Stortingsmelding 19 om regjeringens internasjonale kulturinnsats er kanskje ikke det mest spennende lesestoffet. Til gjengjeld inviterer meldingen til debatt om kommende politikk, også for musikkeksporten. I går formiddag kalte utenrikskomiteen inn til høring om meldingen. Ballade stilte som tilhører, i håp om at noen av temaene fra de siste års musikkeksport-debatter skulle prøves mot komiteens medlemmer. Det ble ingen rock’n roll, for å si det mildt. Hvor var alle institusjoner og aktører som mener mye om penger, inntekter, støttekilder, sjangerfavorisering og fordelingspolitikk?
Kun to musikkorganisasjoner, NTO (Norsk teater- og orkesterforening) og MFO (Musikernes fellesorganisasjon), hadde valgt å gi innspill til meldingen. NTO benyttet anledningen til å etterlyse en avklaring av den «utenrikskulturelle virksomheten», og ikke minst be om konkrete tiltak for å hjelpe orkestre med fast statsstøtte ut i verden (flere støtteordninger gjelder ikke for institusjoner med driftstilskudd).
Følg musikkdebatten: Ballade på Facebook
Følg Ballade på Twitter
MFO mener at en melding om dette temaet fra både UD og KUD er et positivt tiltak, men at den kun gir en ufullstendig framstilling av situasjonen, at den er lite offensiv og at det ikke er bra at ingen lenger har ansvaret for å promotere norske noter i utlandet. Dessuten bekymrer det MFO at nystartede Music Norway «i praksis opptrer som Kulturdepartementets forlengede arm» og at samme institusjon varsler at managere skal få slippe til som mottakere av turnestøtte «på bekostning av artistene».
Hvor var resten? Hvor var Komponistforeningen, Norsk Jazzforum, Music Norway, Gramart? Hvor var alle de som har meninger om de målene meldingen lister opp for musikkeksporten (kompetanseheving, støtte til apparatet rundt artistene, utenlandsopphold for låtskrivere og så videre)?
Om ikke annet var det kanskje grunn til å forvente at meldingens definisjon av kultureksport som en aktivitet som «i vesentlig grad har inntjening som hovedmål og inntjeningspotensialet antas å være av et visst nivå» skulle få noen til å våkne.
Den gang ei.
Det er kanskje vanskelig å måle, men ikke umulig å anta at den som velger å svare når politikkleverandøren ber om innspill i et så politikkstyrt kulturliv som det norske, ligger an til å få et forsprang.
