Sondre Lerche

Hinsides lystprinsippet

Sondre Lerche inviterer til nytelse. Men samtidig er uttrykket hans en kamp mellom det enkle, det friksjonsløse og umiddelbare på den ene siden, og viljen til å komplisere, til å skape og til å kødde med oss på den andre, skriver Bernhard Ellefsen.

Kalender

Hvordan kunne det ha seg at jeg talte dager og timer mellom hver episode av den nye Twin-Peaks-serien? Hvorfor er Woody Allens Annie Hall en av ytterst få filmer jeg aldri blir lei av å se om igjen? Hva er det som skjer når Kanye Wests My Beautiful Dark Twisted Fantasy høres så frisk ut hver eneste gang jeg lytter til den? I et ellers nokså moderat inntak av populærkulturelle sjangeruttrykk, finnes det et knippe verk jeg trekkes mot igjen og igjen.

Slike univers føles rike på en annen måte enn verk i den kunstarten jeg som litteraturkritiker vanligvis bruker tiden min på. I kunstmusikken, billedkunsten og litteraturen har det romantiske idealet om originalitet lenge vært hegemonisk. Genuin originalitet er det selvfølgelig vanskelig å tro på, men vi forventer i hvert fall at kunsten skal motsette seg formler, sjangre og på forhånd gitte mønstre, stikk i strid med det som kjennetegner populærkulturens aktive arbeid med nettopp formler og sjangre og mønstre. Når Lynch og Allen og West – vel å merke på sitt beste – fortsetter å være interessante, også når vi vet hvor de skal, og har fulgt dem langs den veien gjentatte ganger, er det fordi de på samme tid omfavner populærkulturens iboende sjangertenkning og så oppfinnsomt byr den motstand. Ikke på den måten at de motsetter seg underholdningsforventningen, selv om de tidvis gjør det også, men ved at de perfeksjonerer det spillet med referanser uttrykksformen deres består i, og setter velkjente elementer opp mot hverandre på overraskende måter. Dessuten er de maksimalister. De lesser på med referanser, spekker verkene sine med betydnings- og uttrykkslag, sånn at vi hele tiden hører og ser og tenker noe nytt.

Bildet av Dorian Gray
Nokså tilfeldig har jeg havnet på en Sondre Lerche-konsert her i den mellomstore norske byen hvor jeg bor. Han turnerer med albumet Pleasure, og på hans egne nettsider kan jeg lese at han skal spille i så å si hvert eneste konsertlokale dette landet har å by på. Deretter går turen til talløse byer i USA, hvor han har holdt til en stund. Med billetten jeg fikk til jul av noen venner i lomma, går jeg inn i konsertlokalet med et slags Dorian Gray-bilde av denne artisten i hodet. For meg har han ikke blitt eldre siden gjennombruddet, jeg har knapt hørt en låt av ham siden da, forbinder ham fremdeles med det litt kvekkende refrenget om toveis-monologen.

Allerede oppvarmingsartisten vekker meg fra det jeg har tenkt at blir en pratsom kveld med noen fine venner, bare avbrutt av en konsert. Miss Tati heter hun, og jeg forestiller meg at opplevelsen av det humørfylte, medrivende r&b-innslaget skyldes en oppdagelse Lerche har gjort i sitt nye hjemland. Men da hun omsider lar hoftene hvile og henvender seg til oss i salen, får vi høre at hun har den samme dialekten som kveldens hovedperson.

Ser man på hvilke musikere Lerche har samarbeidet og delt scene med gjennom disse drøye femten årene, burde man ikke bli overrasket: Selv om det etter hvert har blitt mer Brooklyn i listen over musikalske bidragsytere, er Bergen – fra Matias Tellez og Julian Berntzen til Alexander von Mehren og fetteren Lars Vaular – en stabil kraft i kollektivet som skjuler seg bak navnet Sondre Lerche. Denne kveldens oppvarmingsartist representerer, tenker jeg der jeg står med store øyne og rykninger i hofteleddet, et slags møtepunkt mellom disse to geografiske koordinatene for Lerches musikalske verden.

Men det er da Sondre Lerche selv entrer scenen at bildet av Dorian Gray går i tusen knas. Energien var der da jeg så ham på konserter i begynnelsen av karrieren også, det er ikke den som overrasker. Snarere er det retningen den har funnet. For disse lydene vi hører, de butter liksom mot hverandre, og allerede etter et par-tre låter, er det åpenbart for denne dilettanten av en konsertpublikummer at Lerches aller fremste kjennetegn i 2017 er nysgjerrigheten.

Angrepsmodus
Fengende melodier har han vært i stand til siden han ga ut sitt første album, ja, antakelig siden han første gang fikk fatt i et instrument. Det var med rett-i-øret-låter som «Sleep on Needles», «No One’s Gonna Come» og «Two Way Monologue» at han fikk posisjonen som norsk popmusikks mest entusiastiske spastiker. Rykk og kast på scenen, små erupsjoner av vokal og karakteristiske kast med nakken. Men med konserten jeg befinner meg på denne kvelden viser Lerche frem et slags kollaborativt angrep på sine egne komposisjoner. I symbiotisk kontakt med perkusjonisten Dave Heilman sender han ut abrupte, overspekkede låter, og hva som egentlig foregår blir tydeligst når han spiller de nevnte «hitene». De er brutt helt fra hverandre, og borte er de harmoniserende strykerne og de forutsigbare forløpene. I stedet blir de prov nettopp på nysgjerrigheten, og på det jeg denne kvelden blir mest begeistret av: Viljen til å søke motstand og nye løsninger, også der materialet er av det konvensjonelle slaget.

Hjemme i stua finner jeg frem de seneste platene hans, som jeg altså ikke har hørt før. Og når jeg lytter meg gjennom dem, skjønner jeg at det er jeg som kommer sent til festen. Lerche har vært i angrepsmodus en god stund. Ta for eksempel åpningssporet på det nye albumet, «Soft Feelings». Det ligger jo en umiskjennelig lerchesk melodi der, særlig i refrenget, som fester seg i øret, men hva har han gjort? Jo, han har arrangert hele låta i opposisjon til melodien. Kampen mellom komposisjon og arrangement gjør den nesten vanskelig å høre på, og derfor umulig å la være å høre igjen og igjen. Lerche har fått så mange flere redskaper i verktøykassa – eller hvis vi nå skal bli i kampmetaforikken: våpen i arsenalet – og de drøye fem minuttene med lyd byr på et nærmest uoverskuelig antall elementer som går løs på sammenhengen heller enn å bygge opp om den.

Låta «Serenading in the Trenches» beveger seg fremover med et så oppbrutt arrangement at tittelens iboende paradoks synes fullt ut dekkende. Synthen som innleder sporet «Bleeding Out Into The Blue» peker lytteren mot åttitallets elektroniske dansemusikk, men etter bare noen sekunder skjer det noe med hastigheten, den blir liksom feil. Bare trommenes skarpe smell holder låta sånn noenlunde samlet. «I’m Always Watching You» gir enda tyngre Miami Vice-assosiasjoner, og synthen roper oppbrettede, hvite blazer-ermer i den grad at jeg blir usikker på om jeg skal tro på vokalens innstendighet eller instrumentets klisjé-lek. Det skapes spenninger i disse sporene, energier med motsatt ladning som står mot hverandre, som gir dem en veldig kraft for oss som hører dem. Den sikre sjongleringen med de musikalske byggeklossene, viljen til å føre sammen motsetningsfylte referanser, de mange pekene til egen og andres musikk – disse kvalitetene viser at også Lerche er en slik populærkulturell kombinasjonskunstner man kan vende tilbake til.

Les også: Lydlandskaper og lyrikk fra samme verden

Tittelsporet på Lerches album Heartbeat Radio fra 2009 er et mediekonservativt og teknologikritisk forsvar for følelse i musikken. Teksten henvender seg direkte til lytterne og uttrykker en vilje til å nå oss, til å kommunisere. Alle lydene kommer fra gjenkjennelige, tradisjonelle instrumenter. Lydbildet søker det enkle, for ikke å si det autentiske. For meg er låta steindød. Men når jeg hører den, og tenker på henvendelsen til lytteren, i lys av de nyere platene, fornemmer jeg at Please og Pleasure også handler om denne følelsen. Men de demonstrerer en diametralt motsatt holdning til mediet og teknologien. Nå utgjør teknologien den strømmen Lerche flyter på, og forsøker å temme, i sin streben etter følelse.

Kreftenes kamp
Kanskje ideen pleasure er en videretenkning av denne følelsen som skulle kommuniseres? Gjennom Instagram-profilen sin, og ikke minst live, gjør han «pleasure» til en sone, for ikke å si en livsanskuelse, som lytteren inviteres inn i. Kom, kom, her er det pleasure til alle. Bare gi deg over. I konserten understrekes det ved at bandet mot slutten tar over og kjører seg, og oss, inn i et house-aktig lydlandskap som nærmest avkrever oss dans. Lerche selv finner veien ut blant publikum, hvor han hopper rundt i transeaktig henførelse. Ideen om ordløs nytelse svever over vannene. For min del gir pleasure-universet, som Lerche liksom vil lokke oss inn i, umiddelbare assosiasjoner til den engelske tittelen på Freuds essay om menneskelige drifter, «Beyond the Pleasure Principle» («Jenseits des Lustprinzips», 1920). Enkelt forklart handler lystprinsippet om vårt ønske om å unngå smerte og å tilfredsstille begjær. Kanskje kan vi kalle det menneskets dyriske side. Når Freud skriver seg hinsides lystprinsippet, gjør han rede for de to kreftene som kjemper mot hverandre i mennesket, eros og thanatos, livsdriften og dødsdriften. Er det ikke en slags parallell jeg aner i Lerches lystprinsipp? Han inviterer til nytelse, til begjærstilfredsstillelse, men når vi kommer innenfor, får et glass i hånda, nikker til de andre på festen, er det en kamp mellom motstridende krefter han byr oss. Mellom det enkle, det friksjonsløse, det umiddelbare på den ene siden, og viljen til å komplisere, til å skape, til å kødde med oss på den andre.

Også i utstrålingen og fremtoningen til duoen Heilman/Lerche ser vi hvordan lystprinsippet både dyrkes og utfordres. Samtidig som de lyser av såkalt spilleglede, er det noe strengt over dem. Lerches intense Instagram-nærvær avslører at de ikke drikker og røyker mellom konsertene på sine eviglange turneer. Nei, de løper og spiser havregrøt. Det er en form for beherskelse over dem. Særlig Heilman signaliserer kontroll der han sitter på scenen og dæljer løs: Ryggen forbløffende rett, kinnet like glattbarbert som hodet, blikket fast og konsentrert. Hvis dette er pleasure må vi kvalifisere begrepet litt – det er en acquired pleasure, en nytelse som krever og forventer noe av oss.

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo