Deeyah Khan i den prisvinnende dokumentaren White Right: Meeting the Enemy. Filmen hadde premiere i desember 2017, og høsten 2018 vant hun den internasjonale, høythengende Emmy-prisen for den. Hun er mottaker av Fritt Ord-prisen 2020, som vil overrekkes så snart pandemien tillater det. (Foto: Fuuse)

Deeyah Khan: – Utrolig at vi ikke beskytter kunstnere bedre når vi ser hvor mye kunsten betyr

Deeyah Khan mener musikkutdanningen er en forutsetning for hvordan hun lager sine prisbelønte dokumentarfilmer. Hun har selv sluttet som artist, men bruker mye tid på å bedre situasjonen for andre musikere.

Kalender

Deeyah Khan on the importance of music from Ballade on Vimeo.

– Covid har stengt oss inne i våre hjem, og alle kulturtilbud er stengt. Men det folk gjør hjemme er å høre på musikk, se filmer, lese bøker og konsumere kunst mye mer intenst enn tidligere. Vi klamrer oss til kunsten for emosjonell næring og for å få tankene over på noe annet. Covid har virkelig vist viktigheten av kunst i folks liv, likevel gjør pandemien at de fleste kunstnere lider. Det er helt utrolig at vi ikke beskytter kunstnere bedre, når vi ser hvor mye kunsten betyr, sier Deeyah Khan (43) engasjert over en litt uklar zoom-linje fra sin egen hjemby, London.

2016: Deeyah Khan i paneldebatt hos UN Human Rights Council, der panelet snakket om å synliggjøre og beskytte sivilsamfunnet. (Foto: deeyah.com)

Norsk-pakistanske Deeyah Khan er verdenskjent både som kritikerrost og prisbelønt filmskaper og som UNESCOs første Goodwill-ambassadør for kunstnerisk frihet og kreativitet, et verv hun fikk i 2016. Hun har et brennende engasjement for situasjonen til musikere og kunstnere, og mener oppmerksomhet rundt kunstneres utfordringer i ulike land er viktigere nå enn tidligere.

– Det har alltid vært vanskelig å være artist. Men Covid har gjort alle de eksisterende utfordringer enda mer ekstreme. Stengte kulturtilbud betyr liv og død for artister og folk i deres økosystem flere steder i verden. Artister og deres familier bokstavelig talt sulter og dør. Det er grusomt.

Startet som musiker
Deeyah Khan er selv tidligere artist og musiker, kjent under navnet Deepika i Norge. Hun ble skolert innen klassisk nord-indisk og pakistansk khayal-musikk som barn, og gjorde blant annet en rekke skoleforestillinger for Rikskonsertene før hun slo gjennom med sjangeroverskridende popmusikk og albumet «Deepika» i 1996. Musikken ble kritikerrost, men hennes moderne popvideoer ble mislikt i konservative muslimske miljøer. Den unge artisten mottok så mange trusler og sjikane at hun følte seg tvunget til å forlate Norge, kun 17 år gammel.

Hun har siden vært menneskerettighetsaktivist og spesielt opptatt av å støtte kvinner som blir forfulgt eller sensurert. Engasjementet førte til at hun i 2012 debuterte som filmskaper med «Banaz. A Love Story», en dokumentar om æresdrap som hun fikk tildelt en Emmy-pris for. Hun har siden laget en rekke kritikerroste filmer, og vant en Emmy-pris også for sin film «White Right: Meeting The Enemy» (2017) der hun møter nynazister ansikt til ansikt.
– Jeg savner ikke å ha musikk som mitt hovedvirke, men jeg elsker å støtte andre artister, spesielt kvinnelige artister og fargede artister. Musikk er fortsatt en stor del av livet mitt, bare på en annen måte, forteller Khan.

Musikk er alt jeg har på mange måter, og den former hvordan jeg forholder meg til film

43-åringen driver produksjonsselskapet Fuuse, og har de siste årene i tillegg til å lage filmer om og med militante ekstremister, produsert en rekke samlealbum. Etter at hun ga ut en mixtape med bidrag fra unge muslimske kvinner, startet hun i 2017 også Sister-Hood Magazine, en plattform som gir muslimske kvinner mulighet til å uttrykke seg kunstnerisk. Khan forteller at hun ser musikk som en essensiell del av livet sitt.

Deeyah Khan under innspillingen av dokumentaren «America’s War on Abortion», september 2020. (Foto: deeyah.com)

– Filmene mine er emosjonelt utslitende. Etter hver film er jeg så sliten at jeg aldri tror jeg skal lage en film igjen. Men det som har fått meg opp igjen, er å jobbe med musikkprosjekter eller dykke ned i musikk. Musikken hjelper meg å gjenoppbygge meg og hele meg. Musikken gjør at jeg overlever hardheten i det andre jeg gjør. Sånn fungerer musikk for flere, sier hun.

Musikken er essensiell
I november ble den prisbelønte filmskaperen tildelt Fritt Ords Pris 2020 for sine «fryktløse og metodisk nyskapende dokumentarfilmer om ekstremisme». Utdelingen skulle foregått på Den norske opera & ballett i Oslo 13.desember, men er nå utsatt på grunn av korona-pandemien.
– Fritt Ord støttet min aller første film og trodde på meg da ingen andre trodde på meg. Det har betydd så mye for meg. Så at jeg etter alle disse årene får en pris fra dem, er ekstra spesielt. Jeg er utrolig takknemlig, forteller Khan smilende til Ballade.no over Zoom.

43-åringen mener at den musikalske treningen hun fikk som barn danner grunnlaget til hennes filmsuksess.

– Min tilnærming til film er basert på den treningen og den kreative prosessen jeg kjenner fra det å lage musikk. Folk synes det er rart og lite intuitivt når jeg sier det, siden musikk er lydbasert og film er visuelt. Men den kreative prosessen med å lage musikk og det å lage film er ikke så forskjellig. Musikk er min eneste utdannelse. Jeg har aldri gått noen filmskole eller tatt noen journalistutdanning. Musikk er alt jeg har på mange måter, og den former hvordan jeg forholder meg til film, forteller hun.

Om vi skal forstå andre, må vi lytte.

«I dokumentarene evner hun å møte ekstremister konstruktivt fremfor å bringe dem til taushet. Hennes konfrontasjoner med militante aktivister, som islamister og nynazister, setter i gang endringer hos både ekstremistene og oss som ser filmene. Khan representerer en sjelden posisjon fordi hun møter ytterliggående krefter til utfordrende, men rolig samtale», sier Grete Brochmann, styreleder i Fritt Ord, blant annet om tildelingen av Fritt Ord-prisen 2020 til Deeyah Khan. Khan selv mener at den spesifikke musikken hun praktiserte som liten har mye å si for hvordan hun møter sine intervjuobjekter i dag.
– Jeg er opplært i en nord-indisk eller pakistansk klassisk musikktradisjon. Den er ikke basert på å lese musikk, men å lytte. Alt du lærer, er basert på å lytte til musikken. Det påvirker hvordan jeg lager filmer, og hvor intenst jeg lytter til folk, sier hun og tenker seg om.

Min tilnærming til mennesker er påvirket av hvordan jeg lytter, sier Deeyah Khan. Her under innspilling av dokumentaren «JIHAD: A story of the others» i 2016. (Foto: Fuuse Films)

– Om vi skal forstå andre, må vi lytte. Min tilnærming til mennesker, er påvirket av hvordan jeg lytter. Jeg lytter etter små variasjoner i stemmene til de jeg intervjuer, og det guider meg til å vite når jeg kan grave mer eller skjønner at det er nok. Lyttingen er en stor del av hvordan jeg lager film, resonerer hun.

Også oppbyggingen i musikk har hun overført til filmene sine.
– Filmer og fortellinger er også basert på rytme. De har sin egen musikalitet i måten hver historie utspiller seg – når den blir mer sårbar eller intens og når intensiteten faller. Jeg føler at erfaringene med å lage musikk, er overførbare til det å lage film. De er i alle fall en stor del av hvordan jeg lager filmer, forteller hun.

Vil du forstå viktigheten av musikk og kunst, må du ser på hva undertrykkende regimer gjør: De første som blir skutt er artister og intellektuelle.

I tillegg til klassisk pakistansk musikk, fikk Khan som ung sangundervisning av operasanger Anne Brown, og har siden samarbeidet med blant andre Jan Garbarek, Knut Reiersrud, Paolo Vinaccia, Audun Erlien, Ustad Shaukat Hussain Khan og Ustad Sultan Khan. På sitt siste soloalbum, Ataraxis, fra 2007 samarbeidet hun blant andre med pianisten Bob James, Police-gitaristen Andy Summers og trompetist Nils Petter Molvær. Hun har siden sluttet å lage egen musikk, men åpner opp for å lage flere album for andre, og muligens kommer det en film om musikk signert Deeyah Khan.

– Vi må vise solidaritet, vi som kan det. Kunst er en menneskelig nødvendighet, sier Deeyah Khan. (Foto: Fuuse Films)

Aktivisten og den tidligere artisten kommer uansett ikke til å slutte å engasjere seg for musikeres kår.
– Vil du forstå viktigheten av musikk og kunst, må du ser på hva undertrykkende regimer gjør: De første som blir skutt er artister og intellektuelle. Diktatorer forstår at kunsten forener oss, får oss til å stå opp mot noe, er det som gjør oss menneskelige, gir oss håp og gjør oss levende. For å kontrollere folk, må de kvitte seg med kunst. Mens våre samfunn putter kunst i en liten eliteboks eller ser det som kun underholdning, sukker hun.

Vi må vise solidaritet, vi som kan det. Kunst er en menneskelig nødvendighet.

Hun håper at land i Vesten etter hvert anerkjenner viktigheten av kunsten i folks liv. Samtidig håper hun at artister i Vesten forstår hvor utsatte kolleger andre steder i verden er.
– Mange musikere blir sensurert, og kunstnere blir forfulgt, fengslet og torturert flere steder i verden. Jeg håper at artister andre steder kan gjøre det de kan for å sikre at kollegers rettigheter blir beskyttet.

Deeyah Khan og broren, danseren og skuespilleren Adil Khan. Han er også en anerkjent foredragsholder, og produsent i Fuuse, Deeyah Khans filmproduksjonsselskap. (Foto: Selfie)

– Vi må vise solidaritet med kolleger verden over, og også sikre dem støtte til å overleve denne pandemien. Ellers er jeg redd for at det ikke kommer til å være kreative industrier igjen i mange land. Vi må vise solidaritet, vi som kan det. Kunst er en menneskelig nødvendighet.

For å kommentere her må du ha en Facebook-konto. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du sende oss en e-post.

Hold deg oppdatert

Meld deg på vårt nyhetsbrev