To kvinner skrider med bittesmå skritt gjennom hver sin sideinngang til jernbanestasjonen i Bergen mens de lager høyfrekvente lyder på stavelser som mi og smi. Inngangene er som tunneler, og de to utnytter ekkoet, som endrer seg når de kommer videre inn i den store jernbanehallen. Det lyder som en call/response-lek mellom to fugler – for organisk til å være et vanlig ekko mellom steinvegger.
Hele tiden har de intens øyekontakt med hverandre. Når de til slutt møtes på midten, deler de en termoskopp med te før de fortsetter utforskingen av lyder, stående tett overfor hverandre, denne gangen i lavere stemmeleie, men høyere tempo, hektisk men fattet.
Stemmene deres smelter sammen, og fra der jeg står er det iblant vanskelig å skilne hvem som lager hvilken stavelse: Deg-gen. La-bul. Di-sin. Det er monotont, men ikke suggererende.
Cara Tolmie & Stine Janvin, Borealis 2019 (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)
Samarbeidet mellom skotske Cara Tolmie og norske Stine Janvin beskrives i Borealis’ programkatalog som et ”ferskt vennskap”. De to har ”utforsket det potensielt ubehagelige i nordiske konsepter som hygge, kos, mys og kalsarikänni. I sin utforsking har de støtt borti fenomener som ASMR (Autonomous Sensory Meridian Response), analog forsterking, togruter, overdreven nærhet og fristelsen av det konforme”.
Dagens opptreden er den andre av tre i et bestillingsverk støttet av Nordisk Kulturfond. Den første fremføringen fant sted på Stadsbiblioteket i Stockholm i anledning festivalen Fourth Edition, den siste er i regi av Äänen lumo i Helsingfors.
Kos som kunst
Da jeg for noen år siden jobbet som norsklærer i Finland, merket jeg fort at det ikke finnes et godt, finsk ord som beskriver det skandinaviske begrepet hygge/kos/mys. Heller ikke på islandsk finnes det et tilsvarende ord, der brukes gjerne det engelske cozy.
Det særfinske begrepet kalsarikänni betyr direkte oversatt ”underbuksefylla”, og brukes om det å bli sittende hjemme i trusen, kosebuksen eller pyjamasen og drikke seg full – gjerne mutters aleine – istedenfor å gå ut på byen.
Å sidestille dette med den skandinaviske helgekosen er ikke nødvendigvis så langsøkt som en kunne tro. Jeg har imidlertid vanskelig for å finne en interessant behandling av konseptene kos og kalsarikänni i kunstverket slik det utvikler seg videre.
Tolmie og Janvin begynner å bevege forsiktig på fingrene, nesten som om de var i ferd med å trylle. Begge har lange, lakkerte negler på høyrehånden som ser litt skumle og hekseaktige ut. De to forflytter seg sakte gjennom noen glassdører og publikum følger etter inn i en mindre hall. Der vandrer de to litt rundt og berører ting underveis – planter, søyler, plakater – før de tar oss med tilbake gjennom dørene og stiger opp på et lite podium inne i den store hallen.
Oppe på podiet stiller de seg overfor hverandre ved et høyt bord, med mikrofoner mellom seg. Tolmie utnytter mikrofonen for fullt idet hun åpner en knitrende papirpose langsomt, langsomt. Den intense knitrelyden skaper en virkningsfull venting før det ut av posen kommer en kanelbolle, et typisk symbol på skandinavisk hygge.
Cara Tolmie & Stine Janvin (Foto: Thor Brødreskift/Borealis)
Tolmie snirkler videre med fingrene over bollen mens Janvin like langsomt pakker ut pikekyss av en plastpose. I dyp konsentrasjon lar hun de små marengsene falle ut av posen en etter en, skraper på dem med neglene og skaper en ubehagelig lyd, nærmest som isoporgnissing. Etter hvert knuser hun dem møysommelig mellom fingrene. Mens rosa og hvitt støv drysser utover bordet er lyden fortsatt ubehagelig og intens.
Kunst versus reklame
Like bak utøverne ruller fargerike bilder over en av to elektroniske reklametavler som nylig er satt opp i stasjonshallen. I Bergen er det forbud mot reklame i byrommet, og bergensere er ikke vant til slik visuell forurensing, selv om den er helt dagligdags for innbyggere i andre norske storbyer. Selv blir jeg alltid litt overveldet når jeg tar en tur til Stavanger eller Oslo og plutselig omgis av bevegelige reklameinntrykk.
