Jaga Jazzist Foto: Bjørn Lier

Jager etter i sømmene

«Sømløs» ser ut til å være den mest utbredte karakteristikken om Jaga Jazzists musikk. Men det er nettopp sømmene man legger merke til.

Kalender

«Vi skal spille en Philip Glass-inspirert låt», sa trommeslager og Jaga Jazzists høyst uoffisielle frontfigur Martin Horntvedt kort og godt et stykke ut i utendørskonserten på Henie Onstad. Han lot med andre ord til å regne med at brorparten av publikummet på Høvikodden kjente til den amerikanske komponisten.
Kanskje var antagelsen heller ikke så langt unna sannheten. Henie Onstads utescene og et av landets lengstlevende storband viste seg i alle fall å være en god match: Publikum ga bandet mange anerkjennende nikk og klappsalver, lydanlegget ivaretok de nødvendige detaljene, og bandet sto attpåtil til kunstsenterets profil – i likhet med Jaga Jazzist presenterer Henie Onstad uttrykk som springer ut fra en modernistisk gjøre det nytt-impuls, som også har klare kommersielle røtter.

Jaga Jazzist Foto: Øystein Thorvaldsen /Henie Onstad Kunstsenter


Strategisk plassert trommeslager
Trommeslager Martin Horntveth plasserte seg forrest på den ene flanken av utescenen, og utgjorde et blikkfang med sin hvileløse cymbalhamring. Horntvedt presenterte også bandet og låtene i løpet av konserten, og de tilforlatelige introduksjonene hans bidro sammen med den iherdige spillestilen til å skape kontakt med publikum og en kontrast til instrumentalbandets kompakte og litt mer mimikkløse scenefremføringer forøvrig.
Vurdert som konsertprestasjon er det lett å ty til klisjéen om at det var et opplagt band som spilte i junisola på Høvikodden. 2016-versjonen av Jaga Jazzist er en oktett, og de kommer med mye informasjon på en gang: Fargene i de loddrette, elektroniske lysstikkene de hadde fått montert på scenen var i konstant bevegelse under hele konserten. Postrock-sjangernes hang til både lange strekk og brå omslag og riff, som også Jaga Jazzist sverger til, risikerer å få et hvert band til å fremstå innadvendt.
Bandet har også en viss hang til det heroiske, både på sitt mest akademiske og sitt mest rocka. Det finnes en slags overmenneskelig stramhet i en del av det nye låtmaterialet, det låter høytflyvende, fyldig og velspilt, og fremført live kunne denne musikken raskt ha fremstått som litt ugjennomtrengelig.
Men Jaga Jazzist er et sjeldent komplett utendørsband. Mye av grunnen ligger i de langsomme, omhyggelige oppbygningene og de innstendige, molltunge melodiene, men også et mangfold av lydkilder. Låtene deres er blitt sammenlignet med svenske Dungen, og det påståtte slektskapet virker rimelig, for i likhet med Gustav Ejstes psykedeliske folkrock-prosjekt lurer pastisjen og sjangerforbildene aldri langt unna, og også det usømmelige, de mest grovkornede lydene bandet fremkaller, er godt planlagt.
Jaga Jazzist Foto: Øystein Thorvaldsen /Henie Onstad Kunstsenter


Starfire
Over 20 år etter oppstarten, og etter omtrent like mange utskiftninger av bandmedlemmer, kan man høre både en kontinuitet og en utvikling når Jaga Jazzist spiller live: De grunnleggende bestanddelene består: blandingen av programmerte lyder og spilte sekvenser, og den utvidede bandsammensetningen med blåsere, vibrafon og kontrastfylte synthlyder som «ytterpunkter», og melodistreif av vokal og saksofon.

Et så tungt refererende bandkollektiv som Jaga Jazzist kan kalle på hangen til å lete etter nettopp referanser, men mer interessant enn å navngi kildene, er det kanskje å diskutere hvorfor bandet er såpass vanskelig å plassere på en kommersiell skala

Om noe har bandet blitt røffere i kantene siden den tydelig jazzinspirerte, femtenårige debuten «A Livingroom Hush». Etter å ha lyttet til det siste Jaga-albumet «Starfire», som kom ut i fjor, antydet Morgenbladet-kritiker Harald Glenne at bandet er blitt mindre «populistiske». Jaga Jazzist spilte en overvekt av nyere låter på Høvikodden, og jeg mistenker at en del av bandets stilendringer kan tilskrives produksjonen, men det har blitt betydelig mindre saksofon i miksen, og en de estetiske motpolene stikker seg også tydeligere ut enn før, enten det skyldes Marcus Forsgrens tyngende fuzz-gitar eller Øystein Moens buldrende synth-lyder.
Et så tungt refererende bandkollektiv som Jaga Jazzist kan kalle på hangen til å lete etter nettopp referanser, men mer interessant enn å navngi kildene, er det kanskje å diskutere hvorfor bandet er såpass vanskelig å plassere på en kommersiell skala: Prince har antagelig vært en like nærliggende inspirasjonskilde som Weather Report eller Genesis. Bandet er ikke fremmede for å være fengende, men låtene er lange og stilbruddene mange.

Foto: Bjørn Lier


Sømmelig usømmelig
Et påfallende høyt antall kritikere – både norske og engelskspråklige – har brukt ordet «sømløst» til å beskrive den siste utgivelsen til Jaga Jazzist. I Morgenbladet-anmeldelsen av «Starfire» skriver for eksempel Harald Glenne at bandet står for en «sømløs fusjonering av fortid og nåtid, det syntetiske og det organiske, der en og samme låt kan inneholde moderne technoelementer, syttitallets monstrøse, analoge synthbeist, blåsere, trommer, vibrafon og akustisk gitar».
Det er lett å være enig i oppramsingen av de ulike elementene, men jeg kjøper ikke helt karakteristikken: Sømmene forsvinner ikke, det er ikke vanskelig å nevne noen av sjangerne Jaga Jazzist er innom, å merke seg bruddene eller å foreslå referansene, og på mange måter utgjør disse også bandets egenart.

Om Jaga Jazzist er en kinesisk eske eller en litt for godt planlagt overraskelsessymfoni er til en viss grad et spørsmål om lytterens holdning

Om Jaga Jazzist er en kinesisk eske eller en litt for godt planlagt overraskelsessymfoni er til en viss grad et spørsmål om lytterens holdning. Spørsmålet er ikke først og fremst om man vurderer bandet som bra eller ikke, men hvor interessert man er i blandingsestetikken.
Som en musikerdrevet bandinstitusjon har Jaga Jazzist bidratt til å gjøre sjangerblandinger mer stuerent, og den frenetiske stilblandingen de representerer er etter hvert også blitt noe av en norm. Sømmene deres har kanskje blitt mer sømmelige, men Jaga jager heldigvis videre.
Jaga Jazzist spilte live på Henie Onstads utendørsscene 12. juni. Konserten ble også filmet og vist i sin helhet på bandets Facebook-side

For å kommentere og diskutere artikkelen må du være logget inn på Facebook. Dersom du har en mening du ikke får postet her kan du alltid sende oss en e-post.
Konserttips Oslo