsfrist:12/03/2025
Orkesterregissør
Oslo-filharmonienSøknadsfrist:23/02/2025
Prosjektkoordinator
Fargespill BodøSøknadsfrist:16/02/2025