Fyrbøteren fra Hokksund

Nå er det ikke utseendet til Norbakken jeg sikter til når jeg skriver at det «ikke ser sånn ut». Det er definitivt det han omgir seg med på scener kloden rundt som ikke minner om en tradisjonell trommeslager.

På sine utallige reiser over hele verden har han samla og skapt seg et arsenal av instrumenter – inkludert et ukjent antall bilfelger – som han har satt sammen til noe helt eget, og som sørger for at hans usedvanlig personlige uttrykk har blitt ettertrakta over store deler av Tellus. I første omgang.

Slagverker Helge Andreas Norbakken. Bilfelgen er på plass i settet. (Foto: Privat)

Ei solid ekskursjon
Både geografisk og musikalsk har Helge Andreas Norbakken (56) gjennomført ei lang og svært innholdsrik reise. Han er født i Tromsø, men flytta raskt til Sørreisa der pappa fikk seg lærerjobb. Som 6-åring blei lille Helge Andreas med på flyttelasset til Åmot og Hokksund, og sønnen i huset snakka nordlending hjemme til han blei 15 år.

– Jeg husker pappa så på meg med sorg i blikket da jeg la om hjemme første gangen, sier Helge Andreas etter at han har fått av seg svetteklærne og sykkelhjelmen på vei fra undervisning på Norges musikkhøgskole, via intervju ved sjøkanten ved Nordstrand til han skulle gi seg i kast med de tunge bakkene hjem til Lambertseter i Oslo.

Vi snakker om en av kongerikets aller travleste musikanter de seineste åra, med godt over 200 reisedøgn årlig – både her hjemme, og ikke minst i utlandet. Og grunnen til at han har vært så travel? Han er enkelt og greit så hinsides bra, har et unikt uttrykk og tilfører alltid de musikalske settingene han er en del av noe helt spesielt.

Det starta med Indremisjonen
Norbakken – uten d, fordi bestefaren glemte d-en da han forandra navn til Norbakken – kommer fra et usedvanlig musikalsk hjem. Alle de fem søsknene, og sjølsagt mor og far, spilte, med to ulike repertoar og program til ulik bruk.

– Jeg kommer fra et kristent hjem der Indremisjonen spilte ei viktig rolle. Familieorkesteret hadde både et kirkelig repertoar som vi spilte til gudstjeneste og et verdslig program som vi brukte på gamlehjem og liknende. Orkesteret het Familien Norbakken, og jeg fikk mitt første trommesett av pappa da jeg var 11 år. Vi spilte på mange leire og nesten alle helger, forteller Helge Andreas. Han minnes en fin og musikalsk oppvekst, som raskt skulle ta han videre.

Helge Andreas Norbakken i storband med blåsere. (Foto: Privat)

Etter oppstarten og grunnlaget som blei lagt i familieorkesteret, var veien kort til Ten Sing-miljøet og Haug Gospel som vår mann blei en del av da han var 12 år. Det betød på ingen måte at familiebandet blei glemt. Og sjøl om utgangspunktet var Indremisjonen, så spilte de til dans også.

– Vi blei hyra til 50-årslag og liknende, så foreldrene mine var ikke pripne på det, sånn sett, sier Helge Andreas.

Skal jeg være helt ærlig så skjønte jeg ikke helt hvordan jazzmusikken hang sammen. Hva var det som var melodien, og hvorfor var det så lange improvisasjoner på alle låter?

Veien fra Hokksund til Kongsberg var ikke lang, og Kongsberg Ten Sing blei et naturlig neste stopp.
– Jeg har faktisk bodd hjemme hos familien Wallumrød på Kongsberg, sier Helge Andreas. Det var en annen usedvanlig musikalsk familie med mye av den samme bakgrunnen som hans egen familie. – Men jeg kan ikke huske at jeg spilte sammen med noen av dem.

Skulle bli popstjerne
Fra Ten Sing-miljøet var det ikke lange veien til rockeverdenen, heller.

– Jeg ble medlem av et band vi kalte Paradise. Gutta kom fra området rundt Hokksund, og noen kjente Per Alm som jobba i PolyGram, og vi trodde verden lå for våre føtter. Vi skulle bli stjerner, men slik gikk det ikke, gitt! Vi breaka ikke akkurat, men det var et veldig bra band, altså, som jeg lærte masse av fordi alle de andre var bedre enn meg. Vi spilte til dans hver helg i stedet, minnes trommeslageren – og fyrbøteren, som vi snart skal komme tilbake til.

Fra Kongsberg til Toneheim
Mens Helge Andreas var godt i gang med videregående skilte foreldrene hans seg. Unge Norbakken flytta på hybel i Kongsberg, blant annet fordi Ten Sing-miljøet i sølv- og jazzbyen frista veldig.
– Det var en veldig flott periode, og vi spilte over alt – både innen- og utenlands. Jeg er stolt over blant annet å ha spilt i badebuksa i St. Gallen i Sveits, ler Helge Andreas.

Unge Norbakken spiller i badebuksa i St. Gallen i Sveits. (Foto: Privat)

Etter hvert har Helge Andreas Norbakken markert seg i stadig større grad i jazzsammenhenger, men det skulle ta sin tid før han kom under huden på jazzmusikken.

