Hanne Hukkelberg er kjent som soloartist, men jobber også som produsent for andre. Hun har også produsert teater- og filmmusikk. – Om det er slik at kvinnene kvier seg for å kalle seg produsenter fordi de føler seg som hobbyprodusenter i forhold til menn, er det kanskje kun følelsen som skiller de fra mennene. Det er i så fall et problem, mener hun. (Foto: Trine Hisdal)

Bevegelser i riktig retning. Men vi må se hverandre i øya.

Fem år etter MeToo og årevis med likestillingsarbeid i musikkfeltet er det aksept for å være feminist i musikk-Norge. Men det er fortsatt mange rom der kvinner og ikke-binære opplever manglende faglig anerkjennelse. Og det må vi se.

Kalender

Musikkproduksjon er et av fagene der kvinneandelen er forsvinnende liten. Platearbeiderforeningen (PAF) tar utgangspunkt i at «trolig så lite som rundt 1 prosent av de som har musikkproduksjon som næring i Norge er kvinner.» Bransjeforeningen for produsenter har to prosent kvinnelige medlemmer.

Hvorfor ender så få kvinner opp i musikkproduksjon? Kanskje fordi de enten blir bedt om å gå og synge litt, eller blir usynlige – uten at mennene egentlig mener det – så fort det er snakk om beats eller det tekniske? Tone Ravnå Bjørnstad er musikkprodusent og veileder for ungdom i studio. I et intervju med Ballade sist høst etterlyser hun analyser for hvorfor det er sånn:
– Det hadde vært spennende om noen kunne undersøke dette nærmere og gjøre en norsk studie for mer detaljert informasjon og kunnskap om tingenes tilstand.
Samtidig ønsker hun seg mer nysgjerrighet og ydmykhet i produsentrommet.
– Jeg står jo faktisk rett foran dem og det er jeg som vet. Jeg kunne ha fortalt dem hvordan situasjonen oppleves for en som står i det, og hva som kunne ha hjulpet.

Det finnes flere tiltak i musikkbransjen rettet mot å få flere kvinner til produsentrollen. Platearbeiderforeningen og GramArt etablerte i 2019 en mentorordning som skal styrke produsentleddet, gi talenter mulighet til å utvikle seg som produsenter og øke kjønnsbalansen i faget. Sist høst var ordningen enda mer spisset mot likestilling i bransjen, da organisasjonene bak ordningen sørget for at 50 prosent av mentorene er kvinner og satte et mål om at halvparten av lærlingene også skal være det.

LES OGSÅ: Tre kvinner som inntar musikkprodusentrollen

I dag – på den internasjonale kvinnedagen – har Sony relansert stipendordningen sin, i år rettet mot kvinnelige musikkprodusenter:
– Sony-stipendet 2023 er åpent for kvinner som er, eller ønsker å bli, musikkprodusenter, sier plateselskapet, som også presiserer at det er åpent for tiltak, foreninger og organisasjoner som har fokus på likestilling i norsk musikkindustri å søke. Stipendet skal finansiere oppgradering av utstyr eller brukes til kurs og opplæring i musikkproduksjon.

Man må se og velge, og ikke minst våge å ta valg.

«La flere bli hørt» het vederlagsorganisasjonen Tonos kampanje for å styrke kjønnsbalansen i norsk musikkliv. Bertine Zetlitz, Ella Marie Hætta Isaksen, Fay Wildhagen, Frida Ånnevik, Kari Bremnes og Maria Mena er blant artistene som stilte seg bak kampanjens krav om mer likestilling i musikkbransjen. Under forrige Bylarm løftet Tono kampanjen og tallene bak initiativet.

I deres sammenstilling av tall om hvem som utøver og som til syvende og sist sitter igjen med pengene som rettighetshavere kom det frem at blant de 100 komponistene og sangtekstforfatterne som fikk størst Tono-avregning i 2021 var det 12 kvinner. Av alle Tonos medlemmer som fikk utbetalinger i 2021 var det 19 prosent kvinner. Blant de 100 som fikk de største Tono-utbetalingene fra konserter i 2021 var det 14 kvinner. Blant de 100 som fikk de største Tono-utbetalingene fra radiospillinger i 2021 var det 22 kvinner. Tall fra Spotify viser at de 50 mest spilte sangene i Norge i 2020 var 12 prosent låtskrivere, og 0,7 prosent produsenter. I Tonos medlemsmasse er det imidlertid noe bevegelse: Blant nye Tono-medlemmer i 2021 var kjønnsfordelingen 28 prosent kvinner og 72 prosent menn.

– Musikkbransjen er jo ikke likestilt, og man kan møte en del fordommer mot jenter som spiller i band.
Vepsestikk

I kronikken «Utenforskap i praksis. Om å være kvinne i musikken»jazzinorge.no i dag skriver bassist og jazzstudent Adriana Døsvik om utenforskap og møter med mansplaining i konsert- og øvingsrom – og om å ikke bli sett i øynene:
«Hvordan tror du det oppleves å være den eneste kvinnen i et bandrom når det ryker av guttastemning, og ingen får øyenkontakt med deg? Alle gutta kødder og ser bare på bestekompisen sin. Du er bassist, og prøver av naturlige årsaker å få kontakt med trommisen. Men han ser nesten bare på gitaristen, og litt på de andre gutta av og til. Så tenker du kanskje, Kanskje han bare er usikker på folk han ikke kjenner så godt. Men dagen etter ser du han jamme med en av de andre bassistene på skolen som han har kjent like lenge som deg og de har øyekontakt i massevis.»

På sett og vis er det akkurat det det handler om: Å se hverandre i øya. Anerkjenne hverandre. Ha tillit til hverandres kompetanse, som igjen setter i gang spillet om å gjøre hverandre gode. Da handler det også om å velge. Når programmere, produksjonsmiljøer og arrangører skal hyre fagkompetanse – kunstnerisk så vel som teknisk – må man se og velge, og ikke minst våge å ta valg.

LES OGSÅ: – Musikkbransjen taper når vi ikke booker kvinner, unge og minoriteter

Kommende helg arrangeres festivalen Havstrøm på SALT Art & Scene i Oslo, en festival med unge, albumaktuelle band og artister fra hele landet. Av 16 band- og solo-prosjekter består 10 av dem av kvinner.

Et av dem er Bergensbandet Vepsestikk, med fire unge kvinner mellom 16 og 19 år som spiller jazz, pønk og progrock. De begynte å spille for fire år siden, men omtales allerede som et band med «en musikalsk frihet og modenhet som bare er til å bøye seg i støvet for» (Einar Engelstad i BT), som et «rått rockeband med trompet og nok trøkk til å få deres egen musikklærer til å grine under konserten» (Martin Midtbø Rokkones, Bookingansvarlig Vill Vill Vest) og et band mange har stor tro på (Sander André Fjærestad, leder for Hulen) (ja, jeg fant bare mannlige omtalere av bandet).

Vepsestikk takker bandet Razika for at de er der de er i dag: – Det hadde rett og slett ikke blitt noe band uten dem. De har vært til stor inspirasjon for oss, fortalte bandet til BA i fjor, og understreker hvor viktig det er å ha konkrete forbilder å se opp til.
– Musikkbransjen er jo ikke likestilt, og man kan møte en del fordommer mot jenter som spiller i band. Noen vil kanskje tenke at vi ikke er like teknisk anlagt, like flinke som gutter. Men vi vil gjerne vise at jenter også kan.

 

 

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.