Men på jernbanestasjoner gjelder egne regler ettersom de er eid av Bane NOR Eiendom, og for mange i Bergen føles de nye tavlene som et svært forstyrrende element som ødelegger for den arkitektoniske opplevelsen det er å stå under hvelvingen i den vakre hallen fra 1913, fredet av Riksantikvaren i 2003.
I lys av dette fremstår det nesten som en politisk handling å holde konsert på stasjonen: Kunsten tar tilbake rommet og stjeler oppmerksomheten bort fra de stygge reklametavlene – om enn bare for en liten time.
Borealis er god på å innta stadig nye steder i byen. I år er både Nordnes Sjøbad og Bergen Pianoforretning brukt som konsertlokaler. Programpunktet på jernbanestasjonen er godt besøkt, med flere barn i publikum. Festivalen har vært litt tidligere ute med å innta stasjonen enn NRK, som i går sendte et døgns sakte-TV derfra.
Kjærtegn fra en borrelås
Bollen og pikekyssene kan knyttes til stedet, de kunne vært kjøpt på stasjonen, i kiosken hvis plakat utøverne akkurat nærmest koste med. De to fortsetter utforskingen av innkjøpene, denne gangen ved hjelp av jakkeermene sine. En og en bretter de varsomt ned ermene slik at borrelåser kommer til syne.
Tolmie liksom kjærtegner borrelåsen med bollen – eller omvendt. Janvin bøyer seg frem mot mikrofonen og prøver ut den trommende lyden av negler mot tenner, før Tolmie gransker skrapelyden av de lange neglene mot bollen sin. Mellom hvert gnisse- eller skrapemoment lener de seg sakte mot hverandre over mikrofonen på bordet og kommer med en forsiktig felles lyd som minner om stavelsene fra tidligere.
I bakgrunnen haster folk forbi for å rekke toget, kjøpe billetter, finne vognen sin. Det er alltid like morsomt ved konserter i det offentlige rom å betrakte travle mennesker som ikke har en anelse om at det foregår noe uventet. Aktiviteten på stasjonen blir en del av lydbildet: mobiler som ringer i det fjerne, metall som hviner idet et lokaltog ruller avgårde.
Fingerbevegelsene er vanskelige å beskrive: Er de sensuelle, barnlige, klossete, truende? Ansiktsuttrykkene er blanke og forteller ingenting, og tolkningsrommet blir like stort og åpent som jernbanehallen vi befinner oss i.
Bollegnissingen opptar imidlertid for mye tid, og fremføringen blir for langdryg og ensformig mot slutten. Utøverne kunne dessuten med fordel utnyttet potensialet i det enorme rommet mer – både lydlig og bevegelsesmessig – med tanke på at prosjektet er en del av et initiativ for å utvikle nye verk utenfor de ordinære scenene.
Borealis’ programkatalog kjennetegnes av blomstrende teaser-tekster, der resultatet publikum får se ofte ikke er fullt så spektakulært som forhåndsbeskrivelsen skulle tilsi. For en publikummer som hadde sett frem til å oppleve den finske underbuksefylla utforsket lydlig føltes dette programpunktet under festivalen som nok et eksempel på en katalogtekst som lovet litt for mye.
Ballade video: Fristeder og intergalaktisk dans
Vi deler et romskip med Vegar Vårdal, Rebekka Karijord, Ora The Molecule, Don Juan Dracula, Gunerius & Verdensveven, Rimmslimm, Simon Moholt, Chris Eriksen, De Press og Statsmenn.
Hvor brenner det? Stemmer i musikkbransjen svarer
KI-innblanding i musikkproduksjon? Spotifys fordelingsmodell? Spellemannprisen? Her er spalten for deg som vil høre mer om de store spørsmålene i musikkbransjen.
– For meg er det sikreste tegnet på at jeg har mestret låta, at jeg klarer å skru av hjernen
Brede Sørum anses for å være en av de virkelig store favorittene i det norske jazzmiljøet. Men musikken han formidler er alt annet enn den 'den nordiske jazzen'.
Elna skal jobbe for likestilling i nordisk kunstmusikk
Databasen ELNA – Equality Library for Nordic Art Music skal bidra til likestilling i kunstmusikken i Norden.
– Det er ikke algoritmene, men håndverket som til syvende og sist gir resultater
Gitarist Magnus Berg gav nylig ut albumet «Electric Sugar» til strålende kritikker. Ballade har fått innblikk i prosessen bak verket.
Bylarm lanserer «Bransjeprisen»
Musikk-Norges største bransjekonferanse og -festival presenterer Bransjeprisen: Til menneskene som sjelden får applausen, men som alltid fortjener litt mer av den.
