Anja Lauvdal og gjengen hennes er modige som tar på seg oppgaven å lage hyllestkonsert til Joni Mitchell. Heldigvis, skriver Maja Skanding.

Anja Lauvdal under hyllesten til Joni Mitchell, på Oslo Jazzfestival Foto: Egil Autrheim

Da jeg først leste informasjon om årets åpningskonsert på Oslo Jazzfestival, der det ble annonsert at jazzpianist og komponist Anja Lauvdal skulle lede en hyllestkonsert til 75-årsjubilanten Joni Mitchell, tenkte jeg: ”At hun tør! For et oppdrag! I operaen dessuten!”

Bare det å skulle velge ut repertoar fra den 50 år lange diskografien til en musiker så mange har et så sterkt forhold til, og som er sitert og covret herfra til månen, fremstår for meg som en enorm oppgave. Interessen for prosjektet har vært så stor at festivalen har måttet sette opp ekstrakonsert samme kveld.

Joni Mitchell er den eneste kvinnelige singer-songwriteren jeg har lyktes i å lære både min Dylan-dyrkende bror og samtlige av mine Cohen-kåte eks-kjærester å like. Hvordan formidle en så elsket og kreddet musiker til et helt operahus fullt av fans i alle aldre uten å få fullstendig noia? Hvor mye skal en tørre å endre på materialet?

Fra hyllestkonsert til Joni Mitchell, på Oslo Jazzfestival Foto: Egil Autrheim

Yndlinger i ny drakt
Lauvdal viser med en gang at hun er oppgaven mer enn verdig. Konserten begynner helt nedpå, med en improvisasjon for trompet og piano som utvikler seg til en nydelig versjon av A Case of You. Etter hvert slenger flere i bandet seg forsiktig med på litt perk. ”Dette er den eneste mulige løsningen”, tenker jeg: A Case of You er nødt til å være med, den er så kjent, men samtidig finnes det så mange versjoner av den at det å lage en enkel instrumental blir en lur måte å seife på.

Men neida, lenger uti konserten kommer det en versjon til. Og hvordan klarer Lauvdal å lage noe unikt og eget av en låt som jeg kan ørten forskjellige versjoner av utenat? Jo, med futuristisk synth, trompet, fete beats og munnspill – de to siste kombinert av Lauvdals medmusiker i opptil flere band, Hans Hulbækmo, som liker å spille minst to instrumenter på en gang. Vokalist Frida Ånnevik formidler sårbarhet med stødighet, og helheten fremstår for meg som intet mindre enn et eklektisk mesterverk som jeg lengter etter en innspilling av.

Allerede før konserten håper jeg på en fremføring av Both Sides Now i Johannes Gjerdåkers vakre, norske gjendiktning. Frida Ånnevik har imidlertid laget sin egen tekst, enda friere gjendiktet og enda bedre enn noen av de norske versjonene jeg har hørt før. Jeg blir dypt imponert over Ånnevik, som har fått solo på begge de låtene på settlisten som er oftest covret – og briljerer på dem begge.

Den frie oversettelsen av teksten kan ses i sammenheng med hvordan bandet går sin egen vei i den musikalske utforskingen og gir hverandre rom til å leke seg på scenen. Under den første versjonen av A Case of You begynner tubaist Heiða Jóhannesdóttir Mobeck tilsynelatende spontant å finne frem diverse små perkusjonsinstrumenter som ligger rundt henne og sidemannen Torstein Lavik Larsen, og oppfordrer ham også til å spille med på dem. Denne uredde, sosiale og lekne tilnærmingen fremstår for meg som typisk for musikerne i dette bandet. Mobecks tubasolo på Both Sides Now får dessuten en tåre som lenge har ligget i øyekroken til å renne. Selv om jeg kan sangen baklengs, blir jeg så berørt av denne versjonen og Ånneviks tekst at jeg glemmer å ta notater.

”Jeg har sett et og annet liv /som vant og tapte, vil det si /det er et bilde, det jeg ser? /Å leve, hva vet jeg om det.”

Jazzeren Joni
Det er store kontraster i hvordan Lauvdal har grepet an materialet: Mens noen låter er grundig endret på og har rom for improvisasjon, er andre forbausende tro mot originalene. Hanna Paulsbergs saksofonsolo på instrumentalversjonen av All I Want er vakker og dansende, men føles overraskende standard. Kanskje er det en frykt for å skremme blodfansen som gjør at bandet ikke eksperimenterer mer? Jeg hadde gjerne hørt flere omarbeidelser av typen A Case of You.