– Vi delte ofte scene med Kongsberg Storband på denne tida, og skal jeg være helt ærlig så skjønte jeg ikke helt hvordan jazzmusikken hang sammen. Hva var det som var melodien, og hvorfor var det så lange improvisasjoner på alle låter?

Etter hvert skulle nok unge Norbakken få grep på dette med jazzen også, skulle det vise seg. Men etter videregående gikk turen til Toneheim folkehøgskole, og det blei en øreåpner for den unge trommeslageren.

Flinke folk
Året er 1984, og møtene på Toneheim med jazzerne Torgeir Andresen, Geir Lysne og Helge Sunde blei helt avgjørende for hvem Helge Andreas Norbakken skulle bli som musiker.

Jeg visste ærlig talt ikke at det var mulig å utdanne seg til musiker.

– De introduserte meg for masse jazzmusikk. Det var ikke alt jeg likte, men jeg oppfatta at trommespillet var bra. Spesielt ble «Four & More» med Miles og guttungen Tony Williams på trommer, han var vel 18 år gammel da den ble spilt inn, nesten et sjokk. Det drivet og det suget – det var noe jeg kjente igjen fra gospeltida.

Det var i løpet av Toneheim-året Norbakken også hørte Stein Inge Brækhus med fusionbandet Cutting Edge på Dølajazz på Lillehammer.
– Jeg skjønte ingenting – bare at det låt kjempetøft, sier Helge Andreas og tenker tilbake. – Den potente måten å spille på, ikke bare trommeslager Brækhus, men hele bandet var en åpenbaring.

Utdanne seg til musiker??
Praten gikk jo daglig på Toneheim om hva man skulle gjøre etterpå. Mange snakka om å utdanne seg til å bli musiker, noe Helge Andreas aldri hadde skjønt var mulig. Prøvespilling var noe helt ukjent for han.
– Jeg visste ærlig talt ikke at det var mulig å utdanne seg til musiker. Det endte uansett med at jeg søkte både i Oslo og Trondheim. Jeg kom ikke inn på Musikkhøgskolen i Oslo, men der underviser jeg nå.

På jazzlinja i Trondheim, derimot, fikk Norbakken en flott og annerledes opplevelse under prøvespillinga.

– Dagen før Torgeir Andresen og jeg skulle spille gikk vi rundt for å finne ut hvor vi skulle møte opp. Da kom det en hyggelig kar ut døra og lurte på hva vi så etter. Vi fortalte at vi skulle på prøvespill der dagen etter. Det var den strålende bassisten Johannes Eick. Han inviterte oss inn, og vi jamma i to timer!

Dagen etter var Helge på plass tidlig. Han hørte de to som var på prøvespill før han.
– De var så bra at jeg nesten ga opp før jeg fikk spilt noe som helst.

Så viste det seg at det var akkurat Johannes Eick som spilte bass i «opptakskompet», og det førte til at skuldrene senka seg noe hos den kommende musikkstudenten.

– Jeg var fortsatt veldig i tvil om det jeg gjorde var bra nok, så da jeg fikk telefonen ei stund seinere om at jeg kom inn, så ble jeg så glad at jeg gråt.

Det som skulle være to år ved Nidelvens bredd ble til til tre, og det var i åra 1985 til 1988 at jobben med å bli musiker begynte.
– Jeg måtte strekke meg kraftig. Jeg ble pusha, og spesielt skal John Pål Inderberg ha mye av æren for at jeg tok steg i retning meg sjøl. Jeg og vi måtte synge mye av melodimaterialet, og på det viset lærte jeg faktisk trommeteknikk, minnes Helge Andreas.

Ut i det virkelige liv
Årene på jazzlinja var helt avgjørende. Samtidig var det en beskytta tilværelse der man kunne gjøre nesten hva man ville, og det uten å bekymre seg nevneverdig for morradagen. Denne skulle komme raskt nok likevel.

På Frifot: Gjermund Silset, Geir Lysne, Kåre Christoffer Vestrheim og Helge Andreas Norbakken. (Foto: Privat)

– Jeg var heldig, og fikk 50 prosent jobb i rytmikk på Viken Folkehøgskole på Gjøvik. Samtidig ble bandet Frifot, som bestod av Geir Lysne, Gjermund Silset og Kåre Christoffer Vestrheim, etablert. Like etterpå begynte jeg også å samarbeide med Mari Boine. Det ble en klanglig oppvåkning.

Både klanglig og teksturelt var det en fantastisk skole. Norbakken om årene med Mari Boine

Måten Helge Andreas tenkte melodisk og tematisk passa godt inn i Boines univers. Han fikk også stifte bekjentskap med en rekke nye instrumenter, som djembe, darabouka, bjeller, rangler og hva man ellers kunne finne i kjøkkenavdelinga.
– Roger Ludvigsen, som jobba sammen med Mari samtidig med meg, introduserte meg for nye måter der metall og skinn kunne kombineres som perkusjonsinstrumenter. Det var en spennende, nesten en urmåte, å jobbe på.

De ni årene med Mari Boine, frem til 1998, beskriver Norbakken som en eneste stor gåsehud-periode.
– Både klanglig og teksturelt var det en fantastisk skole.

Takk og farvel til trommesettet
I løpet av Mari Boine-tida blei det mindre og mindre tradisjonelt trommesett for Helge.

– Etterpå var det ikke mulig å gå tilbake, men jeg liker fortsatt å si at jeg spiller trommer.

Det gjorde han blant annet i 15 år, fra 1999 til 2014, sammen med Kari Bremnes – enda en av våre store retningsgivere. Hybridoppsettet var en del av reisefølget sammen med Bremnes der Norbakken følte han kunne være med på å understreke historiene hennes. Det storslåtte i de små detaljene noen ganger – andre ganger detaljene i det store bildet.

I stadig større grad har Norbakken ønska å jobbe kompositorisk, som han kaller det.

– Jeg bruker sekvenser og flytter rundt på dem. Jeg liker godt rare klangkombinasjoner og derfor elsker jeg å jobbe med vidåpne musikere og bandledere som Jon Balke, Daniel Herskedal og Jovan Pavlovic. Jeg har blitt tryggere på impro-biten etter hvert, også – det skader ikke i slike settinger, det heller.

Helge Andreas Norbakken i bandet Siwan, et musikkinitiativ av Jon Balke med blant andre Amina Alaoui, Kheir Eddine M’Kachiche, Jon Hassell og Barokksolistene. (Foto: vwahumaine fotografie)

Alt dette til sammen er nok sikkert grunnen til at portugiserne Mário Laginha og Maria João, belgieren Diederik Wissels, Arve Henriksen, Terje Isungset og en rekke andre ringer Norbakken aller først når perkejobben skal besettes.

– Jeg er glad i en utradisjonell estetikk. Jeg hørte det hos Jon Christensen kanskje aller først, og uten at jeg visste det så har det prega meg siden.

Slik har det vært å samarbeide med en annen Jon også, nemlig Jon Balke.

– Jeg liker hele estetikken i hans måte å tenke og skape musikk på. For meg er det helt perfekt. Jeg vet aldri hvor det skal gå, og jeg blir utfordra hele tida både rytmisk, melodisk og harmonisk. Hele frekvensområdet blir satt i beredskap – eller bare kanskje litt – man vet aldri med Jons musikk.

Også afrikansk musikk og rytmikk har fascinert Helge Andreas Norbakken lenge, og han har reist mange ganger til vest-Afrika for å «forske».

– Sammen med Olav Torget og Becaye Aw har jeg prøvd å kombinere lukten av Afrika med norsk folkemusikk. Samarbeidet jeg har hatt med Kouame Sereba – «La Vie est Belle» – har også vært viktig i den forbindelse.

Becaye Aw Trio. Plakatbilde på jazzinorge.no. (Foto: jazzinorge.no)

Fyrbøteren
Som for alle andre i musikk- og kulturbransjen har koronaperioden vært tøff, også for Norbakken. Faktisk så tøff at han har fundert på om det ville være mulig å brødfø både familien og seg sjøl gjennom musikken sin i fremtida.

– Med rundt 200 reisedager i året og jobber i stor grad utenfor Norges grenser, som bare forsvant som dugg for sol etter den 12. mars i fjor, så er det klart at tankene om hva fremtida ville by på begynte å surre. Ville verden komme tilbake til godt, gammelt nivå når det gjaldt jobber, for eksempel.

Nå har det seg slik at den unge Norbakken, som er oppvokst mer eller mindre som nabo til jernbaneskinna på Hokksund, ble godt over gjennomsnittlig opptatt av tog og alt annet som går på skinner.

– Jeg har hundrevis av jernbanebøker på tysk, og er utdanna som fyrbøter på damplokomotiv. Det tok meg nesten 15 år! Dette med tog har jeg vært hekta på like lenge som musikken, og for noen år siden så kjøpte vi oss feriehus ved Krøderen for å komme i nærheten av Krøderbanen så ofte som mulig. Jeg begynner å kunne den banen nå, smiler perkusjonisten – og fyrbøteren.

Fyrbøteren Helge Andreas Norbakken (Foto: Gjermund Hansen)

Da koronaen slo ut i full blomst og jobbene forsvant, søkte han på trikkeførerjobb i Oslo Sporveier.

– Jeg var ikke den eneste som tenkte slik. Det var faktisk 300 søkere på 12 stillinger, så jeg fikk ikke jobb.

Men den noe eldre Norbakken har ikke gitt opp drømmen av den grunn. Nå har han tatt teorikursene for å bli damplokomotivfører, bare praksisen gjenstår.

– Det er minst 2-300 timer igjen med praksis før jeg er i mål, men jeg har ikke tenkt å gi meg, sier en bestemt Helge Andreas Norbakken – alltid med smilet på lur rundt neste sving.

Vi kan ikke annet enn å ønske han lykke til, fyrbøteren fra Hokksund. Bare det ikke går ut over musikken, så må gjerne alt annet også gå på skinner.

Helge Andreas Norbakken – perkusjonist og fyrbøter. (Foto: Petter Nyborg)