Dystopier og lek
Skraps «Antropocen» er et modig forsøk på å skape et uhøytidelig bestillingsverk med høye ambisjoner.
Da den for lengst avdøde Vestfold-dikteren Alf Larsen en gang ble spurt av en journalist om han var «buktas dikter», fordi det var den lokale bukta på Tjøme han gjerne skrev om i diktene sine, ble Larsen irritert: Det var jo hele havet han skildret.
Anekdoten slo meg i møte med Anja Lauvdal (piano og synth) og Heida Mobecks (tuba og elektronikk) bestillingsverk «Antropocen». Her starter de overhodet ikke med bukta: Både det musikalske referansevevet og det tematiske («Antropocen» kan oversettes med menneskets tidsalder, og brukes flittig av deler av miljøbevegelsen for å illustrere vår destruktive påvirkning på planeten) er gjennomgående maksimalistisk.
Verket, som ifølge de to Skrap-medlemmene hadde arbeidstittelen «eklektisk verk», fremfører de sammen med tolv musikere, og prosjektet inkluderer også kostymer, visuell kunst, og Mobecks tekster, som leses opp av vokalistene Marianne Røe og Rohey Taalah på scenen, og av tre fortellerstemmer som spilles av live.
Idet konserten starter, ber en infantil, heliumslys stemme oss om å følge «Anja og Heida» i sosiale medier, en introduksjon som setter an tonen for prosjektet: Det kommenterer seg selv, og er ambisiøst, samtidig som det forsøker å frigjøre seg fra de pretensiøse og faststivnede sidene ved bestillingsverket som form: Her er det lov til å danse, eller til å lese opp fra noe som ser ut som en dagbok.
Lekenheten gjør prosjektet mer tilforlatelig, og mer uforutsigbart. Skrap har omtalt verket sitt som «futuristisk om samtiden», og det er ikke en ueffen beskrivelse: Science fiction sier gjerne mer om samtiden enn om fremtiden, uansett hvor sterkt ønske opphavspersonene måtte ha om å skue inn i fremtiden.
Velger store orkestre
Store ensembler som Jaga Jazzist og Trondheim jazzorkester har holdt på i en årrekke nå, men med Skadedyr (der Lauvdal og Mobeck også inngår), Eyolf Dales Wolf Valley og Paal Nilssen Loves Large Unit-prosjekter kan man fristes til å konstatere en slags higen blant norske jazzmusikeres etter større ensembler.
Med Trondheim jazzorkester får de dobbelt besetning på flere instrumenter, og Skrap utnytter kontrastene i spillestil musikerne mellom, strekker estetikken lenger, og er mindre låtbundne.
Skrap har satt sammen et orkester som kan håndtere ytterpunktene i prosjektet: Elektronikk og akustikk, samples og improvisasjon, strekk med soul, funk og bossa som avveksles med friere partier og støy. Harpe, fiolin og trekkspill på den ene siden av scenen, blåsere på den andre.
Broen, som kanskje kan kalles Mobecks og Lauvdals hovedprosjekt, er representert også her. «Antropocen» kan sees på som en slags utvidelse: Med Trondheim jazzorkester får de dobbelt besetning på flere instrumenter, og Skrap utnytter kontrastene i spillestil musikerne mellom, strekker estetikken lenger, og er mindre låtbundne.
Makt over sinnene
I teksten til «Antropocen» går både teknologiens makt over sinnene, og vår egen forfengelighet/forgjengelighet igjen, og her kommenterer verket også omgivelsenes reaksjoner: På overflaten målbærer Mobecks tekst i overkant entydige moralske kommentarer til samtiden, men samtidig leker den også med sine egne klisjéer: «Den legendariske Molde jazzfestival/Det å vise seg frem for en fullsatt sal/Selvrealisering gjennom reklamering/Trondheim jazzorkesters promotering».
Rohey Taalahs vokale, elektronisk radbrukne krumspring får på et tidspunkt publikum til å bryte ut i applaus og hoing og skape et slags avbrekk. Folk klapper på grunn av det virtuose, og det er kanskje tilsiktet, men også interessant i lys av at dette er orkester som ironiserer over ord som «popularitet»: Hvorfor klapper man i det hele tatt for solopartier?
Ledige stillinger
Friksjon i andre enden
Det er en styrke ved Skrap at denne typen refleksjoner kan oppstå. I en Ballade-artikkel om norsk jazzkritikk i fjor, sa den ene halvdelen av Skrap, Anja Lauvdal, at tomannsbandet til dels faller mellom to stoler i en sjangerinndelt musikkpresse. Interessant nok har de blitt intervjuet flere ganger om prosjektet enn det har blitt skrevet om selve verket.
I et av intervjuene forteller Lauvdal at de to var interessert i motstand, og at de «hørte mye på støy, frijazz og improvisert musikk», da verket ble skrevet: «Men det ga etter hvert ikke så mye motstand som vi ønsket,» sier Lauvdal. «Derfor begynte vi å improvisere mens vi etterlignet pop, og satte sammen ting om egentlig ikke passet sammen».
Det finnes konvensjonelle måter å frigjøre seg fra faststivnede kunstneriske spilleregler på, og jeg tror at det er dette Lauvdal sikter til. I mine ører kjennetegner prosjektene Skrap-duoen bidrar til at også det som til forveksling låter som renspikka pop, gis en kontrast, som i «Pen nå?», der refrengets «Er det noe vi burde forandre?» gjentas over den dansbare grooven. Iblant virker det også som referansene til for eksempel hiphop er sjangertablåer: De arketypiske funk og soul-partiene som er lettest å forholde seg for publikum under, møter friksjon og improvisasjon i andre enden.
Kontrastene gjør «Antropocen» til et verk det er vanskelig å oppsummere og konsumere. En slags forutsetning er at man er villig til å se på uforutsigbarhet og spennvidde som et kvalitetstegn, og Broens møte med til dels skeptiske mainstream-anmeldere er interessant i denne sammenhengen: «De vil altfor mye, og resultatet er uforståelig», skrev P3s Trine Aamdahl etter Øya-konserten i 2015.
Jeg tror heller «Antropocen» bør møtes med den nylig avdøde frijazzmusikeren Paul Bleys forslag til grunnleggende spørsmål: Er musikken begivenhetsrik?
Skrap og Trondheim Jazzorkesters JazZtipendiat-bestillingsverket «Antropocen», ble urfremført under Moldejazz i 2016. Slippkonserten på Nasjonal jazzscene fant sted 24. mars.