Joni Mitchell forteller ofte lange historier i tekstene sine, for eksempel om den misbrukte og forfulgte ungdomsvenninnen Cherokee Louise. Rohey Taalah evner virkelig å fortelle denne historien. Selv om arrangementet ikke tar seg store friheter fra originalen, tilfører Taalah noe nytt med vokaltolkningen sin. Låten The Dry Cleaner from Des Moines fra albumet Mingus var virkelig ikke blant dem jeg hadde mistenkt kom til å stå på kveldens settliste, men også dette tekstspekkete, heseblesende nummeret mestrer Taalah til fulle. Ved hjelp av et slikt repertoarvalg får Lauvdal vist at Joni Mitchell ikke trenger å jazzes opp for at det skal være legitimt å hylle henne på en jazzfestival. Mitchell er allerede en jazzutøver, i tillegg til å jobbe i en hel haug andre sjangre og fordomsfritt blande dem alle – akkurat som Lauvdal og medmusikerne hennes gjør.

Susanna under hyllesten til Joni Mitchell, på Oslo Jazzfestival Foto: Egil Autrheim

Mye tekst
Jenny Hval og Susanna Wallumrød synes ikke å være like fortrolige med tekstene som de andre vokalistene, og er svært bundet til papirene sine. Begge holder seg også nokså tro mot originallåtene de tolker: Susanna er klokkeren i The Fiddle and the Drum, men jeg savner mer av Susanna selv i soloene. Hval gjør en kopi som går ned på ornamenteringsnivå, slik at i alle fall jeg opplever tolkningene mer innøvd enn innlevd. På den måten blir den ellers så sensuelle The Hissing of Summer Lawns litt tilbakeholdt, og på Amelia føles vokalen stiv mot den varme gitaren og den varsomme vibrafonen.

Hør også: Popkunst, kunstpop – eller var det jazz?

Sondre Lerche eier scenen under soloene sine og har slett ikke behov for teksthjelp på de utallige versene av The Sire of Sorrow. Fremføringsmåten han har valgt, med å gå ned blant stolrekkene og forsøke å flørte med publikum, føles imidlertid pussig: Sangteksten er inspirert av bibelteksten Jobs klage og er kanskje den alvorligste og tyngste på kveldens program. Mens jeg ser for meg Job falle på kne i desperasjon overfor guden som prøver ham, sklir Lerche ned på kne foran publikum i ertende rockestjernestil, og det hele fremstår ganske absurd. Da er det lettere å forstå valget å gjøre Night Ride Home akustisk, med Lerche aleine på kassegitar helt fremme på scenen, slik at en får nyte akustikken når jazzfestivalen nå en gang inntar operaen.

Sondre Lerche under hyllesten til Joni Mitchell, på Oslo Jazzfestival Foto: Egil Autrheim

Til tross for at de fem vokalistene er svært ulike både i klang og scenenærvær, er de alle gjennomgående gode til å kore hverandre. Instrumentalistene korer også med jevne mellomrom. Under avslutningsnummeret Shadows and Light finner de forskjellige stemmene sammen i en organisk masse og setter elegant punktum for konserten.

Briljerende band
Jeg skulle likt å vite hvordan Lauvdal har valgt ut materialet for kvelden. Har sangerne og bandmedlemmene alle fått foreslå noen favoritter? Har Lauvdal laget en løs settliste og latt sangerne plukke etterpå? Det kan virke som om tilfellet er en god blanding av fremgangsmåter, men det skinner tydelig igjennom at noen av vokalistene har et sterkere forhold til låtene fra før – eller kanskje har de simpelthen bedre rutiner for å innstudere tekst?

Selv om vokalen og tekstene er viktige i Joni Mitchells låter, kommer jeg til å huske instrumentalistene minst like godt som sangerne etter denne kvelden: Jeg bøyer meg i støvet for Anja Lauvdal, Hans Hulbækmo, Heiða Mobeck og resten av bandet – men kan egentlig ikke tenke meg noen mindre støvete skikkelser i norsk musikkliv akkurat nå.

Denne gjengen kunne fylt en hel kveld med A Case of You-covringer og fremdeles stått støtt.

Utdraget fra Frida Ånneviks gjendiktning av Both Sides Now er gjengitt med tillatelse fra Ånnevik.

Publisert:

Del: