(Foto: Studio O)
Ytringsfrihetskommisjonens selvskudd
KRONIKK: Det finnes ytringer, og det finnes ytringer. Og det finnes ulike ytringsrom.
Av Glenn Erik Haugland, komponist og festivalsjef for TronTalks
De siste ukene har vært preget av heftige kollisjoner mellom ulike oppfatninger av hva ytringsfrihet faktisk er.
Det toppet seg denne uken da medlemmer av Ytringsfrihetskommisjonen stemplet kunstnerorganisasjonenes utspill mot hets av kunstnere som et angrep på ytringsfriheten.
Så langt er det dette narrativet som har vunnet frem, noe som ikke kan være overaskende for noen. Det er proffene i kommentariatet som gjør krav på å eie samfunnsdebatten.
Det virker som evigheter siden kulturminister Trine Skei Grande la frem Stortingsmeldingen 8 (2018 – 2019) Kulturens kraft – Kulturpolitikk for framtida. En kulturmelding som med overbevisning og virksomme ord plasserer kunst og kultur i frontlinjen mot fake news, hatytringer og nedbryting av felleskapet.
Skei Grandes kulturmelding holder opp kunstens virkekraft som et kreativt og kritisk korrektiv til omgivelsene. Meldingen er et nytt mulighetsrom for kunstnere og kulturarbeidere, og meldingen er klar: Landet trenger kunst og kultur for å verne om menneskeligheten.
Det kunstneriske ytringsrommet er vesensforskjellig fra andre ytringsrom. Ikke minst ligger den kunstneriske ytringen lysår unna bøllingen i kommentarfeltet som fyres opp av algoritmene og sørger for at klodens rikeste blir enda rikere.
De er helt enkelt livsviktige ytringer som minner oss alle om vår egen menneskelighet.
En kunstnerisk ytring er ikke vellykket og vil ikke fungere om ikke kunstneren er til stede med kjøtt og blod. Sjelevrengingen og blottleggingen en kunstner må gjennom for å skape god kunst gjør kunstneriske ytringer ekstra sårbare.
Selvsagt finnes det ulike kunstnertyper også. Klovnerollen er fundamentalt forskjellig fra den eksperimenterende komponisten som jobber seg innover i sitt eget univers på jakt etter den nye lyden. Kunstneriske ytringer kan være kraftfulle, morsomme, vakre, sørgmodige, rare, provoserende og underlige. De er helt enkelt livsviktige ytringer som minner oss alle om vår egen menneskelighet.
Ledige stillinger
Kommentariatets ytringsrom er arenaen for den profesjonelle ordgyteren. Det er disse som i egne øyne setter premissene for dagsorden, og som er blinde for i hvor stor grad de skygger for solen i ytrings-skogen.
Her finnes Rolnessene, Stavrumene, Rehmanene, Gerhardsenene og Kristjánssonene, en ytringselite som dominerer mediene og som selvsagt er med i Ytringsfrihetskommisjonen. Kjenner disse sin egen definisjonsmakt? Hva med de økonomiske interessene de er knyttet til? Hvordan kan en Ytringsfrihetskommisjon forstå kunstneriske ytringer når medlemmer ikke møter kunstnerorganisasjonene med annet enn karakteristikker? – Det kunstnerorganisasjonene nå har gjort, er et tilbakeskritt i ytringsfrihetsdebatten og den frie kunsten, sa Shabana Rehman i Klassekampen 30. juni.
Kommentarfeltets ytringsrom er en historie for seg. Alle vet hvordan konflikt og hets belønnes og hvordan bøllenes adferd er gull for Zuckerberg. Likevel suges vi inn der alle som en i tro om at vi deltar i et åpent og rettferdig ordskifte der alle kan komme til ordet og demokratiets spilleregler gjelder. Hvilken illusjon!
Kommentarfeltet er polariseringsmaskinen som forgifter åpen tenkning og der det reaksjonære, kverulerende og velformulerte vinner hver gang over tvisynet, tvilen og ambivalensen.
Aktivist- og idealist-rommet er blitt mer hardhudet og innadvendt de siste årene. Verden blir et bedre sted sakte men sikkert, men prisen for å jobbe frem disse endringene er blitt høyere spesielt i land der autoritære regimer har fått medvind.
Det siste ytringsrommet er kanskje det viktigste av alle. Det er hverdagspraten, de tilfeldige møtene og den åpne samtale-arenaen.
Men også i Norge er holdningene til aktivisten blitt steilere. De stemples som sekteriske, intolerante og kansellerende. Retorikken til en aktivist må nødvendigvis være annerledes enn andre typer ytringer. Den som kjemper for endringer vil måtte bruke større bokstaver og tegne virkeligheten på en annen måte enn andre.
Det siste ytringsrommet er kanskje det viktigste av alle. Det er hverdagspraten, de tilfeldige møtene og den åpne samtale-arenaen som tillater høyttenkning og utprøvingen. Dette rommet har blitt kraftig begrenset under pandemien, og vi vet enda ikke på hvilken måte dette vil prege samfunnsutviklingen.
Jeg er ingen tilhenger av Ytringsfrihetskommisjonen, og mener de ikke bør tillegges definisjonsmakt ut over den formelle overleveringen av gjennomgangen de produserer. Flere åpne arenaer for ulike typer ytringer og holdninger er mye viktigere, arenaer som belønner forskjellighet.
Det virkelige tilbakeskrittet i ytringsfrihetsdebatten er det kommisjonens medlemmer som står for. Reaksjonene på kunstnerorganisasjonenes utspill er snevre, intolerante og vitner om manglende egenforståelse, maktforståelse og forståelse av kunstneriske ytringers kontekst og kjemi. En real obstruksjon som som stenger for i stedet for å åpne opp debatten.
Det var vel ikke intensjonen med Ytringsfrihetskommisjonen?
